Døtrene som hjelper mor

– Klart jeg har hjemlengsel, sier Solbjørg Marie Solbakk, som er 74 år. 

– Jeg savner min søster.

– Men så døde hun, kompletterer datteren Inger Abelone Solbakk, for mor husker ikke så godt lenger.

Mor og datter Solbakk er fra Hammerfest. Solbjørg ble enke i 2001, og alle de fire barna var flyttet sørover, tre av dem til Oslo.

Fikk mor til Oslo

For seks år siden begynte helsen å skrante. Løsningen ble at den ene sønnen kjøpte leiligheten vi er i nå – i en høyblokk på Bjerke, øst i Oslo. Mor flyttet fra nord til sør.

I blokken ved siden av bor datteren Inger (43).

– Du har mange barn, Solbjørg?

– Ja, de sier så. Stein Roger er datteren min.

Hun blir usikker. Er det sønnen? Akkurat hvor mange barn hun har og hva de heter er vanskelig å huske. Men hun vet godt at det er Inger som sitter her i sofaen.

– Var det bra å flytte hit til Oslo?

– Det var kanskje det, svarer hun kvikt og føyer til:

– Jeg skulle gjerne vært hjemme.

Men søsteren hun savner, døde i januar. Nettverket i Hammerfest er borte.

Begge sønnene har familie i Thailand, men når de er i Norge, bor de her sammen med mor.

– Vi prøver å få det til så hun ikke er alene om nettene, forteller Inger.

Akkurat nå er Ingers søster Gunlaug her. Hun bor ellers i Trondheim.

Mor Solbjørg får øye på noen støvfnugg på løperen på salongbordet. Det liker hun ikke, så hun ruller duken sammen i en fei.

Seks barnebarn har det blitt.

– Har du oldebarn også?

– Kanskje, jeg får ikke opplyst om det, mener Solbjørg.

Inger minner henne på lille Torstein Johan hun nylig traff, som snart blir ett år.

Overalt i leiligheten er det bilder av etterkommere. Solbjørg er sikker på at Inger Abelones datter heter Lea Marie.

– Hele slekten har jo doble navn?

– Hun hadde ikke så mye å gi, kjerringa, men navn skulle de få nok av, sier Solbjørg og smiler lurt.

Liker å gå på kafé

Hun har hjemmesykepleie tre til fem ganger daglig og er på dagsenter fire ganger i uken. Før hun legger seg, får hun hjelp til å sette på cpap-masken, som gjør det lettere å puste.

Solbjørg tviler på at det faktisk kommer sykepleiere hit. Inger vet:

– Hun får maks hjemmesykepleie. Men det er ikke nok.

At det er mange forskjellige pleiere som kommer, hisser ikke Inger seg opp over, hun er jo selv hjemmesykepleier og vet hvordan det er på begge sider.

Solbjørg, som har vært hotellkokk, er litt dårlig til beins.

– Vi er så heldig at hun får gåtrening. Jeg visste ikke at man kunne få det. Det var en glup sykepleier som sa det. Så søkte vi.

15 daglige minutter er tildelt. Det rekker til en liten runde utenfor huset. Nå har de avbestilt hjemmesykepleiere for helgen, siden mor har besøk fra Trondheim.

Det er ikke alle forunt å ha familie som stiller opp.

– I bydel Alna, der jeg jobber, ser jeg at det er mange ensomme eldre, sier Inger.

Det aller meste faller på henne. Hjemmesykepleierne smører brødskiver og varmer middag, men det er som oftest Inger som handler og vasker, følger mor til avtaler og betaler regninger. Og sjekker at klærne er i orden.

– Det som sliter mest på meg, er det følelsesmessige. Gir vi henne god nok livskvalitet?

Mor er glad i å gå på kafé.

– Vi bruker taxikortet flittig. På utekafé får du røyke, mamma. Og drikke kaffe, kanskje litt vin.

Solbjørg har vært i Thailand to ganger. Det blir neppe flere turer, for reisen er lang og slitsom. Inger og Solbjørg er enige om det.

– Men du ser barnebarna på Facetime, trøster Inger.

Solbjørg sier ikke noe til det.

Har to jobber

«Nå kan du ikke slite mer, du må gi slipp på mor», får Inger ofte høre fra folk.

