– Sekresjon, farge og lukt sier noe om sårtilhelingen

Det er stille i gangene på brannskadeavdelingen denne vårdagen. Men inne på et av pasientrommene jobbes det intenst. Seks sykepleiere står omkring en kropp. Tolv hender er i konstant arbeid. Bandasjer pakkes opp, ben løftes, sår vaskes, smøres, pakkes inn igjen. Denne pasienten har store ytre skader, hud er transplantert, både donorsted og opprinnelig sårsted skal stelles. Som mange andre brannskadepasienter er det også skader nedover luftveiene.

Intensivsykepleier Lillian Holme har jobbet ved avdelingen i tre år. Nå har hun fjernet de skitne bandasjene på armene til pasienten.

– Det er spennende å se om vi har truffet med behandlingen, sier hun mens hun undersøker sårene og bandasjene. Sekresjon, farge og lukt sier noe om sårtilhelingen, forteller hun.

Langvarig

Av rundt 800 årlig innmeldte brannskader, havner de mest alvorlige tilfellene på Brannskadeavsnittet ved Haukeland universitetssykehus. Det utgjør cirka 120 pasienter i året. Det er plass til 8 pasienter i avdelingen: 5 intensivsenger og 3 intermediære senger, i tillegg er det plass til 4 lettere brannskader på plastikkirurgisk sengepost. Ved en katastrofe kan avdelingen utvides.

Alvorlige brannskader krever omfattende og langvarig behandling. Hvert pasientrom er et miniakuttmottak: Anestesisykepleier og intensivsykepleier jobber side om side – mange pasienter har multiorgansvikt og store sårflater. Pasientene legges ofte i narkose før de kan dusjes og sår kan stelles.

Pasientene følges opp minutt for minutt, dag for dag, og for mange: måned for måned. Man regner med cirka 1 til 1,5 liggedøgn per prosent skadet areal. Har en pasient 50 prosent brannskade på kroppen, vil liggetiden være på cirka 50 døgn.

Varm arbeidsplass

Dagens store sårstell-pasient er i narkose. Ikke for lett, ikke for tungt, det sørger anestesisykepleier Olav Agnar Frogner for. Fysioterapeuten kommer inn og bøyer og tøyer. For å hindre varmetap er det nærmere 35 plussgrader inne på rommet. De som er med på stellet er i tillegg pakket inn i stellefrakk, munnbind, hette og hansker.

Varmen er en belastning, erkjenner Olav Agnar Frogner mens han med trente fingre finner en åre.

– Brannskadepasienter er en spennende gruppe å jobbe med. Man får bruk for omtrent alt man har lært, sier han.

Armene, bena, overkroppen, ansiktet, hodebunnen. Sårene vaskes med Hibiscrub og Lactacyd annenhver gang, før de påfører ulike antibakterielle midler. Stellet tar hele formiddagen. I sykepleiernes hverdag er dette bare en middels stor skade. De har hatt pasienter med over 90 prosent sårflate, som har overlevd.

Etisk utfordrende

For hver enkelt pasient melder spørsmålet seg: Hvordan blir livet etterpå? Mange av pasientene vil bære med seg den fysiske påminnelsen på skaden resten av livet.

– Er det alltid riktig å operere store skader?

– Veldig store og kompliserte skader er etisk utfordrende.

Det sier avdelingsleder og overlege Hartmut Heisterkamp.

– Hvilke vurderinger gjør dere da?

– Man ser på sjansen til å overleve, og så ser man på rehabiliteringsmuligheter og andre sykdommer. Store og kompliserte skader diskuteres tverrfaglig. Mange pasienter med store skader har god livskvalitet når de er ferdig behandlet, sier Heisterkamp.

Det sårbare ansiktet

Den hardt skadde pasienten inne på pasientrommet merker ingenting til det intense arbeidet som foregår rundt omkring på kroppen. Ansiktet er et kapittel for seg. En av sykepleierne fjerner død hud med en pinsett – millimeter for millimeter. Munnen er vakker i det ellers forbrente ansiktet.

