Min jobb som prosjektleder Veileder i eldreomsorg

– Alle trenger et blikk utenifra nå og da.

Jobben min består i å reise ut på sykehjem for å veilede personalet der. SAMAKS er en modell for samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og kommunale sykehjem. Målet er å bedre utredningen og behandlingen av pasienter på sykehjem.

På sykehjemmene har jeg faste prosjektmedarbeidere. Disse har gjennomført et todagers kurs om demenssykdommer og bruk av kartleggingsverktøy. Når vi holder disse kursene, er vi gjerne to kollegaer sammen. Prosjektet har også en forskningsdel; alle nye pasienter – og deres pårørende – skal kartlegges ved innkomst, og hver sjette måned til de har vært på sykehjemmene i tre år.

Jeg veileder også i utfordrende atferd hos pasienter med demens. Da bruker jeg en veiledningsmodell som heter TID – en god måte å komme fram til nyttige tiltak for pasienter med utfordrende atferd på. Jeg besøker sykehjemmene på faste dager.

Av og til oppstår det akutte og utfordrende situasjoner som de ansatte trenger å diskutere der og da. Derfor er det viktig at vi er tilgjengelige. Det jobber mange kunnskapsrike og flinke folk på sykehjem, men alle trenger et blikk utenifra nå og da. 

Jeg har også internundervisning på sykehjemmene. De ansatte kan komme med bestillinger etter behov og interesseområder. I den forbindelse er det viktig med gode kolleger som er flinke på hvert sitt felt. Hvis det etterspørres et tema jeg ikke kan så mye om, har jeg mange å rådføre meg med.

Jeg har også en 20 prosent stilling i et demensteam i Stange. På den måten får jeg jobbet direkte med pasienter, noe jeg er veldig glad i. Jeg reiser ut til hjemmeboende og vurderer grad av demens og hvilket tilbud de trenger. Her er samarbeidet med pårørende en stor og viktig del av arbeidet.

Jeg trives godt i begge jobbene, og har dyktige og inspirerende ledere. Jeg synes noe av det mest spennende ved jobben er å ha TID-veiledning, fordi jeg ser at det faktisk gjør en forskjell. For en tid siden kom jeg til en avdeling med en pasient med utfordrende atferd, som blant annet stengte seg mye inne. Vi samlet personalet som hadde mest med pasienten å gjøre til en TID-veiledning. Vi ble enige om enkle tiltak, som at alle ansatte skulle møte pasienten på samme måte. Det var fint å komme tilbake etter bare noen uker og høre at det gikk bedre.

En krevende del av jobben er å «mase» på de ansatte på sykehjemmene om at de skal gjøre ferdig kartleggingsskjemaer til forskning. Jeg er klar over at personalet har mye å gjøre og lite tid. Men det er veldig viktig å få inn dataene hvis vi skal kunne gjøre tilbudet til pasientene bedre og planlegge en god eldreomsorg i fremtiden.

Historien sto på trykk i Sykepleien nr. 3/2014.