Ikke en dag uten at jeg tenker på Morgan

Tårene renner nedover kinnene. Ansiktet fordreier seg. Stemmen brister.
– Jeg slutter snart å gråte, jeg lover, men det er alltid slik i begynnelsen.

– Ikke farlig med tårer

Helene Tennefoss-Tørnqvist står foran en fullpakket sal på sykehuset i Telemark. Hun unnskylder seg. Foran henne sitter kolleger og helsearbeidere fra forskjellige sykehus. På lerretet bak henne lyser PowerPoint-presentasjonen ... med bildet av Morgan. 

Hun har holdt dette foredraget mange ganger før, og begynnelsen er alltid vanskelig. Det går bare ikke å holde tårene tilbake. 

– Da jeg ble bedt om å holde foredrag om dødfødsel første gang for de andre studentene på jordmorstudiet, fant jeg ut at jeg måtte gjøre det på min måte. Det er ikke farlig med tårer. For foreldrene som mister et barn, er dette så ille, og hvis det at jeg står her helt hudløs kan bidra til å gi helsepersonell en liten ryggmargsfølelse på hva de går igjennom, så er det verdt det, sier hun.

Deler ut servietter

På denne fagdagen, sponset av Jordmorforbundet NSF Telemark, står dødfødsler på programmet. Inne i foredragssalen deles det ut ansiktsservietter, og det er smålatter og hyggelig stemning. Jordmødre, barnepleiere og sykepleierne skal denne kvelden gå gjennom et fire timers langt kurs om hvordan man kan følge opp foreldre som opplever det verste av det verste – at barnet de venter på, ikke lenger lever. 

Tror alt er normalt

Vi må begynne fra begynnelsen og gå åtte år tilbake i tid. Helene er sykepleier i Tønsberg. Hun har to barn sammen med sin mann, Jone, og de forbereder seg på å flytte til Egersund. I magen til Helene holder lillebror på å vokse seg stor. Jone pendler til jobben på Vestlandet og er hjemme i helgene. Helene er med barna, jobber netter på sykehuset og har så vidt begynt å pakke ned i esker og kasser. Hun er 39 uker og noen dager på vei. I magen er det masse deilig liv og spark.

– Ironisk nok følte jeg at dette var dagen da jeg skulle ordne i kommoden til babyen og bære vogga opp fra kjelleren mens eldstegutten var i barnehagen. Jeg ordnet litt med babyklærne og hentet i barnehagen. Vi lagde middag, og så satte vi oss for å se på barne-TV.

Kneppet

Helene sitter med begge barna på fanget og snakker med Jone på telefonen mens barne-tv-figurene underholder. Plutselig kjenner hun noe merkelig i magen. Det er som om magen faller ned med et knepp. Hun har aldri følt noe liknende og ber Jone holde seg nær telefonen. Sjansen for at han må ta den seks timer lange kjøreturen fra Egersund i natt er stor. 

– Jeg fikk lagt ungene, og det murret hele tiden i magen. I ni-tida hadde jeg økende intense smerter i magen og ba Jone om å kjøre. Det skjer nå, sa jeg, og det kommer til å gå fort.

Hun legger seg for å prøve å sove litt, men får det ikke til på grunn av smertene. I senga kjenner hun plutselig at det blir vått mellom bena, og hun tror det er vannet som går.

– Jeg gikk ut på toalettet, og det var masse blod, men jeg tenkte at det var fostervann blandet med litt blod og var ikke bekymret. Tenkte bare at det nå nærmet seg veldig. Jeg ringte sykehuset og til mamma og broren min for å få hjelp med de andre barna.

Livet glipper

Jordmødrene på sykehuset hører at Helene har intense smerter. De er bekymret for alt blodet, og mens de er på telefonen kommer Helenes mamma og bror inn døra. For å spare tid ber de broren hennes om å kjøre henne direkte til sykehuset. Hun skal legge seg ned i baksetet, sier de, og ber henne komme rett inn.

– Jeg hentet sykehusbagen min oppe i andre etasje, gikk ned og hentet kamera og satt meg i forsetet i bilen. Jeg tenkte fortsatt ikke at noe var galt.

Bilen svinger inn foran akuttinngangen på Tønsberg sykehus litt før klokka halv tolv på natta. Der står en jordmor og en barnepleier og venter. De legger Helene på en båre, og så beinflyr de nedover gangen.

– Himmel så stress da, tenkte jeg, jeg kan jo bare føde her i gangen hvis det skulle være sånn. Fortsatt var jeg helt rolig, sett bort fra smertene som nå var kontinuerlige.

På mottaksrommet står det en jordmor og en lege til, og det begynner å demre for Helene at noe ikke er helt normalt. Fødselslegen er hardhendt og brysk. Hun sier ingenting, og Helene tenker at hun nok er nervøs og stressa for noe. Ingen sier noe som helst mens de kopler til ultralydapparatet. 

Helene kikker bort på apparatet og ser det samme som legene og jordmødrene.

– Det er ikke noe håp, er det vel, sier hun stille.

