– Sykepleierne avskammet meg

I 1992 ga Paal André Grinderud (52) ut boken «Alene – nå igjen». Den handler om hva som skjedde da faren døde og moren ble alkoholisert, fra han var 10 til 29 år. Boken ble utgitt i ti opplag og forfatteren har siden vært en kjent talsperson for barn som lever med alkoholisrte foreldre. Nå er boken gitt ut på nytt.

I november 1992 startet han også Wandasenteret oppkalt etter moren, for barn av alkoholikere.

Til en ny generasjon

– Hvorfor gir du ut boken på nytt?

– Fordi etterspørselen har vært så stor. Bibliotek har fortsatt ventetid. Jeg vil at en ny gererasjon skal få sjansen til å lese den.

– Med boken åpnet du skammens dør, skriver du?

– Ja, jeg er opptatt av avskamming. Vi ble jo avluset da jeg var barn, men det var aldri snakk om å bli avskammet. Da jeg var innlagt på Modum, traff jeg sykepleiere. De var drevne til å avskamme.

– Du fikk mange brev og leste mye vondt?

– Denne gangen har vi opplyst på bokens omslag hvor man kan søke hjelp. Den enmannsjobben det var å svare på alle brevene orker jeg ikke en gang til.

Har undervist helsesøstre

– Du har holdt mange foredrag på skoler. Treffer du helsesøstre da?

– Vet du, jeg har undervist på helsesøsterutdanningen i mange år. Det har jeg lyst til å gjøre igjen. Sykepleiere sier de har hatt nytte av boken i utdanningen sin.

– Hva lurer de på?

– En student spurte hva hun skulle gjøre med en medstudent som var urolig slik jeg var, og som ville slutte. Jeg sa: «Sett deg ned med henne, ikke gå rundt grøten. Si at vil du ta fatt, må du møte deg selv.» Det er tre ting som gjelder: Sannhet. Sannhet. Sannhet.

– Hva sier du til dem?

– At jeg er berørt av sykepleiernes kunnskap. Men jeg blir irritert fordi de får altfor dårlig betalt. Jeg fronter dem der jeg kan i møte med myndigheter. Jeg spør: «Hva skulle dere gjort hvis sykepleierne forsvant?» De gjorde en usedvanlig god jobb med meg på Modum.

Vil provosere

– Hva gjør du nå?

– Går fra den ene sofaen til den andre. Ingen er så lat som meg. Men jeg satt også åtte timer i strekk i fem intervjuer. Jeg er enten på eller av.

– Men hva jobber du med?

– Å påvirke politikere ved å være provokatør, ambassadør og et varmt medmenneske. Skriver kronikker.

– Mange barn lever med rus i hjemmet. Hvordan har de det nå?

– Det er blitt mer åpenhet med internett. Men det er like smertefullt som før.

Må si det sylskarpt

– Blir du aldri lei av å være talsperson?

– Nei. Men jeg tar gjerne en pause og ser Poirot. Og jeg vil si til barna: «Nå er det tøft, men det går over, du vet bare ikke når.»

– Gjør det?

– Ja, så lenge de får hjelp. Det er viktig at sykepleierne er sylskarpe og sier at det ikke går over av seg selv. Men når andre får vite, går det over. Historien må bæres, men den bleknes.

– Din tvillingsøster er blitt alkoholiker, ikke du. Hvorfor?

– Lik oppvekst, men to psyker. Hun var røff, jeg mer sårbar. Det var lettere for meg å åpne den tunge sekken. Men alle har et valg. Jeg er veldig glad i min søster, men jeg kan ikke hjelpe henne.

Blå Kors tok over

– Hvordan går det med Wanda-senteret?

– Det har Blå Kors tatt over med sine Barnas Stasjoner og Kompasset. Etter 14 år med veldedighet var vi blakk og lei. Man kan ikke være frivillig et helt liv. 

– Noe mer du vil si?

– Når sykepleiere møter barn til rusbrukere, så si mildt: «Det er vondt nå, men alt er mulig.» Møter de voksne, så si: «Det er aldri for sent å oppleve deler av en god barndom. Men du må ta tak i det selv. Og noen må tro på deg.»