Oppvigler i det stille

«Kan jeg få se barnet mitt», spurte kvinnen.

Hun var 25 år og hadde født utenfor ekteskap. Året var 1953.

«Du vet jeg ikke har lov til å vise deg det», sa Aud Oftestad stille.

Hun var 19 år, sykepleierstudent og alene på nattevakt.

Kvinnen gråt.

«Jeg vet det er en liten gutt.»

Oftestad visste hun ville være ille ute om nattoversøster kom. Likevel sa hun:

«Han ligger på barnerommet i tredje seng fra venstre.»

Håndkle over ansiktet

64 år etter brister stemmen fremdeles når hun forteller om det. Aud Oftestad ser for seg barselkvinnen, der hun sto i blå morgenkåpe. Hun var det man kalte spuria, en kvinne som ble gravid og fikk barn uten å være gift. På Rikshospitalets fødeavdeling hang kurvene nederst på sengegjerdet. Der sto det enten v eller s. V for viv, s for spuria, latin for uekte.

«En spuria har kommet», ble det sagt. Eller «har du ansvar for spuria-stuen?»

Disse kvinnene hadde ofte avtalt på forhånd at barnet skulle adopteres bort. De fikk et frottéhåndkle over ansiktet da de ble forløst. Så ble barnet båret ut.

Elevtiden på Rikshospitalets fødeavdeling var et barskt møte med kvinneliv. Hit kom det stadig ugifte kvinner. Flere hadde vært i såkalt «usjenert opphold» under svangerskapet. De hadde reist bort fra familie og venner under ulike påskudd, slik at ingen skulle skjønne at de ventet barn. Skammen det ville bringe over dem selv og familien var for stor.

Ga dem kjærlighet

Det finnes ikke offentlig statistikk for hvor mange norske barn som ble adoptert bort før 1960. Men i en masteroppgave i historie fra 2008 anslår Liv Thoring at det i 1950-årene ble adoptert bort i underkant av 1 000 barn i året.

Thorings forskning viser at mødrene ofte var ugifte og svært unge. De var utsatt for et sterkt press fra foreldrene, og det kan synes som om holdningene til enslige mødre var mer negativ og preget av fordommer enn i mellomkrigstiden.

Under fødselen hadde de ingen med seg.

– Vi gjorde det vi kunne for at de skulle føle at noen var glade i dem, minnes Oftestad.

– Du vet hvordan noen fødte? Enkelte ganger fødte kvinnene på tvers av sengen.

Energisk reiser hun seg, demonstrerer ved hjelp av en stol.

– Kvinnen dyttet seg helt ut på kanten av bredsiden av sengen, og så satt vi to sykepleierstudenter, en på hver side, og holdt i hvert vårt ben, samtidig som vi holdt dem i hånden.

Jordmødrene fantes i mange tapninger. Noen var snille, andre var det Oftestad kaller lite hyggelige.

– Jeg husker én dame som hadde en tøff fødsel. Hun skrek veldig. Jordmoren hysjet på henne og sa «Tror du det er like lett å få det ut som det er å få det inn?».

Må reagerer på lidelse

Oftestad rister på hodet. Tar en slurk kaffe.

Disse kvinnene og barna de fikk har forfulgt henne hele livet. Hun var vitne til en praksis hun mener det er viktig å fortelle om.

– Vi må tørre å spørre om hvem som har sannheten i hendene, sier hun.

– Og det må aldri bli alminnelig for oss at noen lider.

– For deg som sykepleierelev, var det rom for å endre praksis?

– Nei, jeg tror ikke det. Men erfaringen har preget meg hele livet.

Utenfor er takene hvittekket av rimfrost. Himmelen lyseblå og høy. Et piano står i hjørnet. Et symbol på veien hun ikke gikk. En kreativ utdanning passet seg ikke for en ung pike fra et strengt og kristent hjem.

Faren var predikant, moren jobbet i bank. Hun hadde to brødre, men de praktiske oppgavene hjemme falt ofte på hun som var jente. 16 år gammel flyttet hun hjemmefra og hadde det hun selv kaller en trøblete ungdomstid.

– Jeg klarer ikke å snakke om det, sier hun, en anelse kort.

Da hun som 19-åring gjorde opp status for hvilke muligheter hun hadde, falt valget på sykepleierskolen. Og for familien var det viktig at hun gikk på Menighetssøsterhjemmet. Der var det strengt og pietistisk, men Oftestad fant et unikt samhold.

