Simulerer hverdagssituasjoner

I andreetasjen i et av de mange husene på Sykehuset Innlandet Sanderud (SI Sannerud), utspiller det seg mange scener foran kamera. I underetasjen sitter folk og observerer.

– I denne simuleringssettingen tror jeg effekten vi får er at man faktisk kjenner det. Dette dreier seg om meg, mitt arbeid og mine kolleger, sier rådgiver Arve Holmelid, som jobber tett med simuleringssenteret.

En del av turnusen

Noen ansatte ved SI Sanderud har faste simuleringer lagt opp som en del av turnusen. Her øver de på forskjellige scenarier, så de kan møte pasienter og pårørende med en bredere kompetanse.

Medisinsk simulering er en interaktiv treningsform der deltakerne skal lære i trygge omgivelser. I somatikken trengs dukker og annet medisinsk utstyr. I psykisk helsevern trengs det et rom og kamerautstyr.

– Treningen går i stor grad på kommunikasjon, ikke like mye på grep og teknikk som den gjorde før i tiden, forteller Øyvind Tomter, divisjonstillitsvalgt for Divisjon Psykisk Helsevern ved SI Sanderud.

Oppstarten

Vinteren 2014 tok Sandaker initiativet til en søknad om utstyr for å åpne simuleringssenteret. En tidligere personalbolig på området til Sanderud sykehus ble tilpasset formålet, og simuleringssenteret var snart en realitet. I september 2014 åpnet landets første simuleringssenter innenfor psykisk helsevern, SimInnlandet.

Det ble viet syv rom over to etasjer til prosjektet. Rommet hvor simuleringene finner sted er i andre etasje, og møblene byttes ut alt etter hva dagens scenario er. I etasjen under er observeringsrommet. En stor tv-skjerm er montert på enden av et langt møterom. Mens noen er oppe og trener, observerer resten av gruppa det som skjer via skjermen.

– Det er lettere å kjøre et scenario foran kamera, enn om vi skulle gjort det foran en gjeng på ti stykker som sitter og ser på. Når man driver på, så glemmer man at det sitter noen i etasjen under og følger med, forteller Lars Tyriberget, assistent ved døgnenheten i BUP.

Hverdagsfølelse

Behandlingskvalitet og pasientsikkerhet er bakgrunnen for hele HSØ-prosjektet. Holmelid forteller at det er stort sett der klagene kommer, og der man må bli bedre.

– Min erfaring er at, selv om det er «skuespill», så er man i situasjonen etter svært kort tid. Du glemmer alt rundt. Situasjonen baserer seg jo på hverdagen vår, det er det vi trener på. Vi lager scenarier basert på hendelser som kan skje i virkeligheten, sier Holmelid.

Dette er hverdagen til miljøterapeut Yuliya Jemblie. I et halvt år skal hun og fem andre møtes en gang i måneden for å simulere. Til daglig jobber hun i døgnenheten i BUP, sammen med Tyriberget. De to er i samme simuleringsgruppe.

– Det er ikke bare skuespill, vi må være oss selv. Hvis jeg skal være miljøterapeut i et scenario, og veit at jeg må gjennomføre en pårørendesamtale, så er jeg meg selv. Det er bare det at jeg gjør jobben min her i stedet, forteller Jemblie.

De er begge enige om at en slik øvelse gjør samarbeidet bedre mellom kolleger, slik at man i gruppen tør å si til hverandre hvis noe føles ubehagelig eller skummelt. I gruppene må de spille forskjellige roller. Noen ganger er de såkalte markører, hvor de kanskje spiller pasient eller pårørende. Andre ganger må de være seg selv og utføre jobben sin som normalt.

– Det å se på seg selv i etterkant, hva kroppsspråket ditt sier, hvordan du bruker stemmen din… Bare det å få sett seg selv er uerstattelig erfaring, sier Jemblie.

God kjemi

Både Holmelid og Sandaker som jobber med simuleringssenteret har mange års erfaring som psykiatriske sykepleiere. De forteller at en avgjørende faktor i hvordan en arbeidsdag utspiller seg er ofte handler om hvor god kjemi, og hvilke kommunikasjonsmåter, de ansatte benytter.