– Jeg skjønner at de sier det. Men ingen skjønner hvordan det er å slutte med det. Jeg vil holde henne hjemme lengst mulig, og da kan vi ikke overlate alt til den kommunale hjemmesykepleien.

De har forsøkt å ha mor på korttidsopphold, men hun vil ikke selv på institusjon. Søknad om fast sykehjemsplass er levert, men Inger klarer nesten ikke tanken.

– Det er et utrolig vanskelig valg. Da må jeg ta henne med og lure henne. Gi henne ei anna historie.

Moren vet glimtvis at datteren strekker seg.

– Hun sa nylig: «Du har to jobber, du. Etter jobben din, tar du deg av meg.» Mor er plaget av grå stær. Bare å følge henne til øyelegen er en utfordring når jeg er i full jobb. Jeg strekker meg langt, men føler meg ofte veldig alene. Uansett hvor mye man gir, det blir aldri nok. Ikke for meg, i hvert fall. Jeg kunne trenge en pause.

Passer på mor om natten

Inger har gjort seg mange tanker om livet:

– Når hun blir borte, hva skal jeg gjøre da? Jeg har brukt så mye tid på henne i seks år for at hun skal ha det bra.

Selv er hun ikke like glad i kafébesøk som sin mor. Ingers datter Lea Marie er 22 år og sykepleierstudent. Det var hun som fulgte mormor til Trondheim da hun skulle på besøk der.

Fra sitt eget soverom kan Inger se ned på mors leilighet.

– Ser jeg at lyset er på i soverommet klokken to om natten, går jeg ned til henne. Men som oftest får hun sove med meg i min seng når hun er alene.

Når brødrene er hjemme, passer de mor, og Inger sover bedre om natten.

Solbjørg synes det er helt greit når journalisten gjør seg klar til å gå. Det er nok nå. Dessuten skal hun på dagsenteret.

Etterpå har Inger legetime. Hun blir sykemeldt.

Aslaug i Holmenkollåsen

Samme kveld tar Kirsti Owe (61) imot i Holmenkollåsen vest i Oslo. Her i seniorborettslaget har moren Aslaug Owe (91) bodd i snart tredve år.

Det har vært fram og tilbake for å avtale tidspunkt. Aslaug er nemlig mye på farten, og Kirsti kan aldri være sikker på når hun er hjemme.

Men nå er hun her, i spisestuen med lysekrone og malerier. Aslaug, som har vært enke i ti år, hilser imøtekommende. Datter Kirsti forklarer at det skal skrives om henne i bladet for sykepleiere. Aslaug blir skeptisk.

– Det går ikke, mener hun.

– Du blir kjendis, mamma, sier Kirsti.

Aslaug er straks mer velvillig.

Etter flere små slag har hun fått afasi. Hun har vanskelig for å uttrykke seg, og Kirsti vet ikke hvordan mor egentlig har det.

Tror mor er på konditori 

Men Aslaug tar sine daglige turer med t-banen. Også i dag, men ingen vet hvor hun har vært. Hun er før blitt sett på et konditori nærmere sentrum, og Kirsti tror det er der hun pleier å dra.

– Mor er så glad i kaffe, men hun klarer ikke å bruke kaffemaskinen sin lenger. Jeg tror hun kjøper kaffe latte og en croissant med ost og skinke. Hun har nok ikke betalt på banen på flere år.

– Kaffe latte, nikker Aslaug, som nå har te i koppen og hvitvin i glasset.

Rundt håndleddet har hun en gul strikk med adresse og Kirstis telefonnummer trykt på. Kirsti blir stadig oppringt og må dra for å plukke opp mor. Det passer ikke alltid så bra siden hun er i full jobb. Men båndet er hun fornøyd med.

– Alle som jobber med demente skulle ha visst om at slike fins.

Kirstis søster og svoger har akkurat kommet på besøk fra Lillehammer. Mens de bor hos mor, kan Kirsti, som selv har tre barn, trekke seg tilbake. Hun bor en ti minutters kjøretur unna.

Mye tid går til å ta seg av mor. Særlig i vinter har det vært vanskelig.

– Hun vil ikke spise middag. Sier hun vil dø, sier Kirsti.

Hjemmesykepleie har hun hver morgen og kveld. Tidligere var hun på et dagsenter for demente to ganger i uken.

