Sykepleier anmeldte pasient til politiet

– Ja, jeg jobber i psykiatrien, og ja, jeg må forvente å få både trusler og vold rettet mot meg. Men nei, jeg vil ikke godta det når pasientene er tilregnelige, sier psykiatrisk sykepleier, Britt Brox ved akuttpsykiatrisk avdeling på Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN).

Angrepet

Det var på en nattevakt i fjor sommer at Brox ble utsatt for vold. Mens hun låste døra til medisinrommet, fikk hun beskjed om å følge en kvinnelig pasient på do. Pasienten hadde fotfølging, det vil si at hun var så farlig for seg selv at en ansatt måtte være med henne til enhver tid.

– Jeg hørte en mannlig kollega si til henne: «Hvis du venter litt til Britt er her…». Mer rakk han ikke å si før pasienten smatt inn på toalettet. 

Kollegaen fulgte etter. Da Brox kom frem, lå kvinnen på gulvet, kollegaen satt over henne og holdt begge hendene hennes. Da de to ansatte spurte pasienten om hun hadde kontroll, svarte hun ja, og kollegaen slapp henne. Dermed angrep hun Brox som ble slått, bokset, sparket og klort.
– Hun truet med å drepe meg. Hun er en kraftig kvinne, og det føltes som hun holdt på en evighet. Jeg tenkte bare at jeg måtte få henne bort fra meg. Til slutt fikk vi trykket på alarmen, annet personale kom til, og pasienten ble lagt i belte, forteller Brox.

Gul og blå

Sykepleieren fikk indre blødninger, blant annet et hematom på 4,2 centimeter på venstre bryst.

– Jeg er rikelig utstyrt med pupper, men til og med på ribbeina var jeg gul og blå. Det var voldsomme saker, enda jeg er vant til å bli spytta på, slått og sparka etter å ha jobba i psykiatrien siden 1994.

Likevel fullførte Brox vakten.

– Som psykiatrisk sykepleier vet jeg at man må utsette seg for det man er redd for, derfor gikk jeg på jobb noen dager etterpå. Så tok jeg litt ferie.

Brox skrev skademelding som ble sendt ledelsen, som så sendte den videre til bedriftshelsetjenesten. Der ble hendelsen vurdert som «meget alvorlig». Hun har fått skaden godkjent som yrkesskade hos Nav. 

Alene

Tilbake fra ferie gikk det tålelig greit helt til Brox ble utsatt for en ny voldsepisode fra en annen pasient. Hun ble sparket så hun falt bakover.

– Da rasa det sammen. Jeg følte meg helt alene og ble veldig sånn: «Meg-meg-meg. Er det ingen som bryr seg?»

Brox fikk noen epilepsi-aktige krampeanfall der hodet og nakken ristet og hun ikke hadde kontroll. Hun ble sykmeldt i desember og var det til hun forsiktig begynte å jobbe 30 prosent i mai.

– Jeg måtte selv bearbeide og ta tak i hendelsen. Verneombudet tok ikke kontakt for å høre hvordan jeg hadde det, heller. Den første som ringte meg fra jobben og spurte hvordan jeg hadde det, var en fra DNB Forsikring.

Tvil om tilregnelighet

Britt Brox funderte noen måneder på hva hun skulle gjøre og bestemte seg til slutt for å anmelde pasienten til politiet.

– Det var vel den berømmelige dråpen som fikk begeret til å renne over, sier hun.

– Men er det riktig å anmelde en psykiatrisk pasient til politiet for vold?

– Så lenge pasienten er tilregnelig, noe både vi som var der mener, samt avdelingsleder og overlege, bør det anmeldes til politiet, synes jeg. 

Pasienten hevder selv at hun ikke husker noe fra episoden, og politiet har henlagt saken fordi det var uklart om pasienten var tilregnelig i gjerningsøyeblikket.

– Det vil vel ofte være tvil om en persons tilregnelighet i gjerningsøyeblikket, særlig på en akuttpsykiatrisk enhet?