– Men det skal ikke kun basere seg på hvem som har god kjemi, her skal du ha trent på forskjellige situasjoner så alle kan kunne jobbe like godt med alle, sier Tomter.

Holmelid understreker at det er mye lettere å si fra til kollegene sine hvis man er i en realistisk, men ikke ekte, situasjon. Ved å gå gjennom simuleringer sammen blir man kanskje gjort oppmerksom på ting man ikke selv ville tenkt på.

Observasjon og analyse

En stor del av opplegget på simuleringssenteret går ut på å analysere og diskutere innad i gruppen. En vanlig økt varer vanligvis to til tre timer, hvor 60 prosent av tiden er satt av til analyse.

Det er alltid en spesialist, i form av overlege eller psykologspesialist, som er med i gruppene for å ivareta kvaliteten i simuleringstreningen. Her får de ansatte tilbakemeldinger på arbeidet de gjør med en gang.

Gruppen får utdelt et scenario når de kommer, diskuterer så tematikken i grupper før de går inn i simuleringen. Det er flere runder med diskusjoner underveis, og gruppen ser på videoen sammen for å analysere arbeidet som ble gjort. I tilbakemeldingene prøver de å fokusere på det som blir gjort riktig og det som fungerer best.

Teknisk utstyr til hjelp

Siden simuleringssenteret er utstyrt med kameraer og lydutstyr, er det lett å følge med fra et annet rom. I disse dager utarbeider de en avtale om innkjøp av et portabelt system, på denne måten kan man arrangere simuleringer ved andre disktrikspsykiatriske sentre.

Sandaker påpeker at simulering kan fungere bra uten utstyr også, slik det ofte ble gjort det første året. Likevel får man et annet læringsutbytte hvis man har muligheten til å gjøre videoopptak.

– Det å kunne sette seg ned etterpå for å ha en dialog omkring det man har gjort, og ikke minst å se og høre seg selv, det er der læringseffekten kommer, sier Holmelid.

– Da man sitter her og prater med kolleger om den ærligheten, sårbarheten, inspirasjonen og de mange morsomhetene som oppstår, er det mange som sier at de plutselig sitter og snakker om ting de aldri ellers gjør på jobb. Man får en helt annen innfallsvinkel, forteller Holmelid.

Undervisning for ambulansearbeidere

SI Sanderud arrangerte nylig fagdag for ambulansearbeidere i sammenheng med opprettelsen av psykiatrisk ambulanse i Sykehuset Innlandet. Her gikk foredragsholder og psykiatrisk sykepleier, Trond Pedersen, gjennom aktuelle situasjoner som kan oppstå.

Et av poengene går ut på å være forsiktig og ydmyk når man tar seg inn på andres arenaer. Selv om mange kanskje har vært borte i lignende situasjoner tidligere, kanskje i hendelser som innebar rus eller vold.

– Det er litt annerledes hvis man går inn til noen med et hjerteinfarkt, så vil jo de ha hjelp. Her møter man kanskje det motsatte, påpeker Tomter.

– Det første møtet er så avgjørende, og bommer man på akkurat det, da mister man fort tilliten. Det er noe annet enn om man kommer til en trafikkulykke midt på E6.

Mengdetrening

Sandaker påpeker at å simulere er morsomt og interessant rent faglig, og at mange får mer ut av det enn de først tror. Grupper som ønsker å trene ved SimInnlandet trenger ikke kompliserte scenarier, det kan i like stor grad være kliniske situasjoner fra hverdagen.

– Det er en grunn til at Martin Ødegård står på fotballtrening og tar corner på corner, selv om han kan det fra før. Det samme gjelder oss og. Selv om vi kan det, vil vi aldri kommer over to identiske situasjoner, sier Sandaker.

Man er den samme over tid, og i kliniske situasjoner er det ofte innøvde måter man handler ut i fra. I visse situasjoner kan det likevel være ting som gjør at man handler annerledes:

– På denne måten får man det inn i ryggmargen, slik at man har et repertoar å ta av. Både hvordan jeg løser det selv og hvordan jeg ser andre gjøre det.