Nummer tre

Helene har opplevd placentaløsning, eller morkakeløsning. I en vanlig fødsel kommer barnet først. Så løsner morkaken. Først da stenger kroppen av blodgjennomstrømmingen som går mellom mor og barn. Det er en halv liter blod som går gjennom dette systemet i minuttet siste del av svangerskapet, og det er viktig at kroppen stenger dette av så fort som mulig for å unngå at mor blør ihjel. Når morkaken løsner før barnet er ute, stenges all oksygentilførsel, blodtilførsel og mattilførsel, og babyen dør momentant. Med total placentaløsning ville det ikke hjulpet om man hadde vært på fødestuen idet det skjedde. Livet til babyen ville ikke vært mulig å redde uansett.

– Akkurat idet jeg forstår at han er død og at det ikke er noe håp, blir alle smertene borte.

Det er bare Helene og den intense psykiske smerten i ett sekund. Det renner en tåre nedover det ene kinnet til Helene. Så renner det en tåre nedover det andre kinnet. Så – BANG – er de fysiske smertene og virkeligheten tilbake.

Ville ikke la dem ta bort smerten

Helene har hatt ri uten pause i flere timer tror hun, men fødselen er ikke i gang. Hun må føde den lille, døde babyen sin, og de tilbyr henne epidural for å minske smertene. 

– Jeg sa nei, for jeg kunne ikke la dem ta den smerten fra meg. Jeg trengte å føle den fysiske smerten.

Hun får heller lystgass og ber om Petidin, som de setter i dobbel dose med sprøyte i låret.

På fødestuen tar jordmor hull på fosterhinnene, og nå hagler det i tillegg på med rier oppå den smerten hun allerede følte fra før.

Samtidig sitter Jone i bilen på vei fra Egersund. Han vet ingenting om dramatikken som utspiller seg på fødestuen, og Helene vil ikke at han skal få høre noe. Hun orker ikke tanken på å miste han på veien samme dag som hun mistet sønnen sin. 

– La han få konsentrere seg om kjøringen, beordrer hun. 

Hørte jordmødrene gråte

En barnepleier sitter ved siden av henne hele tiden under fødselen og klokka halv fire kommer Morgan ut. Den lille nesa peker opp mot stjernene, og han blir lagt på brystet hennes. Han er fortsatt varm og myk, og han er verdens fineste. 

– Bak meg hørte jeg jordmødrene stå og gråte. Jeg var helt utmattet og tom og klarte ikke gråte selv. De gråt for Morgan, og det var bare fint.

Helene er ruset på Petidin og helt utmattet av alle smertene. Hun sovner der i sengen med den døde babyen ved siden av seg. Slik ligger hun fortsatt når Jone kommer stormende inn klokka halv seks på morgenen. Han har fått høre nyheten av jordmødrene, og han gråter og sier nei, nei, nei. Igjen og igjen og igjen.

– Jeg bare satt der og hadde ingen trøst å gi.

Apatisk og halvveis sittende i senga kikker hun ned på den døde kroppen ved siden av seg. De hadde avtalt at de skulle ha tre barn og ikke flere.

– Teller han som nummer tre eller, spurte jeg. 
Jone ser på henne og sier at selvfølgelig teller ikke dette.

Tabuene brytes

Hva gjør man med et dødt barn? Hva skjer? Hvordan er det normalt å oppføre seg? 

Helene aner ikke, men får lov til å ha babyen sin inne hos seg så lenge hun vil. Ingen tvinger ham bort, men da broren hennes kommer inn på sykehusrommet og får se babyen i senga ved siden av hennes, utbrøt han sjokkert: «Skal han være her? Ta ham ut, det er jo grusomt!»

– Jeg ble usikker, redd for at jeg begynte å bli gal, og jeg viste ikke hvordan det var normalt å oppføre seg.

I ettertid skulle hun ønske at hun hadde invitert venner og familie inn slik at de som skulle følge henne i sorgprosessen i årene fremover, hadde hatt noen av de samme minnene som dem. De kunne ha tatt Morgan med seg hjem og hatt ham sammen med barna og venner og bekjente. De kunne tatt bilder av ham med barna, og barna kunne ha vært med på å stelle lillebror. Ingenting av dette gjorde de, hun var så redd for å være rar og tråkke over grenser, og hun var så lei seg og trist. 

– Jeg tenkte også at det ikke var noen som ville se et babylik, så jeg turde ikke be noen inn, men det angrer jeg veldig på i dag.

Dåp

Jone og Helene ønsker å døpe Morgan før de sier farvel. Jordmor får tak i en prest og de ber ham komme til sykehuset for å døpe den dødfødte gutten deres. Presten sier aldri at det ikke er lov, men han tar med seg en døpefont fra kirken og holder en liten velsignelsesseremoni i kapellet på sykehuset.

Helene, som har mistet masse blod, må kjøres ned på kapellet i en sykehusseng. Hun reagerer litt på at presten ikke sier navnet til Morgan under dåpen. Først mye senere forklarer presten at det ikke er lov å ha dåpsseremonier for dødfødte barn, og at seremonien han holdt for dem, egentlig var en velsignelse, det eneste alternativet han hadde å gi dem.

