Å leve med smerter

Det å ha smerter er noe vi alle opplever som ubehagelig. Vi gjør som regel hva vi kan for å unngå å få vondt. Og får vi smerter prøver vi å finne årsaken, så vi blir kvitt det vonde så fort som mulig. Dette er fornuftige handlinger som skåner oss for mye smerte. Men når smerten blir langvarig er situasjonen en annen. Da kan de strategiene som har vært velmotiverte plutselig skape problemer for oss.

En nedadgående spiral

- Når vi har smerter over tid begynner vi ofte å unngå situasjoner som vi forbinder med risiko for smerte eller økt smerte. Det kan føre oss inn i en ond sirkel, sier Rikard Wicksell, forsker og psykolog ved Sektionen för Beteendemedicinsk Smärtbehandling ved Karolinska Universitetssjukhuset i Stockholm. Kanskje slutter vi å løfte tungt fordi det innebærer at vi får mer vondt? Eller vi takker nei til et selskap fordi det vil gjøre at smertene blir enda kraftigere?

- Belønningen for å droppe aktiviteten er at smerten uteblir, og dermed føles det som en fornuftig strategi, sier han og forklarer at dette etter hvert kan spre seg til andre aktiviteter. Da kan det fort bli verre.

- Det blir en nedadgående spiral med en stadig mer begrenset livsutfoldelse. Samtidig er smerteproblemene der, like fullt. I tillegg vil mange bli nedstemte eller deprimerte, sier han. For når man ikke lenger deltar i situasjoner og sammenhenger som gir en følelse av meningsfullhet forsvinner de viktigste ingrediensene som gjør oss lykkelige.

- Det gjør at smertene kan oppleves enda verre, samtidig som mange får en rekke andre utfordringer i form av angst, søvnproblemer og så videre, sier Wicksell.

Et viktig signal

Smerte er et av de absolutt viktigste signalene fra  kroppen. Det har avggjørende betydning for vår evne til å overleve, og derfor kan man tenke på smerte som et evolusjonsbiologisk velmotivert system, forklarer Wicksell. Uten et godt smertesystem vil vi nemlig rammes av problemer som forkorter livet vårt dersom vi ikke gjør noe med det eller får nødvendig behandling. Et annet og tilsvarende system er redsel.

- Vi skal bli redde når vi oppfatter trusler, enten det kommer utenfra, eller det kommer fra kroppen i form av smerte.
Men problemet er at vi ikke alltid klarer å skille mellom den farlige og den ufarlige smerten.

- Det finnes smerte som kan være både intens og ubehagelig uten at den er farlig. Langvarig smerte er ofte av den karakteren og derfor er det veldig nyttig å lære seg å skille mellom og akutt og langvarig smerte, forklarer han.

Ønsket å hjelpe andre

Langvarig, kronisk smerte er både kompleks og krevende å behandle. Dette er en pasientgruppe som krever store ressurser fra helsevesenet. I noen situasjoner vet man årsaken og kan sette inn effektiv behandling, men i mange tilfeller kan smertene verken fjernes eller lindres effektivt. Det kan oppleves svært krevende både for den som er rammet og for de rundt.

Som tenåring fikk Wicksell selv erfare hva smerte kan gjøre med et menneske da moren ble rammet av den revmatiske sykdommen psoriasisartritt. I perioder klarte hun ikke engang å ta seg av familien, som betød alt for henne. For Wicksell, som den gang var en ung gutt, vokste det etter hvert frem et ønske om å kunne hjelpe de som hadde fått livet ødelagt av smerter, til å få det bedre. Han utdannet seg først til økonom, men gikk deretter over på psykologi.

Etter et opphold i USA ble han oppmerksom på den såkalte ACT-metoden ( Acceptance and Commitment therapy). Dette er en metode som bygger på kognitiv adferdsterapi og som brukes for å hjelpe mennesker med langvarige og ikke-behandlingsbare smerter. Målet er at pasientene skal kunne leve aktivt og meningsfullt selv i peroider der de har store smerter. 

