Til stede

Jeg jobber på en forsterket skjermet enhet med fem pasienter. De har demens og ulike alderspsykiatriske diagnoser, men hovedproblematikken er atferd som er vanskelig å håndtere på større avdelinger.

De fleste er oppegående, og til tider har vi pasienter som er fysisk sterke og utagerende. Jeg har vært utrygg på jobb, men går ikke rundt og er redd. Jeg tar forholdsregler. Jeg har kurs i terapeutisk mestring av vold og får mye veiledning.

Arbeidsmiljøet blir veldig spesielt, fordi jeg er nødt til å stole på kollegene mine. Alarm har jeg ikke, men det er en veldig liten avdeling. Jeg har oversikt.

På dag og kveld er vi tre pleiere. Det ble forsøkt å kutte ned til to på kveld, men da protesterte vi. Vi ville ikke greid å håndtere farlige situasjoner med bare to. 

Mange tror at en avdeling som dette bruker mye tvang, men det er feil. Jeg gjennomfører ikke et stell bare for å følge rutinene. Jeg vurderer om behovet for stell er i samsvar med eventuelle tvangstiltak. Vi har pasienter som ikke har dusjet på over en måned.

Jobben handler mye om å være til stede. Det er alltid en pleier sammen med pasientene. Det er viktigere enn å stå på skyllerommet. Jeg tror pasientene opplever at de blir sett og det forebygger uro. Er det få på jobb, setter vi på rolig musikk for å stresse ned. Blir stemningen hektisk, blir pasientene fort urolige. De kan begynne å vandre eller rive ned gardiner. Vaktmesteren er ofte innom for å gjøre småreparasjoner.

Noe av det jeg liker best ved jobben, er å ha tid. Da jeg jobbet på geriatrisk avdeling på sykehuset, tror jeg den setningen jeg oftest brukte var «vent litt». Etter to år her har jeg ennå ikke behøvd å si det. For pasienter med demens og utageringsproblematikk tror jeg en slik beskjed ville fått situasjonen til å eskalere.

Jeg tror vi er veldig kreative til å forebygge uro. Trenger en pasient ekstra pleie, lar vi heller middagen bli en time forsinket. Ønsker en pasient å gå ut, sier vi ikke automatisk nei. Har vi anledning, henger vi oss heller på. Jeg har også hatt med en pasient i stallen for å hilse på hesten min.

Som sykepleier har jeg alltid ønsket å jobbe med geriatri. Jeg erfarte tidlig at jeg mestrer atferd som andre kan slite med. I denne jobben møter jeg komplekse problemstillinger. Jeg prøver å nøste opp problemene og få hverdagen til å fungere. Det er interessant. Men i møte med atferd jeg ikke får bukt med, kan jeg føle avmakt. Da er det bare å fortsette å prøve.

Historien sto på trykk i Sykepleien nr. 3/2014.