– I perioder bodde vi seks-sju jenter på samme rom, vi ble så godt kjent, forteller hun entusiastisk.

– 24 stykker var vi på kullet. For ikke lenge siden var ni av oss samlet her hos meg, til 60-årsjubileet for Menighetssøsterhjemmet.

En sterk tro

Hun følte seg annerledes enn de andre.

– Mange av jentene var fra landet. De var superflinke og grep muligheten de fikk. Men vi var nokså forskjellige. Noen hadde til og med rull.

– Rull?

– Ja, de hadde en sånn rull som de brettet håret med.

Hun løfter på hodet for å demonstrere. Men det er vanskelig å se det helt for seg.

– Sånn var ikke jeg. Jeg hadde en liten, blå flaske med parfyme som jeg tok bak ørene. Da husker jeg noen reagerte med at «det får være nok om man har parfymert såpe». Jeg var mer livat.

Hun ler litt.

– Men de dømte deg ikke?

– Nei. Jeg opplevde ikke at noen var dømmende.

Oftestad hadde ikke problemer med at skolen var kristen. Men interiør og utstyr virket så fattigslig og sparsommelig. Det manglet skjønnhet.

– Jeg oppfattet ikke dette som ukristelig, men min Gud var rausere. Gud har alltid vært på mitt parti, skjønner du, sier hun i dag.

På veggene i den hyggelige stuen på Majorstuen i Oslo henger fotografier og kunst. En engel her og der. Menighetssøsterhjemmet eksisterer fremdeles, men på ny adresse og med nytt navn. Diakonova, heter det i dag. Det pietistiske er langt på vei lagt bort. Elevene er blitt studenter, og de blir utdannet til sykepleiere, ikke innviet i yrket, slike Oftestad ble.

– Da vi var ferdig utdannet sykepleiere, ble vi innviet i sorte uniformskjoler i Fagerborg kirke. Forstanderen la hånden sin på hodet vårt og bad for oss.

På forhånd hadde de fått hvert sitt bibelord nedskrevet på en lapp. Under seremonien leste forstanderen det opp.

– På mitt stod det noe om at jeg måtte gå Guds vei og være lydig, sier hun og smiler litt.

– Det bibelordet rev jeg i stykker.

Nei til abort

Helvete la hun fra seg da hun fikk barn.

– Jeg hadde vært redd for helvete hele livet. Men da jeg fikk sønnen min i armene, sa jeg til Gud: «Se på den nydelige gutten. Det finnes ikke noe helvete. Alle kommer til Gud». Det var veldig frigjørende for meg.

Å få egne barn gjorde at hun tenkte enda mer på barna hun hadde møtt som helt ung på Rikshospitalet. «Tenk om noen skulle tatt fra meg barnet mitt», tenkte hun.

Som ferdig sykepleier søkte hun seg aldri tilbake til fødeavdelingen. Hun jobbet natt på gynekologisk da barna var små. Så utdannet hun seg til helsesøster og var 17 år på en videregående skole i Oslo.

Noen av mødrene hun møtte hadde fått barn utenfor ekteskap og hadde valgt å beholde dem.

– Da fikk jeg høre hvordan de hadde hatt det. Det var ikke bare bare. En gutt ble kalt lausunge av læreren sin.

Å verne de sårbare er viktig for Aud Oftestad. For henne innebærer det å verne et nei til abort.

– Abort er å rå over livet, mener hun.

– Men det holder ikke å bare si nei til abort. Jeg var kraftig provosert over mange av motstanderne av abortloven. De burde stilt opp slik at det ble lettere å beholde barna. Det var ikke alle som gjorde det.

– Kvinnene på Rikshospitalet, fri abort ville kanskje gjort det lettere for dem enn å føde barnet for å gi det bort?

– Problemet var at de ikke fikk hjelp. Samfunnet burde stilt opp for dem.

– Noen vil reagere på standpunktet ditt?

– Ja, det får så være. Jeg følger min indre stemme.

Som helsesøster i Oslo på 1970-tallet var ikke hennes standpunkt gjengs. Debatten gikk høyt frem til abortloven ble vedtatt i 1978.

– Men jeg følte meg aldri sett ned på, sier hun.

Hun fortalte om sitt standpunkt til Fredrik Mellbye, mangeårig stadsfysikus i Oslo og en av etterkrigstidens store samfunnsmedisinske ledere.

