Gjenoppliver mot bedre vitende

HLR minus, eller HLR-. Det lille minustegnet er alt som kreves for at en pasient ikke skal få livreddende behandling i form av hjerte- og lungeredning (HLR) når døden banker på.

I Sykepleiens undersøkelse «Når er det nok? Sykepleiere om behandling i livets siste fase» (se faktaboks nederst på siden) oppgir sykepleierne at de oftere enn legene tar initiativ til å diskutere om pasienten skal få slippe HLR.

HLR innebærer vanligvis:

• Kraftige dunk i brystet
• Utvendig hjertekompresjon
• Innblåsing av luft i lungene
• Stabilisering/stimulering av hjerterytme med elektrisk defibrillering
• Medikamenter
• Eventuelt trakealintubasjon og mekanisk ventilasjon

Det hele er en nokså røff behandling, særlig for et gammelt og alvorlig sykt menneske. At ribbeina knekker under kompresjonsbehandlingen, må man regne med.

Sykepleierne tar initiativ

Selv om det er lege som skal avgjøre om det skal settes HLR minus-vedtak på en pasient, sier:

• 62 prosent av sykepleierne som har deltatt i Sykepleiens undersøkelse at sykepleier er den som oftest tar initiativ til å ta stilling til HLR minus
• bare 27 prosent at det er legen som tar initiativet
• De yngre skiller seg fra de eldre på dette spørsmålet. Blant dem under 25 år, er det 87 prosent som sier sykepleier tar initiativet, mens blant de eldre er det knapt 51 prosent som sier det samme.

Kommunesykepleiere blir oftere hørt

Sykepleierne i kommunen tar oftere initiativ til HLR minus enn sine kolleger ved sykehusene (70 prosent mot 55 og 57 prosent ved henholdsvis universitetssykehusene og region- og lokalsykehusene).

Flere av dem oppgir også at de ofte eller alltid blir hørt (73 prosent mot 47 prosent ved universitetssykehusene og 52 prosent ved region- og lokalsykehusene).

Videre er de kommunalt ansatte tryggere på egen kunnskap (57 prosent er helt enig i at de er trygge mot 45 prosent ved universitetssykehusene og 43 prosent ved region- og lokalsykehusene).

Og de oppgir mindre uenighet med legene og mindre uheldig behandling.

Handler mot egen overbevisning

Til tross for at sykepleierne sier de føler seg kompetente og at de oftere tar initiativ til HLR minus enn legene, har likevel nesten seks av ti sykepleiere i undersøkelsen opplevd at en HLR-status har vært uklar og at det har blitt startet gjenoppliving eller andre akutt-tiltak, selv om de tror at det ikke ville være ønskelig eller gunstig for pasienten.

De kommunalt ansatte har opplevd dette i minst grad (52 prosent), mens de ansatte ved universitetssykehus har opplevd det mest (67 prosent).

På intensivavdelinger er dette scenarioet vanlig. Der har over 80 prosent av sykepleierne vært med på gjenoppliving eller andre akutt-tiltak, selv om de mente det ikke var ønskelig eller gunstig for pasienten.

Ønsker å dø, men blir behandlet

Over halvparten av respondentene har opplevd at pasienter med et uttalt dødsønske har blitt behandlet. 63 prosent av disse har opplevd det som problematisk noen ganger, mens 32 prosent har opplevd det som problematisk hver gang.

Det er liten forskjell i hvor sykepleierne jobber og hvor ofte de har opplevd at pasienter har blitt behandlet mot sin vilje. Men ser vi på de sykehusansatte, er det de på intensivavdelinger som har opplevd dette mest (over 64 prosent).

Pårørende bestemmer over pasienten

Over halvparten har også opplevd at pårørendes ønsker om behandling eller ikke behandling har blitt lagt mer vekt på enn hva pasienten selv ønsker.

Dette er særlig en problemstilling i kommunene. 68 prosent av sykepleierne ansatt i kommunehelsetjenesten hadde opplevd dette, mens tallene for lokal/regionsykehusene og universitetssykehusene var henholdsvis 45 og knapt 42 prosent.

Legene utsetter den vanskelige samtalen

Sykepleierne kunne også fylle ut svarene sine med såkalt «fritekst». Her er noen av gjengangerne:

• Pårørende forstår ofte ikke hvor syke pasientene er og legene bruker ikke nok tid på å informere pårørende.
• Pårørende presser fram behandling og legene gir etter og behandler, fremfor å la pasienten få en rolig og verdig død.
• Legene behandler pårørende fremfor pasienten. Det blir lagt tid til lidelse i stedet for at det blir tid til livet.
• Mange pasienter føler seg presset av pårørendes ønsker, mens pasientens ønsker ikke blir ivaretatt.
• Vaktlege vil ikke ta stilling til HLR eller visittlegen utsetter den vanskelige samtalen. Til slutt er det ingen som har tatt den.
• HLR-status følger ikke med ved institusjonsbytter, for eksempel fra sykehjem til sykehus.

Les mer om hva sykepleierne svarer i artikkelen «Pasienten trekker siste åndedrag mens pårørende krangler rundt henne»