Følger opp hjerte­transplanterte

Jeg kommer veldig tett på pasientene mine. Jeg følger dem på godt og vondt fra de er livstruende syke til de blir tilsvarende friske. 
Store deler av arbeidet mitt er veiledning, informasjons- og undervisningsbasert. For hver enkeltpasient har vi mellom fem til sju temasamtaler hvor vi snakker om hvordan det er å leve med en hjertetransplantasjon. Tema kan være rolle i familien, virkninger og bivirkninger av medisiner, kosthold og faretegn for infeksjoner.

Pasienter som skal til utredning møter til en forventningssamtale hvor vi blant annet snakker om hva pasienten skal igjennom, samliv og hva avstøtning innebærer. Jeg har også akseptsamtaler hvor vi forbereder pasienten på hvordan den første fasen etter operasjonen vil være, men også spenning knyttet til fremtiden. Her prøver jeg å trekke inn pårørende.

Rikshospitalet er det eneste sykehuset i Norge som utfører hjertetransplantasjoner. Derfor samarbeider vi med fastleger og poliklinikker rundt om i landet for videre oppfølging. Jeg holder en del ekstern undervisning for sykepleiere ved andre sykehus. Hjertetransplantasjon er et snevert område i Norge, så jeg er ganske delaktig i fagutvikling. Jeg har ansvar for å lese litteratur og oppdatere informasjon. Jeg fungerer også som en slags koordinator innen forskningsstudier.

Vi er nå en liten enhet, med tre til fire sykepleiere på jobb. Transplantasjonsdagenheten er underlagt kardiologisk sengepost, men vi sitter på eget kontor hvor vi også er tilgjengelig for pasientene der hjemme. I tillegg til samtaler gjør vi også en del praktisk sykepleierarbeid. Få uker etter transplantasjonen overflyttes pasientene til pasienthotellet, hvor de tilbringer rundt en måned før de utskrives. For disse har vi daglig oppfølging. Videre kommer pasientene til hyppige kontroller det første året, og en todagers visitt en gang i året resten av livet.

Jeg har ikke flere pasienter enn at jeg kjenner dem med fullt navn og bakgrunnshistorie. Jeg gleder meg med dem når det går bra, samtidig som det kan være utfordrende å være profesjonell når det går dårlig. De sender bilder av barnebarna sine og når de har nådd et mål, for eksempel en fjelltopp de har klart å nå toppen av. Slik ser jeg at arbeidet jeg gjør faktisk nytter.

Historien sto på trykk i Sykepleien nr. 14 2014.