Ikke bare å trykke på en knapp

Husker du hvordan det var i riktig gamle dager? Før internett og smarttelefoner? Den gangen du måtte farte på kryss og tvers av byen nesten uansett hva du skulle ordne?

Vel, i helsevesenet er møter ansikt til ansikt fremdeles normen, selv om mye – i teorien og rent teknisk – kan la seg fikse gjennom noen tastetrykk hjemmefra.

Effektfullt

– Våre studier viser at bare det å få tilgang til et lukket e-post-system, som lar deg ta kontakt med helsepersonell når og hvor det passer deg – selv om du ikke benytter deg av muligheten – kan ha en målbar positiv effekt, sier Elin Børøsund.

– Pasienter som har testet ut e-helse-løsninger, oppgir blant annet færre symptomer, mindre angst og depresjon og bedre livskvalitet, forteller Cecilie Varsi.

Begge er utdannet sykepleiere og ansatt ved Senter for pasientmedvirkning og samhandlingsforskning (SPS) på Oslo universitetssykehus.

De siste årene har de forsket på utvikling, testing og implementering av informasjonsteknologiske løsninger som kan bidra til å styrke pasientene i deres møte med helsevesenet.

– Jeg mener elektronisk kommunikasjon styrker pasientenes posisjon. De kan sette agendaen for sine egne helsetjenester i større grad, sier Børøsund.

Ansikt til ansikt

Vi blir flere, og vi blir eldre. De fleste prognoser viser at behovet for helsetjenester vil øke betydelig i årene fremover.

– Derfor trenger vi gode, effektive e-helse-løsninger om vi skal klare å ta hånd om alle på forsvarlig vis, påpeker Varsi.

Hun viser til hvordan samhandlingsreformen fører til tidligere utskriving fra sykehus. At det blir mindre tid for pasientene til å ta opp alt man vil spørre om. At situasjoner og problemstillinger kan oppstå etter hjemkomst. Da kan lukkete e-post-systemer eller mer omfattende elektroniske selvhjelpsløsninger være nyttige, mener forskerne.

– En vesentlig fordel er tilgjengeligheten, forklarer Børøsund.

– Slike verktøyer åpner for eksempel for asynkron kommunikasjon, det vil si at pasient og helsepersonell ikke trenger være pålogget samtidig.

Sammenliknet med muntlig kommunikasjon under en legevisitt eller et besøk av hjemmesykepleien gir elektroniske løsninger dessuten pasienten muligheten til å lese meldinger og informasjon flere ganger.

– Og når man har spørsmål, får man mulighet til å formulere seg i ro og mak, sier Varsi.

Tung implementering

Selv om man rent teknisk er kommet langt, og selv om gevinstene fremstår som solid dokumentert, er det ingen selvfølge at gode e-helse-løsninger kommer brukerne til gode i stort monn.

– Dette er et felt som preges av mange vellykkete prosjekter, med dokumentert positiv effekt, men det er vanskelig å få dem implementert, sier Børøsund.

Under NSFs sykepleierkongress i september vil hun presentere resultater fra en studie som viser nytten kvinner med brystkreft kan ha av det nettbaserte mestringsverktøyet WebChoice. Den første versjonen ble testet ut allerede for ti år siden, men ennå er ikke verktøyet tatt systematisk i bruk.

– Det er en utfordring at vi driver med langsiktige studier på et felt der teknologien endrer seg så raskt. Det er derfor viktig at vi har løsninger som er fleksible med hensyn til teknologi, forklarer Børøsund.

– Også helsesektorens krav til sikkerhet og personvern gjør det krevende å få etablert noe på permanent basis, utdyper Varsi.

Sikkert, nyttig og enkelt

Børøsund påpeker at utrullingen av gode løsninger også kan bremses av usikkerhet hos helsepersonell om hva nyvinningen vil medføre.

– Vi merker når vi snakker med folk rundt om på ulike avdelinger, at det ofte er en frykt for merarbeid. At man skal bli neddynget av spørsmål fra pasientene i en hverdag som allerede er veldig travel. I praksis ser vi derimot at slike løsninger brukes nøkternt.

Varsi understreker at helsepersonell som skal bruke nye verktøyer, selv må oppfatte dem som nyttige.

– Løsningene må passe godt inn i eksisterende måter å jobbe på, og man må ha troen på at man har ressursene til å gjennomføre det, sier hun.

I tillegg er Varsi opptatt av at det må være en kultur for å prøve nye ting – en innarbeidet endringsvilje i organisasjonen.

– Dersom lederne på en avdeling ikke signaliserer at dette er viktig å få til, går det rett og slett ikke, understreker hun.

– Ingenting går av seg selv. Det må jobbes, planlegges og struktureres. Man må ha engasjerte ressurspersoner, systematiserte tilbakemeldinger og gjennomtenkt timing.

– Og systemet må være sikkert nok, nyttig nok og enkelt nok, sier Børøsund.

Har trua

1. januar i år ble det statlige Direktoratet for e-helse opprettet. Varsi og Børøsund har trua på at dette kan få fart i sakene. Også tydeligere avklaring av hvem som skal eie pasientdata, vil gjøre implementering enklere, håper de.

– Dette har vært et stort spørsmål, som har bremset utviklingen, sier Varsi.

– Skal for eksempel sykehusene sitte på all pasientinformasjon knyttet til behandlingen der? Hva så når pasienten skrives ut og skal motta tjenester fra kommunen? En løsning hvor pasientene «eier» mer av informasjonen, vil kunne løse noe av dette.

Revolusjonens innledende fase

Allerede for 13 år siden, i en rapport til EUs ministerkonferanse, ble e-helse omtalt som «den største revolusjon innen helsevesenet siden fremveksten av moderne medisin og hygiene». Men dersom det virkelig er en revolusjon på gang, i hvilken fase befinner vi oss nå?

– I en veldig tidlig fase, mener Børøsund.

– I dag er det relativt sett få som kommuniserer med helsepersonell gjennom elektroniske systemer, istemmer Varsi.

Tilbake til temaoversikten