Luktens lidelse

For 30 år siden stelte Grete Breievne et kraterstort kreftsår som luktet forråtnelse. Hun brukte to munnbind dynket i vademekum, men hver gang måtte hun brekke seg ved postkassen etterpå. 
Når hun tenker tilbake, kan hun ikke huske at hun vekslet ett ord med pasienten bortsett fra det rent tekniske. Men hun husker at hun snakket­ med pasientens mann. 
«Det kommer aldri noen hit lenger», sa han. De orket ikke på grunn av lukten.

Ubehagelig

– Jeg så nøden, smerten og lidelsen, men ante ikke hvordan jeg skulle lindre den. Det var ubehagelig å ikke håndtere en situasjon jeg var opplært i, så derfor snakket jeg heller ikke om det. Jeg antok at problemet bare var mitt, ­sier hun i dag. 
Erfaringene har blitt til doktorgrad om lukt og lidelse i hjemmesykepleien.

Viktig

Evolusjonsbiologisk var lukt menneskenes viktigste sans. I en tid uten røykvarslere og kjøleskap var det luktesansen som advarte om brann og bedervet mat. Men i et moderne samfunn er luktesansen blitt mindre viktig, samtidig som de fleste ubehagelige lukter er fjernet. Gater spyles, kropper dusjes og klær vaskes.
– I dag er det enten luktfritt eller så lukter det godt, påpeker Breievne.
På sykehus og sykehjem er vonde lukter vasket og desinfisert til en slags rein sykdomslukt. Men i hjemmesykepleien er det annerledes.
– Her kommer man hjem til pasienten og inn i et annet luktlandskap, sier hun.
– Det kan være lukt av sykdom, svette, urin, ­avføring og røyk, ofte blandet sammen. 

Ferdigheter

I doktorgradsarbeidet intervjuet Breievne 30 sykepleiere og 11 pasienter.
Hun fant at sykepleierne brukte tre strate­gier for å håndtere situasjoner med vond lukt. De utførte prosedyrene raskt og effektivt, de inntok noe Breievne kaller kroppslig freeze og de snakket ikke om lukten.
– At de var gode på prosedyrer var viktig for pasientene, understreker hun.
– De er veldig opptatt av at bandasjer sitter ­ordentlig og at stomier ikke lekker. 
– Jeg så mye gode praktiske ferdigheter, og det gir et godt grunnlag for tillit.

Beskytte

Kroppslig freeze er en måte å unngå å reagere kroppslig på lukt, som å holde pusten eller stå så langt unna pasienten som mulig. 
En sykepleier valgte en annen strategi. Hun bad om å få gå ofte til de som luktet for å venne­ seg til luktene. Fysiologisk er det sånn at man venner seg til en lukt etter femten minutter.
– Hun sa riktignok at hun selv hadde dårlig luktesans. 
Sykepleierne hadde de beste intensjoner for ikke å snakke om lukten.
– De opplevde at pasientene var sårbare og ville­ skåne dem. Men et spørsmål er hvem de beskytter når de ikke tar det opp. Er det dem selv eller pasientene?

Diskrepans

For Breievne fant en motsetning mellom sykepleiernes forestillinger og pasientenes ønsker. Sykepleierne snakket ikke om lukten for å verne pasientene, mens flere av pasientene opplevde det som mangel på respekt at de ikke gjorde det.
– Noen var irriterte på sykepleierne, forteller Breievne.
– De hadde prøvd å si at det luktet, men sykepleierne hadde svart at det skulle de ikke tenke på og at det var noe de var vant til. Pasientene opplevde det som at sykepleierne ikke var interessert i deres erfaring.

Tiltak

Når pasientene først fikk snakke om lukten,­ viste det seg at det var flere ting sykepleierne kunne gjøre noe med. Som å velge lukthemmende bandasjer eller bytte til en annen type inkontinensbind. 
Lukt var ofte knyttet til sykdom, men også til svekkete sanser og dårligere evne til å ta vare på seg selv. Et tiltak kunne for eksempel være å be om mer hjemmehjelp.
– I hjemmesykepleien er vi opptatt av at pasientene skal få bestemme selv, sier Breievne. 
– Men når sykepleierne ikke snakker om lukt, fratar de også pasientene muligheten til å gjøre noe med den. 

Kunnskap

Ikke all lukt kan fjernes eller bli ­bedre. Et stort, betent kreftsår vil lukte. Men Breievne tror kunnskap og språk kan redusere ­lidelsen. For eksempel å vite at det rent biologisk er naturlig å brekke seg av vond lukt. 
– Det er en kroppslig og automatisk reaksjon på lukten, men blir gjerne fortolket som at man viser avsky for personen med lukten. Slik kunnskap kan kanskje gjøre det lettere å snakke om lukt og hvorfor man reagerer.

Språk

Breievne er opptatt av å utvikle et språk for det ekle og uestetiske. Hun spurte sykepleierne om å beskrive lukter, men det var vanskelig for dem.
– Vi har ikke så mange ord for å beskrive vond lukt, og de vi har er veldig ladete, som stank, odør, eim. En av sykepleierne sa det ganske treffende: Du kan si til en pasient at i dag ser du dårlig ut, men det er vanskelig å si du lukter vondt med empati.
Hun spurte også pasientene om å beskrive lukt.
– Materialet er lite, men jeg synes å se at ordene de brukte var knyttet til sykdommen. 
En dame med et stort kreftsår sa det luktet likhus. En inkontinent mann, som var glad i å ta seg godt ut, sa lukten skar i selvfølelsen.
– Ordene gikk rett inn i kjernen av lidelsens konsekvens. Kroppslig og sosial død.
Hun så at pasientene brukte andre ord om lukt enn sykepleierne, gjerne forsterkende ord og bannord.
– En sa «her stinker det verre enn døden». Det kan en pasient si, ikke en sykepleier. Men sykepleiere må kanskje tåle at pasientene har et bredere språklig repertoar.

Profesjonell

Breievne er overrasket over mangelen på kunnskap, både om luktens fysiologi­ og kulturelle luktnormer.
– Sykepleiere bør kunne mer om sansenes biologi, og det overrasker meg at det ikke er knyttet til undervisning i kommunikasjon. 
Hun peker på at deres handlingsrepertoar, å reagere med travelhet, holde maska og være taus, er helt allmenne reaksjonsmønstre.
– Men det er ikke tilstrekkelig når man skal ­være profesjonell.
Hun mener sykepleiere, som kommer tett på kropp og forfall, har en unik mulighet til å bli gode på vanskelige og skambelagte reaksjonsmønstre.
– Vi kan bli profesjonelle på det ekle. Men da må vi tørre å snakke om det og gjøre det til et faglig tema.