Min jobb anestesisykepleier Møter livredde pasienter

 – Jeg vil jobbe med anestesi resten av livet.

Jeg har jobbet som anestesisykepleier i åtte år. Jobben er utfordrende hver eneste dag og krever at jeg til enhver tid holder meg oppdatert. Jeg har mye ansvar og mulighet til å få god kontakt med pasientene. Jeg møter dem i en sårbar situasjon og får følelsen av at min tilstedeværelse betyr noe. 


Min rolle er å ta imot pasienten som skal opereres. Snakke med ham eller henne, berolige og gjøre klar for bedøvelsessituasjon. Ofte møter jeg livredde personer. Da prøver jeg å formidle tillit slik at pasienten kan stole på at han eller hun er i gode hender. At de kan sovne inn og tenke at dette faktisk går bra. Jeg legger pasienten i narkose sammen med anestesilegen eller en annen anestesisykepleier. Deretter sitter jeg hos pasienten under hele operasjonen og passer på anestesiforløpet. Oppgavene forutsetter at vi behersker og kan kontrollere høyt teknologisk medisinsk-teknisk utstyr. Det er viktig å ha god dialog med operasjonsteamet underveis. Det er også anestesisykepleiers oppgave å sørge for at narkosen avsluttes i rett tid og sørge for at pasientene våkner når de skal, kort tid etter operasjonen.


Jeg jobber mye i team, på operasjonsstua og ute i avdelingene. Noen dager kan være relativt forutsigbare, med vakt på operasjonsstuer der det utføres planlagte operasjoner. Andre vakter går jeg med calling og jobber med akutte og uforutsette situasjoner. Uansett må jeg hele tiden være forberedt på å bli tilkalt for å hjelpe til på operasjonsstuer der det oppstår akutte situasjoner eller komplikasjoner. Det hender også at jeg må bistå ved andre avdelinger. For eksempel i tilfeller der man benytter anestesi ved røntgen- eller gastrologiske undersøkelser. Ved vårt sykehus blir anestesisykepleiere bare med på ambulanseutrykning i spesielle tilfeller, hvis det trengs spesialkompetanse. 


Jobben krever mye av meg, jeg må alltid vite hvordan jeg skal takle akutte situasjoner. Jeg kan ikke regne med at andre kan hjelpe meg. Sånn sett er det en ansvarsfylt og alvorlig jobb. Men det er også det som gjør jobben så givende.


Jeg opplever stadig uforglemmelige ting på jobb; særlig når det går bra. Enkelte episoder vil jeg jo helst slippe å huske, men de kan være vanskelige å legge vekk. Det gjelder for eksempel i tilfeller der jeg identifiserer meg sterkt med pasient eller pårørende. 


Jobben innebærer også enkelte mer rutinepregede oppgaver. Men de må utføres og det kan samtidig være en litt behagelig avveksling. Jeg kan ikke tenke meg at jeg noen gang skal jobbe med noe som ikke har med anestesi å gjøre. På en eller annen måte.


Historien sto på trykk i Sykepleien nr. 6/2010