– Jeg har møtt kvinner som er totalskadet nedentil

Den 9. desember 2011 sitter Sara Kahsay på toget på vei hjem fra jobb. Klokken er noen minutter over fem. Bakken er snødekt, himmelen mørk. Hun hilser på en pakistansk nabo som sitter like ved. Hun legger merke til at han banner og slår i setet med knytteneven. Noen minutter etter blir hun slått og sparket bevisstløs av den samme mannen, 50 meter fra hjemmet sitt.

Legene forberedte døtrene på 10 og 16 år på at moren deres ikke ville overleve, eller våkne opp og ikke kjenne dem igjen. Tolv uker etter våkner hun på Sunnaas sykehus. Det første alenemoren utbryter er: Hvor er barna mine?

– Jeg husker hvert øyeblikk av overfallsdagen som om det var i går, forteller Kahsay.

– Fram til jeg ble slått ned. Etter det er alt svart.

Jobber mot kjønnslemlesting

Kahsay er ansatt ved fødeavdelingen på Oslo universitetssykehus og rådgiver ved Nasjonalt kompetansesenter for minoritetshelse (NAKMI). 11. oktober i fjor ble hun tildelt Plans Jentepris for sitt arbeid mot kjønnslemlesting. Hun var invitert i kronprinsparets bryllup, og har også ved andre anledninger vært gjest på Slottet.

Vi møtes i Oslo sentrum et par dager før jul. I dag er det ingenting som tyder på at hun for bare et år siden lå i koma med livstruende hodeskader. Hendene er i stadig bevegelse, og hun snakker fort og mye.

– Allerede før jeg begynte på sykepleien oppdaget jeg at minoritetshelse er et viktig tema, forteller Kahsay.

Hun hadde jobb som pleieassistent på Aker sykehus da en vietnamesisk pasient ble innlagt med diaré.

– Han spurte etter et bekken, men sykepleieren forsto ham ikke og ga ham en urinflaske i stedet. Jeg forstår ikke hva hun tenkte på, pasienten hadde jo diaré. Da jeg fant flasken med avføring på nattbordet hans gikk jeg til vaktrommet og sa hva jeg mente.

Moren fødte hjemme

På grunnutdanningen i sykepleie skrev hun hovedoppgave om kommunikasjonsproblemer mellom innvandrere og helsepersonell. På jordmorutdanningen valgte hun temaet svangerskapsdiabetes hos asiatiske kvinner.

– Disse kvinnene endret livsstilen totalt når de kom til Norge. I hjemlandet besto husarbeidet av tungt, fysisk arbeid, mens i Norge ble de sittende mye inne og kroppsarbeidet ble erstattet av maskiner.

Men interessen for kvinnehelse oppsto lenge før, under oppveksten i Eritrea. Kahsay var den eldste jenta i en søskenflokk på ni, og ble sendt av gårde etter hjelp når moren skulle føde.

– Alle kvinnene i nabolaget fødte hjemme. Min mor gjorde selv i stand til sine egne fødsler, forteller Kahsay.

– Hun vasket og la fram tøy og kokte vann til sterilisering, og når hun begynte å få vondt i magen ba hun meg hente den lokale fødselshjelperen.

Moren fødte alle barna sine uten komplikasjoner. Kahsay fikk ikke være til stede under fødselen, men satt i rommet ved siden av og hørte henne stønne.

– Hun lagde litt lyder, men hun hylte aldri, minnes Kahsay.

Når hun hørte skrikene fra det nye barnet løp hun og ga beskjed til faren som satt og ventet spent i den andre enden av huset.

– Når fødselen var overstått gikk en av kvinnene ut på trappen og lagde en lyd som varslet at barnet var født.

Khasay demonstrerer ved å lager en høy syngende lyd mens hun «knepper» med tungen.

– De ropte tre ganger hvis det var jente og sju hvis det var gutt, det var veldig diskriminerende. Men den tradisjonen er heldigvis slutt, likestillingen i Eritrea er på vei opp.

En hendelse gjorde særlig inntrykk på Kahsay.

– En kvinne i landsbyen lå og fødte i en hel uke, moren min var der og hjalp til. Til slutt fikk hun hjelp av en jordmor fra sykehuset. Det var da jeg bestemte meg for at jeg ville arbeide med kvinners og barns helse.

Far stolt av døtrene

Hun mener det er farens fortjeneste at hun ble så selvstendig.

– Far var veldig stolt av døtrene sine, han kalte oss sin lykke, sier hun. Øynene blir blanke.

– Han var utradisjonell. Han hadde ikke høy utdannelse, men han hjalp til med husarbeidet og ga døtrene sine frihet.

Familien tilhørte middelklassen og døtrene gikk på italiensk pikeskole. Slik ble Kahsay og søstrene påvirket av vestlig kultur og verdier.

– I Eritrea var det vanlig å gifte seg tidlig, men jeg sa til faren min at jeg ikke ville gifte meg. Jeg vil ikke være kone, sa jeg. Da lo han.

Som ung leste Kahsay europeisk litteratur og flere bøker om apartheid.

– Jeg ble opprørsk.

Hun smiler.

– Og jeg ville ha en intellektuell mann, en mann som kunne forstå meg.

Det var faren som oppmuntret henne til å reise til Europa for å ta utdannelse. Borgerkrigen mellom Etiopia og Eritrea gjorde det utrygt å være ung i Eritrea. Soldater misbrukte unge kvinner seksuelt, og Kahsay var utsatt fordi hun var med i en frigjøringsbevegelse.

