Pasienten som ikke ville hjem

Valdemar Vågen drukner seg i arbeid. Helt til han blir kjørt ned og kommer på sykehus. Der ligger han, ser i taket, og får endelig hvile.

Han bestemmer seg for å bli.

Fint

Mannen som ikke ville hjem er en satirisk roman av Roger Pihl. Han sier den er skrevet som en slags takk til helsevesenet.

– Det sies så mye negativt, jeg ville vise hvor fint det er, sier han over et smørbrød i Oslo. Men det kostet noen runder med forlaget.

– De ville ha mer koloritt, flere beskrivelser av hvor slitt sykehuset er, mer av det som ikke er bra. Man kan godt fortelle om sånt, men det var ikke den boken jeg ville skrive, sier han rolig.


Se videointervju med Roger Pihl:

– Ja vel, så har de ikke cortado, bare svart kaffe uten melk. De serverer biff stroganoff som ferdigrett. Det er spartansk, men bra. Det fungerer.

Omsorg

Ideen til romanen fikk Pihl da han selv ble kjørt ned. Som Valdemar fikk han AC-luksasjon i en skulder og måtte opereres. Som Valdemar måtte han vente lenge på operasjon. I stedet for å hisse seg opp, slo han seg til ro.

– Det var andre som trengte operasjon mer enn meg, det var greit, det.

Og som Valdemar ble han slått av all omsorgen han møtte. Valdemar Vågen finner seg omringet av kvinnelig omsorg. Lett befippet konstaterer han at sykepleierne er hyggelige uten å ta betalt for det.

Han, som normalt hisser seg opp over arbeidsmiljøfremmende tiltak og har blikket stivt rettet mot resultater, tar seg i å like det. Også Pihl, som har bakgrunn fra reklamebransjen, syntes sykehuset var en annerledes verden enn den han er vant til.

– Jeg vet det er profesjonell omsorg de viser, men jeg fikk en følelse av at det var ekte, sier han.

– De trenger ikke smile, men gjør det likevel. De kunne utført jobben teknisk uten smilene.

– Noen kaller sykepleie et kall?

– Jeg tror i hvert fall sykehusledelsen tenker sånn. Å tro sykepleiere har et kall gjør at de kan lønnes dårligere.

– Du framstiller legene som bifigurer?

– Ja. De er bare innom, gir en beskjed og går igjen. Sykepleierne er der hele tiden. De ser mennesker, legene ser kasus. Jeg har møtt mange hyggelige leger, men de er mer distanserte.

Frihet

Sykepleierne var også en kontrast til kollegene. Etter to dager ringte kollegene og spurte om han snart kom på jobb. Ingen lurte på hvordan det gikk.

– Det skuffet meg, sier Pihl, som i dag har forlatt reklamebransjen og blant annet jobber som fagredaktør i Aschehoug forlag.

For mange år siden satte han seg et mål om å være gjeldfri innen 17. november 2010. Han klarte det en måned før fristen. Etter det har han jobbet med det han vil. Han har skrevet flere bøker, blant annet Guide til det danske høyfjellet og Mot min vilje, Per Sandbergs selvbiografi.

Valdemar har én som bryr seg. Boffen, som han har pleid å hyre inn for å bruke lett uortodokse metoder på kunder med lav betalingsvilje. Men Boffen går ikke med på å skade Valdemar så han får bli lenger på sykehus. Det strider mot hans yrkesetikk. Men han kommer til nytte når Valdemar vil forhindre at sykehuset legges ned, slik lumske politikere planlegger.

Mysterium

At Valdemar ikke vil skrives ut, var en god idé, men det måtte skje noe mer. Han kunne ikke fortsette i det uendelige med å iscenesette ulykker, misforståelser for å få flere skader eller trenere planlagte operasjoner. Derfor la Pihl inn et mysterium som involverer et gammelt loft ingen vet om. For selv om Valdemar Vågen trives med å slappe av, har han instinktene i orden. Og han starter den reineste detektivvirksomhet på sykehuset.

Inn i romanen fletter også Pihl skjebnen til flere menn som ikke har funnet seg helt til rette i livene sine, og som finner et slags hvilested på sykehus. Faglig. Pihl har brukt sykepleiere som konsulenter.

– Det var viktig å gjøre det faglige mest mulig troverdig. Når en lege for eksempel forteller Valdemar hvordan skulderen skal opereres, er det hentet fra min egen epikrise. Personene er laget ut fra personer han kjenner. Sykepleieren Sunniva er for eksempel hans egen tannlege.

Han ler litt.

– De er to tannleger som jobber sammen. Hun ene, Kristin, brukte jeg i en annen bok. Da sa Sunniva at jeg måtte skrive en ny bok og ta med henne.

– Det er ingen mannlige sykepleiere i boken?

– Nei. Jeg selv møtte noen veldig hyggelige da jeg var pasient, men det funket ikke å ta dem med i historien.

– Fikk du selv lyst til å bli på sykehuset?

Roger Pihl smiler.

– Tanken slo meg, men jeg er for feig til å gjøre som Valdemar. Dessuten ville det være å gi opp. Jeg tror heller ikke han blir der for godt. Det er håp for Valdemar.