– Leppene blir ofte pene etter en skade, men det er viktig å være veldig forsiktig med ansiktet, forteller sykepleierne mens de jobber med konsentrert mine. De bruker oftere medisinsk honning og en annen type bandasje enn på resten av kroppen.

Lukten av bakterier

På avdelingen er det hele tiden en kamp mot infeksjoner.

– Hvis bandasjene er grønne, er det stor sjanse for pseudomonas. Brannskadepasienter får ofte den bakterieinfeksjonen, sier Lillian Holme.

Mange av de ansatte har så mye erfaring at de kan lukte hvilken type bakterier som er i ferd med å kolonisere seg.

– Da er det snakk om spisskompetanse?

– Ja, og det er et talent som absolutt kommer pasienten til gode, sier sykepleier Målfrid Havre Sandnes.

Det tar gjerne 2 til 3 dager fra mistanke om en bakterieinfeksjon til det blir bekreftet fra laben.

– Men man kan faktisk lukte at det vokser pseudomonas, sier Sandnes.

– Og hva gjør man da?

– Nei, da er det bare å fukte såret med eddik, altså acetatbuffer. Det liker ikke pseudomonasene, sier hun.

Hvis det lukter gammel fisk, er det sannsynligvis klebsiella, da kan de forsøke med for eksempel 5 prosent saltvann. På den måten kan de klare å stoppe det som kanskje bare er en kolonisering av bakterier. I løpet av 2–3 dager kan en liten kolonisering ha blitt en massiv infeksjon.

Les også:

Brannskader i 30 år

Fra åpen til lukket behandling

Kant i kant

Et viktig øyeblikk for brannskadepasienten er det som skjer første gang bandasjene tas av etter en hudtransplantasjon. Kirurgen legger transplantat kun over sårsengen og er svært nøye med sårkantene for å få et best mulig resultat. Dersom der skulle være noe overskuddshud i såret, klippes det vekk under sårstell.

– Vi kan ikke fuske med et eneste sårstell. Vi ser om vi har gjort en god jobb når pasienten kommer tilbake på kontroll, sier Havre Sandnes.

Jo flinkere kirurgen og sykepleierne har vært, jo penere arr og jo mer bevegelighet har pasienten senere.

– Den skadete huden er ikke så elastisk som resten av huden, og som sykepleier er man ikke snill med pasienten om man lar ham eller henne ligge for mye i «kosestilling», sier Havre Sandnes.

Sykepleierne og fysioterapeuten bruker mye tid på motivere pasientene til tidlig mobilisering og trening.

I strekk

Det beste for pasienten på sikt, er å ligge i maksimal strekk. Om ikke kan det for eksempel bli vanskelig å kamme håret sitt senere, eller fingre kan vokse sammen.

De jobber tverrfaglig, og fysioterapeuten er inne og jobber med ledd og bevegelighet både når pasienten er våken og ligger i narkose.

– Ledende fysioterapeut Marit Hjellestad har vært med fra starten, og hun har lært opp alle fysioterapeutene, forteller Havre Sandnes.

Litt nærmere

Det kommer et dypt og hest host fra pasientsengen. En arm løfter seg sakte oppover. Stellet er over, og narkosen avsluttes.

– Sår er spennende, vi ser at det gror, sier Lillian Holme mens hun tar av seg stellefrakken.

Bare anestesisykepleier Gisle Qvale og intensivsykepleier Grete Thormodsen er igjen inne på miniakutten.

Pasienten hvisker frem et spørsmål med desperasjon i stemmen, så lavt at kun Gisle Qvale kan høre det. Han snakker lavt og beroligende tilbake. Forteller hvilken dag det er. Hvem han er. Hva han gjør. Den bandasjerte armen synker sakte ned igjen. Pasienten faller tilbake i søvn. Ett sårskift nærmere livet.

aknbh@sykepleien.no

Les mer om brannskader her.