– Kanskje det, men det handler også om å ta pasientene på alvor og ikke sykeliggjøre mer enn man må. Som det er nå, opplever jeg ofte at tilregnelige pasienter forteller rett ut at nå er de på «gærnehus» og kan gjøre som de vil.

Brox tenker at når institusjonenes personale har slappe holdninger, lærer pasientene at de kan gjøre hva som helst uten at det får konsekvenser.

– Pasienten som slo meg, hadde vært voldelig mot alt personale i de to årene hun hadde vært hos oss. Men etter anmeldelsen har det faktisk bedret seg.

Mennene melder ikke

Hun synes det er på tide at man diskuterer volden som alle ansatte i psykiatrien må forholde seg til, og ønsker at man strekker ut en hånd til de «tøffe» mannlige ansatte som liksom bare skal tåle volden de blir utsatt for.

– Hos oss går mennene først i krigen for å stoppe en utagerende pasient, men de unnlater ofte å skrive skademelding og bagatelliserer med at «det var bare et lite klaps». De blir også preget av det, men sier lite. Her har arbeidsgiverne mye å ta tak i, sier Brox.

Underrapportering

Hva anbefaler så myndighetene at man gjør når personalet blir utsatt for vold? Sykepleien har spurt Helsetilsynet om hva som bør være fremgangsmåten. Der henvises det til Helsedirektoratet. Hos Helsedirektoratet henvises det til Helsetilsynet. 

Vi må til Arbeidstilsynet for å finne noen med synspunkter på saken.

– Vi ser et økende omfang av vold innen helsesektoren og vet samtidig at det er en underrapportering av hendelser. Mange unnlater å rapportere fordi de anser vold og trusler for å være en del av arbeidet. Videre kan arbeidstakere som ikke har klart å forhindre en slik hendelse, få skyldfølelse og dermed unnlate å rapportere hendelsen av den grunn, sier Irene Hagen i Arbeidstilsynet.

Hun har vært med på å utforme Arbeidstilsynets veileder Vold og trusler på arbeidsplassen fra 2009. Den anbefaler at dersom en ansatt blir utsatt for vold på arbeidsplassen og det er en alvorlig hendelse, skal arbeidsgiver varsle Arbeidstilsynet og politiet samtidig som det skal vurderes om hendelsen skal anmeldes. Det er også arbeidsgiver som har ansvaret for å registrere hendelsen i virksomhetens interne avvikssystem.

Ukjent veileder

På UNN har ikke Britt Brox hørt om veilederen. 

– Jeg har forhørt meg blant kollegaene på jobb. Ingen der har hørt om den heller, sier Brox.

Hennes nærmeste leder, enhetsleder Grete Pedersen, sier at hun kjenner til veilederen og at den ligger på avdelingen. Men akuttavdelingen, som består av tre enheter, har valgt å ikke ha noen skriftlige rutiner på hva som skal gjelde rundt en eventuell anmeldelse. De skriftlige rutinene omfatter debrifing og oppfølging av ansatte som blir utsatt for vold.

– Det tas opp i hvert tilfelle om det er grunn for å varsle politiet eller anmelde pasienten. Det kommer helt an på situasjonen og om pasienten er psykotisk eller ikke. Vi har anmeldt pasienter til politiet før, men det skjer sjelden, mindre enn én gang i året. Den ansatte får som oftest en debrifing og skriver alltid skademelding. Også om det bare er snakk om verbale trusler. 

På ferie 

I Britt Brox' tilfelle var enhetslederen på ferie da episoden skjedde.

– Oppfølgingen av henne led nok litt på grunn av det. Det var tilfeldig at jeg var innom på jobb og så skademeldingen og fikk sendt den videre i systemet. Men hun fikk debrifing av personalet som var på vakt sammen med henne, og min stedfortreder fulgte henne opp med telefonsamtale.

Brox sier hun ikke fikk oppfølging av noen stedfortreder.

– Det var tvert imot jeg som måtte ringe og fortelle om skadene, sier hun.

– Skrev dere avviksmelding?

– Nei, det er ikke nødvendig. Alle skademeldinger blir automatisk registrert som avvik i det interne avvikssystemet, sier enhetsleder Pedersen.

