I alarmberedskap
– Drømmejobben blir paradoksal noen ganger.
I denne jobben ser vi livet i all dets nakenhet. Det gjør vondt. Eksistensielle tanker dukker opp. Livet er så skjørt. Pasienten speiler oss, det kunne vært meg.
Vi følger pasientene via PC-skjermen. 26
horisontale blå og røde bølgelinjer viser elektriske aktiviteter i
pasientenes hjerner. Bølgene blir sendt av 26 elektroder som er
festet på pasientens hode. Dette er en standard video-EEG-test. Vår
enhet har ti PC-er og kan altså følge ti pasienters hjerneaktivitet
fra vaktrommet. Hver skjerm er også knyttet til et
overvåkningskamera.
Vi observerer pasientene døgnet rundt. Vi kommer
tett inn i andres liv.
Hver elektrode må festes på et helt bestemt punkt
på pasientens hode. Men før dette må vi vaske disse punktene godt
og smøre dem med pastakrem. Dette blir svært utfordrende når
pasienten er urolig. Som tekniker må man være rask og ha godt
håndlag. Ingen slurving, konsekvensene kan være alvorlige.
På vaktrommet må vi være våkne og raske til å gripe
inn. Epileptiske anfall kan starte hvert minutt, hvert sekund.
Øyeblikkelig ser du at alle bølgelinjene stiger, spretter opp og
ned over hele skjermen og faller på hverandre: Storm i hjernen.
Pasienten får kramper, rister, faller ned, munnen skummer, øynene
blir hvite, viser overvåkningskameraet. Skremmende! Men da må
vi lynraskt løpe til pasientens rom, gripe inn, passe på at han
ikke skader seg, hjelpe ham med å få pusten tilbake, gi beroligende
medisin og passe på at elektrodene ikke er løse eller har
forflyttet seg. Her kommer den menneskelige biten inn. Ikke bare
den tekniske. Da er jeg sykepleier, tar vare på min pasient, så
godt jeg kan.
Jobben gir meg tilfredshet og dyp glede. Jeg er i
stand til å hjelpe et medmenneske i nød. Det gir et meningsfullt
liv.
Men noen ganger gjør vi det motsatte. Når en
pasient venter lenge uten å få anfall, må vi prøve å framkalle
anfallet ved bruk av søvndeprivering eller ved å redusere medisin.
Dette innebærer å framkalle smerte. Det er et brudd med sykepleiens
prinsipper. Paradoksalt. Selv om jeg vet at det kan bidra til helse
etter hvert, gjør det likevel vondt.
Hit kommer pasienter med forskjellig bakgrunn og
fra alle steder i landet. Dette utfordrer ansatte til å ha bredere
kompetanse. Derfor tok jeg etterutdanningen «Veiledning i
flerkulturelt helsearbeid». Det hjelper meg til å kommunisere
med pasienter med forskjellig kultur. De er i en sårbar situasjon
her og kan fort føle seg avvist. Derfor jobber jeg en dag i uka med
å heve helsepersonellets flerkulturelle kompetanse. Det er
avgjørende for å tilby en likeverdig helsetjeneste.
Så egentlig fungerer jeg som sykepleier, tekniker
og kulturveileder.
29. november var det syv år siden jeg begynte her. Fortsatt
gleder jeg meg om morgenen til å komme på drømmejobben.
Historien sto på trykk i Sykepleien nr 1/2013
0 Kommentarer