– Før jeg reiste fra Eritrea lovte jeg min far at jeg aldri skulle jobbe som hushjelp, det løftet har jeg holdt.

Kahsay kom til Norge i 1981, 17 år gammel. Det første året gikk hun på folkehøyskole på Brandbu.

– Fordi jeg var så ung tilbrakte jeg helgene hos en fosterfamilie. De kom og hentet meg hver fredag. Det var en snill familie, jeg fikk fire «brødre» og lærte meg norske skikker og lagde norsk mat.

– Men selv om jeg var ung, var jeg svært selvstendig sammenliknet med norske ungdommer, mener hun.

– Afrikanske ungdommer blir tidlig voksne. Som eldste datter i en stor søskenflokk var jeg vant til mye ansvar.

Så søstrene ble omskåret i Eritrea

Kahsay var ferdig utdannet sykepleier i 1989, og i 1994 begynte hun på jordmorutdanningen. Hun begynte å engasjere seg i arbeidet mot kjønnslemlestelse på 90-tallet. Under oppveksten i Eritrea var hun vitne til at søsknene ble omskåret, et ritual alle nyfødte måtte gjennom. Som jordmor ved gynekologisk avdeling på Oslo universitetssykehus så hun med egne øyne hvilke fatale konsekvenser omskjæring kunne medføre for jentene.

– I klinikken har jeg sett mye lidelse på grunn av kjønnslemlestelse. Jeg har møtt kvinner som er totalskadet nedentil, forteller Kahsay.

– Hos noen fødende er fødselsåpningen helt lukket, slik at vi må gjøre et inngrep for at barnet skal kunne komme ut.

Kahsay forteller at mange av kvinnene lever i et smertehelvete.

– Kjønnslemlestelse har enorme konsekvenser både fysisk og psykisk, understreker hun.

– Omskjæring er et tabubelagt tema. Jentene som er utsatt for dette tør ikke dusje eller vise seg nakne for norske jenter i oppveksten. En gynekologisk undersøkelse kan være traumatisk. Når kvinnene blir lagt på benken og må sprike med bena får de ofte flash-back.

Informasjon, ikke stigmatisering

Som leder av den eritreiske kvinneunionen i Norge deltok Kahsay i arbeidet for en norsk lov mot kjønnslemlestelse. Loven kom i 1995. Hun har også bidratt til Helsetilsynets veileder for hvordan helsepersonell skal håndtere kjønnslemlestelse og undervist helsepersonell og ansatte i Helsetilsynet om temaet.

– I Helsetilsynet var de veldig redde for at afrikanere skulle oppfatte veilederen som stigmatiserende. Men jeg sto på mitt.

Kahsay slår knytteneven i bordet.

– Dette er informasjon, ikke stigmatisering, fortalte jeg dem. Det viktigste er å hjelpe unge jenter som lider.

I 2004 startet Kahsay og gynekolog Sverre Sand opp et lavterskeltilbud for kvinner ved Gynekologisk poliklinikk på Oslo universitetssykehus, Ullevål.

– Gjennom handlingsplanen fikk vi vist fram pekefingeren, sier Kahsay.

– Vi viste at omskjæring er unødvendig og helseskadelig, og vi bidro til å gjøre det ulovlig. Men kvinnene trengte et tilbud. Et sted de kunne komme uten foreldre eller ektemenn for å få veiledning og helsehjelp.

Gjennom tilbudet fikk kvinner med kjønnslemlestelse gynekologisk undersøkelse, og råd om infeksjonsfare, hygiene og sexliv.

– Tilbudet gjorde at vi fikk kvinnene på tomannshånd, slik at de kunne fortelle om problemene sine uten ektemenn eller foreldre til stede.

Skallen knust i overfallet

Kahsay har intervjuet flere av kvinnene på poliklinikken om når de ble omskåret, hvor og hvordan. Materialet var tenkt som utgangspunkt for en mastergrad, men det var før hun ble overfalt. Selv om hun er smertefri og skaden ikke lenger synes utenpå, blir hun fort sliten og sliter litt med kortidshukommelsen.

– Kjenn her, sier Kahsay og tar seg til høyre side av hodet der skallen ble knust under overfallet og i dag er erstattet med et proteselokk.

Som pasient fikk hun evaluert sykepleiefaget fra den andre siden. Hun kan ikke få fullrost de ansatte på Sunnaas; det gode samarbeidet på tvers av fag og opplevelsen av at de ansatte alltid hadde tid, har gjort dypt inntrykk.

– Men det var tøft å ta imot omsorg, mine pårørende måtte pushe meg til å dra i snora etter hjelp, forteller Kahsay.

Kahsay er sikker på at overfallet på henne var planlagt.

– En av mine kollegaer på NAKMI, en sosialantropolog som jobbet med genetisk veiledning ved ekteskap mellom fettere og kusiner blant pakistanere, ble truet, forteller hun.

– Mannen som overfalt meg kjenner til meg og vet at jeg jobber ved NAKMI. I politiavhør fortalte han at han trodde jeg samarbeidet med PST og at jeg jobbet for å forhindre at pakistanske barn ble født i Norge.

Rettsaken mot gjerningsmannen er avsluttet, han er dømt til tvungent psykisk helsevern.

– Arbeidet med kvinner og omskjæring innebærer mange etiske dilemmaer, sier Kahsay.

– Som helsepersonell har jeg taushetsplikt, men samtidig er kjønnslemlestelse et tema det er viktig at vi snakker åpent om i det offentlige rom.