– Der var det hyggelig, men tilbudet ble lagt ned. Så prøvde vi et nytt på Vinderen, men det ble for fisefint. Hun likte seg ikke der. 

Mor har frihetstrang

– Jeg synes vi må ha kontakt minst en gang per dag, sier Kirsti, som ikke bekymrer seg når mor farter omkring.

– Om hun faller om, vil hun bli tatt hånd om. Hun er et bymenneske. Elsker museer, hun går sikkert på Astrup Fearnley-museet.

Bankkort kan hun ikke bruke. Kirsti tar ut penger for henne, men mor bruker bare sedler. Det er bare å håpe at ingen vil lure en gammel dame.

Aslaug handler mat selv. Det blir mange brød, mye ost og gjerne et lager med agurker. Kirsti finner poteter i fryseboksen, kjøleskapshyller på balkongen og en halvspist lapskausporsjon på badet.

– Så lenge mor har frihetstrangen sin, vil jeg ikke ha henne på sykehjem.

Kirsti jobber som sykepleier i innsatsteamet i bydel Vestre Aker og vet hvordan et sykehjem er.

– Da må vi besøke henne på et lite rom, der ingenting skjer. Det er ikke hyggelig. Men det kan fort skje endringer. Hun kan plutselig dø, eller begynne å vandre om natten.

Broren trår til når Kirsti ber ham. Sist lørdag tok han mor med på båttur.

– Vi har hatt en tradisjonell oppvekst. Når jeg kommer til mor, sjekker jeg kjøleskapet og oppvaskmaskinen. Ser etter om det er rent tøy, alle de tusen tingene. Min bror setter seg, ser på tv, tar en kaffe.

Naboen reddet albumene

De har vurdert en uke på avlastning på et privat sykehjem.

– Men hun vil bare bli mer forvirret. Å utsette henne for det, er det riktig? Bare for at vi selv skal få avlastning?

For Kirsti er svaret nei. Hvor mye Aslaug får med seg av samtalen, er ikke godt å si.

– Hvor mange barn har du? tester Kirsti.

– Fire, sier Aslaug før hun ombestemmer seg:

– Tre.

Det stemmer. Men hva heter de, tro?

– Jeg vet ikke, svarer Aslaug på refleks, men så vet hun likevel:

– Du heter Kirsti.

Hun fortsetter å snakke for seg selv. Reiser seg, går bort til vinduet. Snur igjen.

– Blir du sint på henne?

– Nei, jeg vet hun er syk. Dessuten er det enklere siden jeg kommer og går, jeg lever ikke i det hele tiden.

Gode naboer holder også øye med henne. Da Aslaug hadde kastet alle albumene, reddet naboen dem fra søppelkassen.

– Det går ikke dette, sier Aslaug, – det er leit. Men sånn er livet.

– Hva er det, mor?

– Jeg kan ikke si det. Dessverre, dessverre. Vi gjør det nå!

Aslaug ser bestemt ut, men Kirsti vet ikke hva moren tenker på.

– Kom bort her og se tv, sier svigersønnen fra sofaen.

Aslaug har ikke ro til det.

– Kom og sett deg. Her er teen din, lokker datteren.

– Nei, det går ikke, sier Aslaug, som har vært skolekjøkkenlærer.

Noen år med forsakelser

– Jeg har egentlig aldri fri. Jeg skal kanskje ikke det heller. I jobben opplever jeg at mange ønsker avlastning fra foreldre for sommeren. Er det greit? De fleste synes det. Jeg synes ikke det.

Noe må man forsake, mener Kirsti.

– Mange mener det er viktig å unne seg drømmeturen til Frankrike. Jeg synes at noen år i livet kan man stå over. Det er som å ha små barn, da reiser man ikke på eksotiske reiser.

– Hva gjør du?

– Jeg tar henne med, vet du.

Om et par dager drar de til sommerstedet på Hvaler.

– Vi er heldig. Vi søsken er der to uker hver. Men jeg tror ikke hun vil være med bror og svigerdatter. Det er jo en klassisk problemstilling.

Aslaug roer seg ikke. Hun tar avskjed med et fast håndtrykk. Så går hun og legger seg. 

Les mer:

Familien yter halve omsorgen

Pårørendes innsats blir viktigere

Tema: Eldreomsorg 2035