Ingen endringer

I fjor hadde posten hvor Brox jobber, 444 innleggelser. Hvor mange skademeldinger som forelå, er uvisst.

– Vurderte dere å varsle politiet eller anmelde pasienten?

– Vi hadde det oppe til diskusjon, men behandlingsteamet bestemte at det ikke skulle gjøres. Det er ingen automatikk i at det gjøres, selv om bedriftshelsetjenesten vurderer hendelsen som meget alvorlig og selv om pasienten vurderes som tilregnelig. 

– Britt Brox anmeldte selv. Hva synes du om det?

– Generelt vil jeg si at det er postens oppgave å gjøre det, og at enkeltpersoner skal få slippe den belastningen det er å måtte gjøre det selv. 

– Har hendelsen ført til noen endringer av rutiner hos dere?

– Nei, ikke annet enn at jeg har sendt ut informasjon til hele personalgruppen om at skademeldinger sendes min stedfortreder når jeg er på ferie, sier enhetsleder Pedersen.

Støtter Brox

Foretakstillitsvalgt for Norsk Sykepleierforbund ved UNN, Mai-Britt Martinsen, har støttet Brox i saken.

– Jeg synes sykehuset burde hatt en tydeligere holdning til at voldsepisoder skal anmeldes, sier hun.

Martinsen ba for mange måneder siden om bedre rutiner for hvordan anmeldelser skal håndteres, siden det blir en stor belastning når enkeltpersoner må gjøre det selv. Men foreløpig har det ikke kommet noen endring. Klinikkverneombudet har imidlertid meldt om at det pågår et arbeid med stort engasjement fra Psykisk helse- og rusklinikken.

«Her er ingen kvikk-fiks og vi får bruke den tida som trengs. Ikke så mye å hente på dette i resten av landet heller, så vi må nok gå veien selv,» videreformidler foretaksverneombudet i en oppdatering til Martinsen, og lover at saken kommer til AMU, men ikke før etter sommeren.

– NSF ser ingen grunn til å stresse denne saken før ferien, fordi det er mange hensyn å ta. Det aller viktigste er en god lokal oppfølging av nærmeste leder i første omgang, og at tillitsvalgte og vernetjeneste blir kontaktet, sier Martinsen. 

Ønsker debatt

Britt Brox sier hun har skværet opp med pasienten og føler at hun kan legge saken bak seg. Men hun håper at det at hun forteller om episoden, kan føre til en debatt i fagmiljøet.

– Hvor mye vold skal de som jobber på gulvet, tåle før man setter inn tiltak og det får konsekvenser? Når legene utsettes for vold, er det beltelegging og beroligende medisiner med én gang, men når vi sykepleiere blir utsatt for det samme, skal vi liksom bare tåle det. Det finner jeg meg ikke lenger i, sier Brox bestemt.

Hun har foreslått at de tre akuttpostene møtes om temaet vold på jobben og lager klare retningslinjer for hva man gjør hvis det skjer. 

– Vi må også få banka inn i veggene her at trusler og vold ikke godtas, og at den som truer verbalt, blir skjermet på rommet. Allerede i mottaket mener jeg personalet skal klargjøre at trusler og vold ikke godtas i posten og vil medføre konsekvenser om dette skjer. Men her må vi jo alle være enige, og noen mener at dette blir for fælt for pasientene.

Vil tilbake i full jobb

Brox ønsker å komme i full jobb igjen og har tro på at det skal gå etter at hun hadde et nyttig møte med overlege, enhetsleder og pasient. Fra juni har hun vært i 50 prosents jobb.

– Det er utrolig hva god kommunikasjon kan gjøre! Hadde vi enda hatt dette møtet tidligere, tror jeg at jeg hadde vært i jobb for lenge siden. Jeg tror kanskje krampene har en psykisk årsak. Jeg har blitt bedre, og siden mai har jeg gått til psykolog som Nav fant til meg. Det hjelper veldig. Håpet er å sakte men sikkert komme meg tilbake i 100 prosents stilling igjen.

Les også:  – Husk å melde