– Vi må forberedes på neste runde

Kirsti Egge Haugstad, leder i Barnesykepleierforbundet i Norsk Sykepleierforbund, bekrefter at det er gjort for lite for å finne ut hvordan det står til med helsen til barna som flykter.

Barna i norske asylmottak er ofte triste og har vondt i magen. Les hva barna selv fortalte da professor Berit Berg undersøkte levekårene deres.

– Helsetilstanden deres er ikke kartlagt. Flyktningbarn utgjør en særlig risikogruppe og har ofte behov for profesjonell hjelp fra helsevesenet. Det er spesielt viktig for de som har flyktet alene, sier Kirsti Egge Haugstad i Barnesykepleierforbundet.

Alle sjekkes for tub

Haugstad viser til at alle barn som migrerer til Norge, skal gjennomgå en obligatorisk tuberkuloseundersøkelse, pirquetprøve, ved ankomst. Dette foregår dels i transittmottak, dels på lokale helsestasjoner eller på såkalte diagnosestasjoner.

Dette tilbudet gjelder også barna. Videre undersøkelser er ofte frivillig.

– Vi kan mye om importsykdommer

Haugstad arbeider i akuttmottaket for barn og ungdom ved Oslo universitetssykehus (OUS). Hun lurer blant annet på hvordan det er med mangeltilstander og den psykiske helsen til asylsøker-barna

– Importsykdommer, som tuberkulose og mage- og influensasykdommer, kan vi mye om fra før. Men vi ønsker mer kunnskap om hva som er sykdomspanoramaet for flyktningbarna.  

Feber og forvirring

Da flyktningstrømmen var på sitt største sist høst, merket de det godt på OUS.

– Det var en helt spesiell stemning da de kom til oss. Vi var ikke forberedt.

Det de så mest av på OUS var medtatthet og feber blant pasientene som hadde flyktet.

– Det var alt fra det banale til mer alvorlige tilstander. Mange var ensomme. Noen ganger var hele familien innlagt med de minste barna. Vi hadde utstrakt bruk av tolk.

Flere av barna var forvirret og utagerende.

– Når vi skulle gjøre ulike prosedyrer, som å ta blodprøver, måtte vi noen ganger bruke beroligende midler, forteller hun.

– Må være beredt

Nå spør Haugstad:

– Har vi forberedt oss til en ny strøm av flyktninger?

Hun svarer selv:

– Det har jeg ikke sett mye til.

– Hvem mener du er ansvarlig for det?

– Helseforetakene må sørge for at vi har beredskapen klar.

Vil vite mer om spesifikke sykdommer

Haugstad savner kunnskap om hvert land og spesifikke sykdommer:

– Vi kan for lite om landene de flykter fra og helseforholdene der. Er det noe spesielle sykdommer som florerer? Hva skjer når man har ligget lenge i en lastebåt? Har vi kunnskap, så kan vi kanskje gjenkjenne tilstandene.

Hun har registrert at spesielt de mindreårige som hadde flyktet alene var veldig ensomme.

– Det virket ikke som ordningen med verge fungerte så godt.

Spesialsykepleierne har flyktninger som tema

Nå synes hun det er viktig at debatten om flyktningbarnas helse ikke dør hen. Hun er fornøyd med at den første fellesdagen i etterutdanningsuken for spesialsykepleiere er viet flyktningstrømmen.

Der deltar landets spesialsykepleiere innenfor barne-, anestesi-, operasjons- og intensivsykepleie.

Schizofrene og gravide

Etter at strømmen av flyktninger avtok, oppsummerte Kirsti Egge Haugstad, som er fagutviklingssykepleier, erfaringen slik i et eget notat:

«I spesialisthelsetjenesten hadde vi en kort og intens periode i oktober 2015 hvor det kom småbarnsfamilier rett fra togstasjonen med infeksjoner og dehydrering, noen hadde mistet søsken under flukten.

I tillegg kom det cirka 15 mindreårige uten familie, alder var alltid uvisst. De kom i ambulanse fra UD, legevakten eller etter at politi plukket de opp. Det var ikke mulig å kommunisere, så vi løste det fortløpende med google translate, telefontolk, tilstedeværende tolk osv., og de fikk ingen verge før dagen etter. De hadde ulike tilstander eller diagnoser som schizofreni, gravid, abscesser, infeksjoner, utslett, brystsmerter, brokk, tuberkulose, feber, omgangssyke.

Etter opphold hos oss ble de utskrevet til asylmottak.»

"Det var så mye vi ikke kunne hjelpe dem med"

Haugstad snakket også med sykepleierne som var mest involvert under flyktningstrømmen. Her er det hun noterte seg om deres erfaringer:

 «Flyktningene var alle sårbare og alene, og å yte omsorg uten kommunikasjonsmulighet var vanskelig. 

Erfaringen vår var at uansett hvor mye vi prøvde å ivareta de, var det så mye vi ikke kunne hjelpe dem med. Det eneste vi kunne gjøre var å gi dem medisinsk behandling og være der for dem! Kommunikasjonsbarrieren var for stor og situasjonen for krevende til å nå fram.

Vi blir dessverre bare en brikke i deres lange reise.»

Les også: – Asylsøkerbarna får ikke nok helsehjelp

En flyktninghelsesøsters hverdag

Hele bildet, om et besøk på Hvalstad transittmottak 

Ønsker du flere nyheter? Meld deg på sykepleiens nyhetsbrev