– «Jeg kan ikke gå med på det, skjønner du», sa jeg til ham. Dagen etter møtte jeg han i heisen. «Den samtalen vi hadde, har jeg tenkt på i hele natt», sa han. «Gå aldri på akkord med din egen overbevisning».

– Jeg tror det er viktig å ha en overbevisning.

Treffer tonen

Og hun mener det er viktig å ha drømmer. For Aud Oftestads del er den store drømmen dokumentert på tv. I et program sendt på NRK i fjor vinter, forteller hun om en drøm hun aldri hadde turt å si til noen. Å stå på en scene og synge. Her fikk hun synge med Kringkastingsorkesteret i Store studio på Marienlyst.

Da sønnen hørte det, sa han: «Det må du ikke finne på. Det blir Olga Marie Mikalsen.».

Aud Oftedal ler.

– Det var fryktelig morsomt, sier hun.

Hun, som opplevde at hun ikke ble sett som barn, ble beundret av et smekkfullt studio.

Og hun traff tonene. Laschia ch`io pianga sang hun så datteren gråt.

«Å få barn er det største», sa hun til kamera etter konserten.

«Men etter så kommer dette.»

Kommer livet i møte

Hun hadde prøvd seg på sang før. Etter endt sykepleierutdanning gikk hun på Musikkonservatoriet og tok sangundervisning. Men da hun giftet seg og fikk barn, ble det vanskelig å fortsette. 

– Men jeg angrer ikke på at jeg ble sykepleier, presiserer hun.

– Det er et privilegium å få tjene. Vi må aldri glemme det, at vi er de svakes stemme.

Hun mener hun har vært heldig.

– Jeg har brukt livet mitt. Noen har sagt at jeg kommer det i møte. Det stemmer. Jeg kommer det i møte, det livet som er ferdig snart.

Hun viser vei inn på kontoret, der det også henger bilder. På ett er hun ung pike. Frisyren er nesten identisk med den hun har i dag. På et annet er hun i lange skjørter i sykepleieruniform. Det er kullet hennes fra Menighetssøsterhjemmet. Unge, åpne ansikter, omkranset av mer alvorstyngete instruksjonssykepleiere og forstandere. Mennesker som skulle vises så stor respekt at det ikke holdt med De eller Dem. Det het Forstanderen.

De unge jentene på bildet snakket på rommet om kvelden. Om det de opplevde. Om hva som kunne gjøres bedre. Hvem de ville likne. De lo og gråt.

Og her kommer hun tilbake til sårbarheten i livet.

– Den er viktig å beholde. Er man ærlig om sin egen sårbarhet, kommer man nær andre. Kanskje også de du ikke forventer å komme nær. Slik som Mellbye.

– Er det spesielt viktig for sykepleiere?

– For alle.

Reiste ikke hjem alene

Hun jobbet som helsesøster i 17 år, var bestyrer for to hjem i eldreomsorgen og jobbet på Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri de siste fire årene før hun gikk av med pensjon. Da fortsatte hun å ta vakter i voksenpsykiatrien frem til hun var 74. Hun sier yrkeslivet har gått opp og ned. Det er ikke alt man mestrer like godt.

– Når jeg ser tilbake, er det mange ting jeg ville gjort annerledes i dag. Spesielt når det gjelder det å lede. Den store utfordringen var å få mennesker til å blomstre og gjøre sitt beste for dem vi skulle hjelpe. Det syntes jeg var vanskelig å få til.

Barn og ungdom passet henne best.

Og da er hun tilbake til de første erfaringene. Barna til spuriaene på Rikshospitalet. Som ble tatt fra mødrene rett etter de var født, og lå alene inne på barnerommet. Matet med flaske.

– Det var «våre» unger, forteller hun.

– Vi tok dem opp og koste med dem. Det kom helt instinktivt.

Og kvinnen i den blå morgenkåpen? Hun som ønsket å se barnet sitt?

– Neste morgen sa hun til avdelingssykepleier at hun ikke lenger ville adoptere ham bort. Avtalen ble omgjort. Hun tok ham med seg.

Aud Oftestad stryker seg lett over kinnet.

– En kulling av meg fortalte at hun hadde medvirket til at flere kvinner tok med seg barnet sitt, etter å ha fått vite hvor det lå.

– Så de barnet, var det gjort. Da kunne de ikke forlate det.