Litterær og virkelig tvang

De fleste ser etter om de har slått av komfyren før de går hjemmefra. Men hva om man ikke klarer å komme seg ut døra fordi det er umulig å stole på at den virkelig er av?

Sant

Tvang er Kristin Marie Berstads debutbok. En jeg-fortelling om en ung, lyshåret kvinne med store blå øyne og markerte øyebryn som bor på Torshov i Oslo. Og som ved siden av å jobbe i bokhandel skriver på en roman. Akkurat som Berstad selv. På forlagets nettside står det at boken er selvbiografisk.

 – Er den virkelig det?

– Ja, på et vis. Jeg ønsket at det jeg skrev skulle være sant, eller så sant som mulig. Jeg skriver om det jeg ser rundt meg og om det jeg tenker på. Både hendelsene og tankene er hentet fra mitt eget liv. Men det kom til et punkt da jeg var nødt til å slippe meg selv, for å skrive en roman. Det er ikke mulig å skrive en roman om seg selv; skulle jeg skrevet en selvbiografi ville jeg valgt en helt annen fremgangsmåte, forklarer hun.

– Men spenningsfeltet i romanen ligger nettopp i grenselandet mellom fiksjon og virkelighet. Du kan si at romanen er et litterært eksperiment: Jeg prøvde å skrive så sant som mulig.

– Samtidig føler jeg at boken handler mindre og mindre om meg selv, tilføyer hun etter en liten tenkepause.

Angst

 Hovedpersonen i Berstads bok sliter med tvangstanker. Angsten for å bli hiv-smittet og at kjæresten skal være utro er gjennomgangstema og samtidig det som driver handlingen fremover: En annens hår i vasken, en uvant lukt eller en rift i fingeren – har det vært en fremmed kvinne i leiligheten, kan det være et sprøytestikk?

– Var tvang et utgangspunkt eller et påskudd for å skrive boka?

– Det var ikke et utgangspunkt. For meg er ikke skriving terapi, skriving kan tvert imot være veldig slitsomt.

Hun tror likevel at boka kan være en kilde til kunnskap om temaet:

– Historiene i boka kan gi innsikt i hvordan hverdagen fortoner seg for en som lever med tvang.

Jeg-forteller

– Hvorfor valgte du å skrive i jeg-person?

– Jeg har brukt jeg-person så lenge jeg har skrevet seriøst. Det er viktig å etablere et perspektiv når man skriver, og for meg var det riktig å velge et subjektivt et. Jeg ønsket som sagt å skrive sant, og man vet jo ikke hva som er sant for andre enn seg selv. I tillegg skriver jeg om et betent og vanskelig tema. Det var derfor ekstra viktig for meg å bruke meg selv som eksempel.

– Hva er det som driver deg til å skrive?

– For meg er skriving, på samme måte som lesing kan være, en søken etter identitet, etter holdepunkter i livet. Behovet for å skrive ble stadig sterkere.

Rett etter gymnaset gikk hun ett år på skrivelinja på Nansenskolen. Men så begynte hun på Universitetet i Bergen.

– Jeg tenkte jeg måtte bli noe fornuftig, sier hun med et lite smil.

– Jeg har stor glede av å bruke språket, forme det til en historie. Jeg har også jobbet som journalist, men det blir noe helt annet. Jeg søker etter noe annet enn hverdagsspråket.

Hun hoppet av universitetsstudiene og begynte på Skrivekunstakademiet i Bergen. Det var her skrivingen begynte å ta form for alvor.

Vil berøre

 – Jeg hadde behov for å skrive noe som berørte, som rystet, forteller hun.

– Jeg er ute etter å vekke ubehag hos leseren. Dette tror jeg at jeg oppnår ved å skrive så ærlig og oppriktig som jeg gjør i Tvang. Sannheten er jo ofte ubehagelig.

Berstad tror at de aller fleste har opplevd tvang i en eller annen form:

– Dette er ikke en fortelling fra psykiatrien, det handler om hverdagsnevrose. De aller fleste mennesker befinner seg i en gråsone, man har sine problemer, men det avgjørende er hvorvidt man mestrer hverdagen. Det er et voldsomt fokus på bakterier og sykdom i samfunnet, og dette kan kanskje skape nevroser, undrer hun.

–Tvang er veldig skambelagt. Det å tvinge seg til å sjekke ting man vet ikke er nødvendig å sjekke, skaper skam. Men hvis man innser at katastrofetanken bare er en tanke, en fantasi, så blir den ikke så truende. Mennesket er styrt av vaner. Man kan etablere vaner gjennom tvang, men man kan også unngå tvang ved å etablere vaner om ikke å følge tvangen, mener hun og sikter til eksponeringsterapi.

Leseren

Kristin Marie Berstad har ingen ideal-leser: Leseren kommer først inn i siste fase.

– Mye av redigeringen skjer med tanke på leseren. Det at det har blitt en fortelling med begynnelse og slutt, for eksempel. Når jeg skriver tenker jeg ikke på leseren, da konsentrerer jeg meg om å være i «flow».

Hun innrømmer likevel at hun blir litt brydd ved tanken på at farmoren skal lese boka. Det koster å være ærlig. Men det er ikke noe stort problem:

– Jeg har brukt meg selv og mine egne erfaringer i skrivingen, men det tror jeg alle som skriver gjør. Jeg har mange likhetstrekk med jeg-fortelleren, men jeg er ikke identisk med henne. Og det er boka som er viktig, ikke meg.