– Jeg er glad han ikke sa det til oss før senere. 

Dagene blir til uker, ukene til måneder, månedene til år. Sommeren blir avlyst og blir tilbrakt i et mørkt rom bak en rullegardin. Selv om alt ser fint ut på utsiden, er den virkelige Helene som et mørkt, grusomt monster av svart, forferdelig og altoppslukende sorg.

Normale følelser

De flytter, kjemper mot systemet, og hun sørger. Siden hun ikke har noen baby, har hun kun rett på seks ukers barselpermisjon, og deretter må hun argumentere seg til sykmelding en periode. Hun får seg jobb, men klarer seg bare åtte uker før hun kollapser. Hun klarer ikke telle medisiner ordentlig, klarer ikke lære noe nytt, klarer ikke ... Hun føler seg mislykket. Feiler, feiler og sørger mer. Helene og Jone går i sorggruppe, møter andre i samme situasjon og får stadig mer forståelse for at de følelsene de har, er normale. Sorgen er ikke farlig. Likevel er det noen lysglimt i alt det svarte. Syv uker etter dødfødselen med Morgan, er Helene gravid igjen.

Setter i gang fødsel

– Det eneste jeg klarte å tenke på, var at jeg ikke kunne ende min fødselskarriere sånn. Jeg måtte bli gravid igjen. Ikke for å erstatte ham, men for å få oppleve en god fødsel igjen.

46 uker etter Morgan er Helene tilbake på sykehuset i Tønsberg. Hun har en avtale med de samme jordmødrene som tok imot Morgan, og legen har lovet henne å sette fødselen i gang i uke 38 denne gangen. Da yngstemann endelig blir lagt på brystet hennes, gråter hun. Hun gråter for Morgan. Hun gråter for den nye babyen. Hun gråter for livet. Hun gråter for at hun fikk oppleve dette igjen. Hun gråter av glede, og hun gråter av sorg. 

Å leve med sorgen

Alle tabuene var brutt. Hun var ikke lenger redd for døden. Hun var ikke redd for de store, mørke følelsene. Hun hadde planlagt hvert eneste familiemedlems begravelse. Hun hadde grått og grått til det ikke var væske igjen i kroppen. Hun hadde vasket og kysset sin egen dødsstive baby og sett leppene og neglene bli blå. Hun hadde skrudd igjen lokket på den bitte lille kisten og sett den forsvinne ned i et dypt, svart hull. Hun hadde vært to personer – den sterke, vakre mammaen til to små barn og det grusomme, mørke og angstbefengte monsteret som levde inni henne i flere år, og som hun ikke torde vise noen. 

Etter to år var hun tilbake til det sprudlende ja-mennesket som hun egentlig alltid hadde vært. Nå var det ikke lenger noe å være redd for, og hun kunne starte studiene til å bli jordmor. 

I foredragssalen i Skien snufses det. Det er åtte år siden Morgan døde nå. Papirlommetørklene er våte og sammenkrøllete.

Bildet av den lille, hvite kisten med Morgan oppi lyser mot jordmødrene i salen, og ikke ett øye er tørt. 

– Man kan pugge og lese, men det er vanskelig å skjønne noe om sorg basert på lærebøker. Ved at jeg er sårbar og forteller historien til Morgan og meg og forteller hva jeg ikke klarte, ikke forsto og angrer på, kan jeg hjelpe dem som kommer etter meg.

Far mest uforberedt

Det er rundt 250 dødfødsler hvert år, og i fjor hadde Skien fire tilfeller. For Helene er det viktig å være åpen overfor disse foreldrene som hun møter. Hun tror på at følelser og åpenhet hjelper.

– Tilbakemeldingene jeg har fått fra de foreldrene jeg har møtt, er at min bakgrunn gir en ekstra tyngde i rådene jeg gir til dem. 

Helenes kollega, Janne Teigen, som holder kurset sammen med Helene, har forsket mye på temaet dødfødsler.

Dybdeintervjuer med foreldre som har mistet barna sine, viser at far ofte er den som er minst forberedt på det som skjer. Mange har ikke engang hørt om dødfødsler og vet ikke at det går an. Mor sier ofte at hun har hatt en ekkel følelse en stund, men hun har ikke nødvendigvis fortalt noe om engstelsen til far.

Ingens feil

I 25 prosent av tilfellene finner man ingen årsak til dødfødselen. Noen ganger bare skjer det verst tenkelige, og det er ingens feil. Helene har gått gjennom dagen og graviditeten tusenvis av ganger for å finne forklaringen på placentaløsningen. Det er ingen klare svar, og hun har nå godtatt det for det der er.

– Men det går ikke en dag uten at jeg tenker på Morgan. Det er ikke bare sorg, men en helt naturlig ting, akkurat som at jeg tenker på de tre andre barna mine hver dag. Han vil alltid være med meg og være mitt lykkebarn. På grunn av han er jeg i dag jordmor.