fbpx – Jeg må hjelpe Hopp til hovedinnhold

– Jeg må hjelpe

Anne Marie Joa i samtale med en av de frivillige

Sykepleier Anne Marie Joa tilbringer høstferien sin på den kriserammede greske øya Lesvos. Her ser hun flyktningkrisen på nært hold.

Joa skal tilbringe 12 dager på Lesvos i denne omgang. Halvveis i oppholdet har hun allerede sett mye elendighet.

Da en båt plutselig kom inn en kveld ble det fullt kaos. Det var babyer som ble overlevert uten foreldre, syke, gravide og familier som ble separert. Joa forteller om desperasjon, rop og skrik.

– Noen ga meg en baby i armene som var søkkvåt og kald. Jeg tok av den de våte klærne og pakket den inn i et nødteppe. Så la jeg den mot brystet mitt, så den kunne høre hjerteslagene mine, og la de iskalde bena inntil magen min, forteller Joa.

Samarbeider med de lokale

Joa har tidligere samarbeidet med flyktningenheten i Sandnes kommune. Hun dro ned for å bistå Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS) med forberedelser til deres nye pilotprosjekt.

– Min tidligere erfaring har vært nyttig da jeg kom ned hit. Nå har jeg møtt flyktninger i en annen sammenheng. Jeg får se hvordan det er å være på vandring.

Joa dro ned sammen med Lone Johansen fra NKS for å planlegge prosjektets startsfase. Foreningen skal etterhvert sende ned fire grupper på fem sanitetskvinner, som skal være der i 10 dager om gangen. Joa er nå klar til å ta i mot den første av gruppene. NKS jobber for at det skal være tørre klær til de som kommer over havet, varm drikke og mat samt medisinsk hjelp til de som skulle trenge det.

Sanitetsforeningen samarbeider med en ikke-statlig organisasjon kalt Agkalia, som ble startet i 2009 av en gresk prest. Gruppen får lite pengestøtte, og drives i stor grad av lokale og andre frivillige.

Etisk forpliktelse

Som tidligere sykepleier gjør det etiske ansvaret at situasjonen kan oppleves litt annerledes, mener Joa.

– En sykepleier må hjelpe hvis man ser noen i nød. Jeg må hjelpe. Det skaper veldig mange dilemmaer, og jeg må alltid vurdere hvor langt min kompetanse strekker til.

Joa var også fylkesleder for Norsk Sykepleierforbund i Rogaland i seks år, før hun gikk over til å drive et konsulentfirma hvor hun i dag er daglig leder. På et sted som dette kommer sykepleieren i henne fram igjen.

Flere greske leger bruker også sine fridager til å bistå hjelpearbeidet på øya. Joa har fått ekstra opplæring på grunn av sin bakgrunn som sykepleier. Hun lærer spesielt det å behandle skader som følge av nedkjøling, samt hva man skal gjøre hvis noen er i sjokk.

Båtene må klare seg selv over havet. Det er redningsskøyter som forsøker å hjelpe flyktningene fra synkende gummibåter og det hender lokale fiskere drar ut for å taue de inn hvis de får problemer. Norge har én redningsskøyte på plass på Lesvos. Noen ganger kommer ikke hjelpen fram i tide.

– Det har vært ulovlig å hjelpe flyktningene i mange år tidligere og det er fortsatt ikke lov til å ta flyktningene i bilen sin. Likevel hjelper mange lokale til, noen kler til og med av seg egne klær og gir til dem i nød.

Mangel på myndigheter

Ingen dager er like. Noen dager er rolige, mens en annen dag kom det hele 46 båter til stranden. Tusenvis av flyktninger kommer i land samtidig.

– Det er helsepersonell fra blant annet Frankrike, Nederland og England. Men det som undrer meg mest, er at det ikke er noen myndigheter her til å ta i mot folk, sier Joa. 

Hun forteller at FNs høykommissær for flyktninger (UNCHR) har satt opp et mottakstelt på øya, før de fraktes videre med buss til en av hovedleirene. Det meste av hjelpen flyktningene får er av frivillige fra utlandet, samt noe av lokalbefolkningen.

Da den greske statsministeren Alexis Tsipras kom til øya, ble flere tusen flyktninger fraktet vekk fra øya av lokale myndigheter.

– De rydder flyktningene bort, så de som kommer ikke får se realiteten, forteller Joa.

På lang sikt

Joa mener at utenom å hjelpe andre, er den viktigste oppgaven de har å formidle hva de ser. Hun vil bringe informasjonen og opplevelsene sine hjem til Norge, og herfra forsøke å engasjere politiske myndigheter.

– Det sterkeste jeg reiser hjem med er at ingen offisielle myndigheter venter på flyktningene, forteller Joa.

Hun vil oppfordre andre til å engasjere og spre informasjon, men påpeker at man må være nøye med å luke ut hva som er riktig informasjon og hvor det trengs mest hjelp.

Situasjonen på øya ser ikke ut til å bli noe lettere. I underkant av 400 000 flyktninger har kommet til Hellas hittil i år. Havet vil bli enda kaldere, og Joa sier været kan minne om vestlandet på vinterstid.

– De lokale frivillige hjelpeorganisasjonene sier at det sannsynligvis vil stoppe noe opp på den kaldeste tida her, men at blir enda verre til våren.

Joa forteller at øya kun har ett sykehus og et par ambulanser beregnet på lokalbefolkningen. Da en mor med en 50 dager gammel baby kom i land, måtte Joa og andre frivillige selv kjøre de til sykehuset. Resten av familien måtte de kjøre til en registreringsleir.

–Det som skjer her nå er så uverdig og forferdelig.

Les også: Reiser til Hellas for å hjelpe

Det som skjer her nå er så uverdig og forferdelig.
Anne Marie Joa

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse