fbpx Det kompliserte ved en enkel telefonsamtale Hopp til hovedinnhold
Ring ring

Det kompliserte ved en enkel telefon­samtale

Bildet viser spesialsykepleier Merete Egeland (t.v) og pasient Audhild Mathiesen.

En telefonsamtale mellom sykepleier og pasient før operasjon kan være nyttig for alle parter, men mye må klaffe for å få satt et slikt, tilsynelatende enkelt, tiltak i system.

En uventet telefon

Et par uker før Audhild Mathiesen (57) fra Fredrikstad skulle inn til hofteoperasjon ved Lovisenberg diakonale sykehus (LDS) i Oslo, ringte telefonen.

I andre enden var det en sykepleier som spurte hvordan det sto til og om det var noe hun lurte på.

– Jeg må si jeg ble positivt overrasket, sier Mathiesen når vi treffer henne på sykehuset dagen før operasjonen.

– Jeg trodde det bare ville komme en skriftlig innkalling, men det er veldig fint at de ringer.

Selv kjente hun seg godt forberedt til operasjonen, hadde lest seg opp og pratet med venner.

– Det kan jo likevel være ting det er greit å få avklart i forkant. Vi pratet for eksempel om hva jeg skulle ha med til sykehuset, om selve operasjonen og om bedøvelse. Dessuten fikk jeg vite hvor lenge jeg måtte vente før den andre hofta eventuelt kunne opereres.

 

Systematisk

Telefonsamtalen var resultatet av et kvalitetsprosjekt Kirurgisk klinikk på LDS har hatt gående det siste året.

Prosjektet var fra starten av ledet av spesialsykepleier Merete Egeland, som er prosjektkoordinator i avdelingen for kvalitet, analyse og forskning ved klinikken.

– Jeg regnet med at et slikt tiltak ville ha en effekt, men det måtte jo dokumenteres.

Våren 2015 hadde derfor 147 pasienter en avklarende samtale med sykepleier to uker før planlagt operasjon. Strykningsprosenten viste seg å være lavere – 2,0 mot 3,2 – sammenliknet med dem som ikke ble oppringt.

 

Ressurskrevende operasjoner

Under samtalene gikk sykepleier og pasient gjennom en sjekkliste. Den er utarbeidet for å kunne avdekke om noe eventuelt kan føre til at operasjoner må avlyses.

Så vurderte sykepleieren om det var behov for videre oppfølging og kontaktet innleggelseskontor, kirurg eller anestesilege for å avklare om pasienten kunne opereres som planlagt.

– Én pasient hadde for eksempel fått en infeksjon i et sår, men hadde tenkt å stille til operasjonen likevel. Det fikk vi avverget gjennom telefonsamtalen, forteller Egeland.

Dermed kunne ressursene som var avsatt, rokeres.

– Det er mange ressurser som brukes på én enkelt operasjon, og dermed mye å tjene – økonomisk og organisatorisk – på å unngå uventete strykninger, opplyser Egeland.

Den preoperative samtalen skal også gjøre pasienten best mulig forberedt på operasjonen og tiden etterpå.

– Som sykepleier vet jeg at det er en belastning for pasienten når en operasjon blir avlyst. Ikke bare psykisk, men for mange også praktisk og økonomisk.

 

Ledelsen må med

Selv om et tiltak som dette kan virke likefremt og gevinsten åpenbar, er det en del som må klaffe for å få det inn som en varig endring av praksis. Veien frem ville vært ufremkommelig, mener Egeland, dersom ikke ledelsen var med på laget fra første stund.

– Vi har en sjef på Kirurgisk klinikk, Lars R. Vasli, som er veldig positiv til at medarbeidere, ikke minst sykepleiere, tar initiativ til tjenesteutvikling. Uten en slik innstilling ville det ikke gått.

Hun understreker også betydningen av at de som faktisk skal utføre tiltaket, involveres.

– Det var et stort løft å få med sykepleierne, men helt nødvendig at flest mulig selv så og merket nytten av tiltaket, sier Egeland.

 

Omfattende prosess

Etter først å ha testet ut preoperative telefonsamtaler våren 2015, analysert og dokumentert effekten, var neste steg å lære opp sykepleiere på post til å gjennomføre samtalene systematisk over tid.

– Det har vi gjort i tre måneder, og nå skal dette igjen evalueres. Vi skal se hvor mye ressurser som går med og avklare hvordan det hele skal organiseres: hvem som skal ha hovedansvaret, og på hvilket nivå tiltaket skal forankres.

Da Egeland under studietiden var med på å teste ut et liknende tiltak for dagkirurgipasienter, så man også at det hadde en effekt, men tiltaket ble den gang ikke implementert i større skala.

– Studien var mindre systematisk, og vi var dessuten kun én eller to som fortsatte med oppfølgingen. Det gjorde det hele ganske sårbart, forteller hun.

 

Udelt suksess

Et annet prosjekt Egeland har gjennomført ved LDS, i samarbeid med blant andre Turid Undebakke Schweitz, har derimot blitt grundig forankret i praksis.

Her dreier det seg om postoperativ telefonoppfølging for å bedre kvaliteten på pasientforløpet. Prosjektet ble blant annet presentert som poster under NSFs sykepleierkongress i 2012 og en internasjonal dagkirurgisk kongress (IAAS) i Budapest i 2013.

– Også her var det essensielt at vi hadde en leder som insisterte på at de skulle gjøre dette, sier Egeland.

Slik oppfølging er nå innført som standard praksis i Kirurgisk klinikk på LDS, og dataene som hentes inn, brukes aktivt.

– Det har vært en udelt suksess som også har fått mye oppmerksomhet utenfor klinikken, forteller Egeland.

 

Inspirerende prosjekt

Nå håper Egeland at også det pågående prosjektet skal resultere i en varig endring av praksis.

– Det hele har vært veldig inspirerende, sier hun.

– En av ambisjonene er at vi nå kan bruke disse erfaringene til å gi sykepleiere en enda større, forebyggende rolle i den preoperative fasen.

Tilbake til temaoversikten

Jeg regnet med at et slikt tiltak ville ha en effekt, men det måtte jo dokumenteres
Merete Egeland
Jeg må si jeg ble positivt overrasket
Audhild Mathiesen

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse