Pårørendes innsats blir viktigere

Mange reagerte da NRK i mars i år fortalte om Frode Rise, som betalte 7000 kroner per natt av egen lomme for at en sykepleier skulle sitte hos hans 91 år gamle mor. Blant annet tok Jonas Gahr Støre tematikken opp i Stortingets spørretime.

I kjølvannet av dette foretok Sykepleien en ringerunde til bedrifter som tilbyr private helse- og omsorgstjenester. Flere av disse meldte om økende etterspørsel direkte fra pårørende som var villige til selv å betale ekstra for hjelp der de mente det offentlige tilbudet ikke strakk til.

Halvparten ville vurdert å betale selv

I Sykepleiens egen, ferske spørreundersøkelse blant NSF-medlemmer fra kommunehelsetjenesten, svarte halvparten at de selv, ved sykepleiemangel, ville vurdert å betale private aktører for pleietjenester.

I SSB-rapporten «Behovet for arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren fremover» (2014), ansees det som urealistisk at familieomsorgen vil øke prosentvis like sterkt som etterspørselen etter eldreomsorg. Dette vil nemlig kreve «en betydelig høyere uformell omsorg fra de omsorgstrengendes barn og andre familiemedlemmer enn det de i gjennomsnitt har ytt de senere årene».

Ifølge beregninger fra SSB, utgjorde ulønnet omsorg til eldre, syke eller funksjonshemmete rundt 96 400 årsverk i 2008 og 100 000 i 2010 – det vil si rundt 40 prosent av den totale omsorgsinnsatsen.

I «NOU 1992:1, Trygghet – verdighet – omsorg» ble til sammenligning den uformelle omsorgen for året 1985 anslått til 49 000 årsverk, mens den formelle omsorgen da skal ha utgjort 43 000 årsverk. Det vil si at uformell omsorg etter alt å dømme utgjør en langt lavere prosentandel i dag enn for 30 år siden. Det antas at det meste av dette arbeidet ytes av familiemedlemmer, men det understrekes at det uansett er stor usikkerhet knyttet til slike tall.

– Merkverdig stabilt

– Det er en merkverdig stabilitet over familiemedlemmers holdninger til omsorgsansvar, men hva folk i praksis gjør for sine nærmeste, avhenger i stor grad av det offentlige tilbudet.

Det sier Svein Olav Daatland, som er psykolog, forsker ved forskningsinstituttet Nova og redaktør av tidsskriftet Aldring og livsløp.

Han har blant annet ledet prosjektet « Aldringen av befolkningen og ansvarsdelingen mellom familien og velferdsstaten».

– Vi ser at man holder liv i de gamle normene om ansvar, men moderniserer uttrykket for det, sier han.

– Familien er blant annet viktig ved at de ofte vil gripe inn når noe endrer seg og ved akutte situasjoner. De vil da også jobbe for å få mer langsiktige omsorgstjenester fra det offentlige.

Vanskelig å spå

Når det gjelder prognoser for framtidens uformelle eldreomsorg, påpeker Daatland at det er en rekke faktorer som kompliserer slike beregninger.

– En rent mekanisk framskriving har store svakheter. I dag er for eksempel tre fjerdedeler av den eldste befolkningen kvinner, men forventet levealder for menn og kvinner nærmer seg hverandre. Det vil kunne føre til at relativt sett færre kvinner blir enslige mot slutten av livet, og deri ligger det en mulig ressurs.

Samtidig får nordmenn færre barn enn tidligere, noe som også må tas med i beregningene.

– Vi ser færre tilfeller der noen «ofrer» seg i stor grad, og det er blitt mer vanlig at også døtre holder fast ved arbeidet sitt. Nesten alle er i yrkeslivet, og det kan bli vanskelig å kombinere dette med å yte omsorg. Mange velger da å ta en mer indirekte rolle, dra i trådene og sørge for at ting blir gjort. Det betyr ikke at familien ikke bryr seg, understreker Daatland.

En annen faktor som påvirker bildet, er at en del plasser i aldersinstitusjoner blir erstattet med såkalte omsorgsboliger.

– Da legger man opp til både at de eldre skal klare mer selv og at familien skal kunne ta mer ansvar. Når den eldre bor på institusjon, blir ansvaret til de pårørende mer indirekte.

– Her i landet har vi ellers en tradisjon for at storparten av det offentliges bidrag går til tjenester, mens i andre land ytes det mer hjelp finansielt. Det er også her forsøkt å stimulere familien til innsats gjennom permisjons- og avlastningsordninger, og for noen år siden var det fremme et forslag om kontantstøtteordning for pårørende, men dette smuldret hen.

Vil ha tydeligere rollefordeling

Daatland påpeker at dersom det fremover blir et smalere tilbud fra velferdsstaten, vil det kunne åpne for et mer markedsstyrt tilbud for lavere nivåer av pleie og omsorg, deriblant en del oppgaver som hjemmetjenesten i dag tar seg av.

Selv skulle Daatland gjerne sett en tydeligere rollefordeling mellom velferdsstat og familie, i stedet for at man går fra knapphet til knapphet.

– I alle land er det en slags balanse mellom hva som er det offentliges oppgaver og hva som tilfaller familien, men det er få steder der man proaktivt utarbeider en slags kontrakt mellom velferdsstat og familien.

– Det er en betydelig vilje fra familien til å bidra, men i stedet for at byrdene blir fordelt fornuftig, påtvinger det seg nye uheldige løsninger og sosiale ulikheter. Man trenger større klarhet i hvor grensene for morgendagens velferdsstat skal gå, mener Daatland.

Les mer:

  Tema: Eldreomsorg i 2035