Stopper lekkasjer
Også barn kan trenge stomi. Da får de hjelp av Astrid Ingeborg Austrheim.
Analinkontinens er det ikke mange som snakker om. Samspillet mellom hode og tarm skal liksom fungere. Men jeg møter barn som av ulike grunner ikke har full kontroll på avføringen. Det kan skyldes medfødte misdannelser som analatresi eller Hirschsprung, kreft eller at det av andre grunner har oppstått problemer.
Jeg følger opp alt fra nyfødte babyer på 500 gram til ungdom opp til 18 år. Ikke alle tenker på at også premature kan trenge stomi. De kan få nekrotiserende enterokolitt, som medfører at deler av tarmen får for dårlig blodtilførsel og dør. Årsaken er uklar. I vinter hadde vi en periode 3–4 samtidig, akkurat nå har vi ingen. Heldigvis er disse stomiene ofte midlertidige.
Jobben min er veldig selvstendig og variert. Jeg har ofte to–tre barn til planlagt konsultasjon. Resten av tiden har jeg tilsyn ved de ulike barneavdelingene på Rikshospitalet.
Å lekke avføring er ikke så stigmatiserende når man er liten. Da kan bleier være lettvint. Men når barna nærmer seg skolealder begynner det å haste med å finne løsninger. Noen har fast stomi, noen stomi for både urin og avføring. Noen har stomi i perioder, andre bruker hjelpemidler som klyster og skylleklyster og noen klarer seg med kostregulering. Det er viktig å finne individuelle løsninger som fungerer. Tenk deg å være ung jente på fotballkamp i hvite shorts og få brune flekker i baken. Det er ikke spesielt morsomt.
Jeg opplever at vi klarer å hjelpe de fleste barna. At de blir hemmet av dette i hverdagen tror jeg er en myte. Jeg møter ungdom som spiller håndball, turner og kjører motocross.
Foreldre kan reagere med sjokk på diagnosen. Misdannelser i endetarm er ofte ikke oppdaget på ultralyd, så de er uforberedt. De tar det forskjellig, men med tiden blir stomien et veldig lite problem. Det praktiske blir de fleste flinke til veldig kjapt. De får et kontrollert forhold til avføring og tilpasser det hverdagen utrolig fort.
Jeg har jobbet med barn i 26 år. Lenge var jeg leder, men jeg har alltid hatt et hjerte for de barnekirurgiske barna. Å kunne bidra til at de kan leve normalt, ser jeg som veldig meningsfylt.
Artikkelen sto på trykk i Sykepleien nr. 5/2016.
0 Kommentarer