Sammen med kollega og smertelege Gunnar L. Olsson videreutviklet Wicksell denne metoden så den kunne benyttes av smertepasienter.

De store spørsmålene

- Mange pasienter har urealistiske forventninger til hva sykepleiere og leger kan gjøre for å fjerne smertene. Dette gjør at mange smertepasienter blir bitre og kommer inn i et destruktivt mønster, forteller Wicksell. Ved å gå inn og hjelpe disse pasientene i en tidlig fase vil det kunne få store konsekvenser både for den enkelte pasient, men også for helsevesenet, mener han.

Kort fortalt går metoden ut på at pasientene får hjelp til å komme seg opp fra den nedadgående spiralen de har havnet i. Det starter med en kartlegging av hvilke situasjoner de synes er vanskelige, hvilke ønsker de har for livet sitt og hvordan de tenker de kan klare å nå de målene de setter seg.

- Ofte blir disse diskusjonene av eksistenisell karakter; Hva vil du livet skal handle om? Når er du fornøyd med deg selv? Hvilken rolle eller relasjon vil du ha til andre mennesker som betyr mye for deg? spør Wicksell.

Han forteller pasientene at det i blant ikke er mulig å velge en vei som minimerer smerten samtidig som de ønsker å leve både aktivt og meningsfullt.

- Og når det ikke er mulig, hvilken vei ønsker du da å gå? spør han.

Å leve parallelt med smerten

- Hvis man er invitert på en fest man gjerne vil gå på, men samtidig har smerter og er engstelig for at det kommer til å ende med katastrofe, da havner man i et veiskille. Det å gå på festen vil være et steg mot et mer aktivt og meningsfullt liv, samtidig som det vil gi økt risiko for smerter, fiasko og så videre, sier Wicksell. Men hvis man skal klare å klatre oppover i spiralen igjen, må man være villig til å utsette seg for både risiko og ubehag.

Etter et stort antall studier og flere års arbeid med, og praktisering av, ACT-metoden, vet Wicksell og hans kolleger at den har god effekt for mange pasienter som har fått økt aktivitetsnivå og livsglede.

- Det handler ikke nødvendigvis om å minske smerten eller redselen, men å klare å agere parallelt med dette slik at man kan ha et aktiv og godt liv, sier Wicksell og forklarer at dette kalles adferdsflekibilitet og gjør at mennesker kan ha like vondt, men at smerten påvirker livet i mindre grad enn tidligere.

Fakta: Rikard Wicksell

• Jobber som psykolog og forsker ved institutt for klinisk nevrovitenskap ved Karolinksa Institutet. Er også ansvarlig for Sektionen för beteendemedicinsk smärtbehandling ved Karolinska Universitetssjukhuset i Stockholm
• Har siden 2001 studert og praktisert den såkalte ACT-metoden, for å se hvilken effekt den kan ha på pasienter med langvarige smerter.

Grunnspørsmålene i ACT-metoden:

• Spør deg selv hva du vil med livet ditt og hvilke verdier du vil leve etter.

• Bli bevisst på hvordan du reagerer når smerten eller ubehaget dukker opp .

• Hvis du flykter eller blir unnvikende, løser du da problemet eller blir det bare bedre for en kort stund?

• Spør deg selv hvor du havner hvis du fortsetter å flykte fra smerten. Kommer du nærmere eller lengre bort fra de verdiene du ønkser å leve etter?

• Må du flykte, eller kan du klare å la smerten være der mens du prøver å leve etter de verdiene du har mens du prøver å nå de målene du har satt deg?

Flere skal få hjelp

Sverige har de siste årene hatt mye fokus på ACT-metoden og har også en egen nasjonal organisasjon for klinikker og forskere som jobber med denne metoden. I Danmark og Finland er også metoden under utvikling, og her i Norge har blant andre Skogli Helse- og Rehabiliteringssenter tatt metoden i bruk. Wicksell og hans kolleger jobber nå med å lage en nettbasert løsning som kan gjøre at pasienter som ikke har anledning til å komme seg ut kan få hjelp der de er.

Les mer:
www.attlevamedsmärta.se