fbpx Når sykdom skaper isolasjon Hopp til hovedinnhold

Utsatte innvandringskvinner Når sykdom skaper isolasjon

Bildet viser silhuetten av en kvinne ved et vindu med urban utsikt.
HJEMMESITTERE: Manglende sosiale nettverk og lite kunnskap om betydningen av fysisk aktivitet bidro til at innvandrerkvinnene Line Nortvedt snakket med, holdt seg hjemme. Illustrasjonsfoto: Colourbox

Isolasjon, økonomisk bekymring og kulturforskjeller kan forsterke og forlenge helseplager hos innvandrerkvinner.

– Det er viktig at helsepersonell fanger opp ensomheten, sier doktorgradsstipendiat Line Nortvedt.

Langtidssykemeldte kvinner fra lav- og mellominntektsland kan være en utfordrende gruppe å hjelpe tilbake i arbeidslivet.

Flere faktorer – både hjemme og på arbeidsplassen – kan bidra til å forsterke plager. Kvinner med fysiske smerter, kan ofte bli ekstra utsatt på grunn av isolasjon, bekymring og uro som plagene medfører.

– Det er viktig at helsepersonell fanger opp ensomheten og dessuten styrker kvinnenes kunnskap om egen kropp og betydningen av fysisk aktivitet.

Det sier sykepleier og doktorgradsstipendiat ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Line Nortvedt, som har forsket på denne gruppen.

Nylig presenterte hun noen av sine funn under en konferanse om aktiv aldring i regi av forskergruppen Aldring, helse og velferd ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Portrett av stipendiat Line Nortvedt.
Stipendiat Line Nortvedt har forsket på hvilke spesielle utfordringer langtidssykemeldte innvandrerkvinner møter. Foto: Ingvald Bergsagel

Helseskadelig migrasjon

Nortvedt forteller at innvandrere er overrepresentert når det gjelder visse helseplager, som overvekt, diabetes og muskel- og skjelettlidelser.

– Det er lett å tenke at migrasjon har positive helsegevinster – for eksempel i form av bedre økonomiske og fysiske levevilkår – men for mange kan det tvert imot påvirke helsen negativt.

I sitt arbeid med doktorgradsavhandlingen, har Nortvedt foretatt feltstudier blant langtidssykmeldte innvandrerkvinner fra lav- og mellominntektsland.

Gjennom deltakende observasjon i mestringsgrupper for til sammen 14 slike kvinner, har hun sett nærmere på hvilke spesielle utfordringer som kjennetegner gruppen.

Lave forventninger til helsevesenet

Nortvedt forteller at kvinnene i utgangspunktet gjerne har lave forventninger til hva et offentlig helsevesen kan bidra med. Når de møter helsepersonell uten kulturell kompetanse, kan det forsterke skepsisen.

– For dem som først er blitt syke, kan det ofte være nødvendig at helsepersonell inkluderer ektefelle eller annen familie i samtaler, da manges livssituasjon og valg er preget av meninger og forventninger fra øvrig familie, sier Nortvedt.

En del av kvinnene sliter ifølge Nordtvedt med usynlige smerter og kan føle seg innestengt og isolert i eget hjem av ulike årsaker. Det kan være språklige utfordringer, depresjon, økonomiske bekymringer og så videre.

– Mange fortalte at de opplevde avvisning og diskriminering på egen arbeidsplass. De var tynget av å bære det økonomiske ansvaret i familien og slet med skamfølelse over ikke å jobbe nok.

Meningsløs turgåing

Enkelte kunne fortelle om et langt mer stillesittende liv etter at de kom til Norge. I sitt opprinnelige hjemland fikk de mosjon ved å gå ofte på besøk til familie og venner i nabolandsbyer. Her i Norge holdt de seg mer hjemme, både på grunn av mindre lokalt nettverk, og fordi kulde og glatte veier kunne være uvant.

Mens de i hjemlandet ofte stelte en større bolig med færre hjelpemidler, og kanskje drev gårdsarbeid i tillegg, var husarbeidet mindre fysisk krevende her.

Nortvedt merket også at mange manglet elementær kunnskap om de positive effektene av fysisk aktivitet.

–Turgåing virket uvant og meningsløst. Enkelte trodde også trening kunne være skadelig om de hadde opplevd støle og verkende muskler i etterkant. Det å oppsøke treningssentre der det også var menn, kunne også oppleves som ubehagelig.

Nortvedt påpeker viktigheten av at kvinnenes utfordringer og ensomhet blir fanget opp av både fastleger og andre som er i kontakt med kvinnene, for eksempel helsesøstre.

–Det å møte helsepersonell med liten kulturell kompetanse, kunne forsterke en forutinntatt skepsis, mens de som hadde opplevd omsorgsfulle holdninger, fikk håp gjennom å bli sett og trodd, sier Nortvedt.

Turgåing virket uvant og meningsløst

Line Nortvedt
Les også:
OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.