Hjemmetjenesten i Oslo tenker nytt

Fem minutter til støttestrømper og to minutter til øyedrypping. Hvis du kutter ned på lunsjen, rekker du kanskje litt snakk om ståa med den engstelige gamle mannen, før neste besøk. ­

Den utskjelte stoppeklokkeomsorgen har fått skylden for tidspress og stressete ansatte i hjemmetjenesten landet rundt.

Stoppeklokke går ofte hånd i hånd med en organisering som kalles bestiller-utførermodell. Bestillerne vurderer behovet, gjør vedtak og sender bestillingen til utførerne. Utførerne drar hjem til pasientene og gjør det som er vedtatt. De har gjerne base et helt annet sted enn bestillerkontoret.

Den organiseringen har ikke eldrebyråd i Oslo, Inga Marte Thorkildsen (SV), mye til overs for.

Tester ulike modeller

– Det kan ikke være slik at folk langt unna på et kontor har vedtaksmyndighet. Det gir et altfor rigid system. Jeg ønsker å erstatte bestiller- utførermodellen med en modell som gjør det mulig å tilpasse tjenestene etter folks behov samtidig som vi ivaretar fleksibilitet, trygghet og kontinuitet, sier hun til Sykepleien i kjent politikerstil.

Hvem kan vel være uenig i slike mål, liksom.

Løsningen hennes er kanskje mindre selvsagt: Mer makt, til både fagfolk i felt og innbyggerne som skal motta tjenestene. Derfor åpnet eldrebyråden opp for å prøve noe nytt i hovedstadens hjemmetjeneste, noe omtrent alle bydelene har kastet seg på i 2016.

Men det er kun Gamle Oslo, Ullern og Østensjø som har vært med i en minipilot i regi av kommunen. Der har de testet ut den såkalte «tillitsmodellen» (se faktaboks nederst i saken), sterkt inspirert etter organiseringen av Københavns hjemmetjeneste.

Fornøyd saksbehandler

– Dette er mye bedre enn bestiller- og utførermodellen! Nå er jeg tettere på både pasientene, pårørende og hjemmesykepleierne enn jeg var i min gamle jobb på bestillerkontoret, sier saksbehandler Therese Skogsberg i bydel Gamle Oslo.

Der er saksbehandler, sykepleiere, hjelpepleiere, fysioterapeut og ergoterapeut organisert i et lite tverrfaglig, selvstyrt team. Sammen har de ansvaret for pasientene i et avgrenset geografisk område.

Før var de 13 på dagvakt med ansvaret for 150 brukere. Nå er de tre-fire med ansvar for 40–50 brukere pluss de som trenger praktisk bistand.

Skogsberg liker det bedre slik.

– Vi får gjort det samme som før, men kan tenke mer forebyggende og får satt i gang tiltak raskere.

Hun har invitert til et oppsummeringsmøte hjemme hos pasient Marit Berntzen med sønnen hennes Bjørn og hjemmesykepleier Marte Mauseth.

Berntzen har lungefibrose, leddgikt og ervervet hemofili (blødersykdom). 91-åringen har hatt en utfordrende vår. De bandasjerte leggene hadde noen leie sår det har vært alvorlig infeksjon i.

– Rundt påsketider trodde jeg du hadde bestemt deg for at du ikke gadd å være med lenger, sier Bjørn til moren sin.

Det krevde to sykehusinnleggelser og et treukers opphold på Lilleborg helsehus for å komme til hektene igjen. Nå har hun vært to uker hjemme.

Liten forskjell for bruker, stor for pårørende

Marit Berntzen har hatt kontakt med hjemmetjenesten tidligere og synes ikke hun har merket så mye til at de nå har organisert seg annerledes. Siden det selvstyrende teamet kun jobber dagvakt, blir det nye folk på kveld og i helgene så det er ikke så mange færre mennesker for henne å forholde seg til.

Sønnen Bjørn har derimot merket stor forskjell.

– Før var det en traurig prosess å finne rette vedkommende å snakke med. Det er mye lettere nå, når jeg har én kontaktperson å forholde meg til. Therese har til og med gitt meg mobilnummeret sitt, som jeg kan ringe når som helst. Kan hun ikke ta telefonen, ringer hun opp igjen så snart hun kan. Det må til for å få tillit i en bransje hvor det blir mer privatisering, sier han.

Mens saksbehandler Therese Skogsberg venter på at hjemmesykepleier Mauseth skal komme, fikser hun bandasjen på den ene foten til Berntzen.

Når Mauseth kommer, tar hun over. Det er ikke vanlig at de er to hjemme hos brukerne på én gang, men Skogsberg sier det er vanlig at hun gjør praktiske ting hvis det høver seg slik når hun er på besøk hjemme hos noen.

Stresset, men mer fornøyd sykepleier

Hjemmesykepleier Mauseth har ikke merket noe mindre stress med tillitsmodellen, heller mer. Hun synes de bruker mye tid til dokumentasjon siden de har mistet den merkantile stillingen de hadde med det gamle systemet. Dessuten må hun i tillegg jobbe helger i det gamle bestiller-utfører-systemet hvor de har en haug med brukere.

– Men fordelene med tillitsmodellen er at vi kjenner hver bruker bedre og har et tettere tverrfaglig samarbeid i teamet. Jeg liker at jeg har bedre oversikt, og vil ikke tilbake til det gamle systemet.

De går kun dagvakter. I de andre to bydelene som tester ut modellen jobber de turnus. Mauseth tror de ville sett større effekt av modellen dersom de også hadde jobbet turnus.

– Uten turnus får vi ikke tatt kvelds- og helgevakter, de må den vanlige hjemmetjenesten ta. Det betyr mindre kontinuitet for brukerne våre, særlig nå i mai med alle fridagene. Vi må dessuten samarbeide tett med de andre, men akkurat det liker jeg.

Ulike mål

Tillitsmodellen skal forhindre at det detaljstyres basert på aktiviteter (altså fem minutter til støttestrømper). Det skal heller styres etter mål. Men hvilke mål? Det virker å være mange:

– Det tilbudet folk får i hjemmet sitt skal være personsentrert, ikke oppgavefokusert. Målet er å gi myndighet ut til medarbeidere og gi innbyggerne behandlingseierskapet til sine liv. Vi vil gjenreise tilliten til innbyggerne og innbyggernes tillit til tjenestene. Endelig får brukerne færre ansatte å forholde seg til, sier eldrebyråd Thorkildsen.

Ansattrepresentant i prosjektledergruppen for tillitsmodellen, Nils Rise fra Norsk Sykepleierforbund (NSF), holder fram et noe annet mål:

– Målet er hverdagsmestring og at brukeren skal bo lengst mulig hjemme, sier han.

Han mener det også er forventninger om mindre sykefravær, spesielt korttidsfravær.

«Tillitsreformen har som mål å øke kvalitet og trivsel i komplekse offentlige tjenester, men også å spare kostnader», skriver Tankesmien Agenda om tillitsreformen, en reform som går over flere sektorer i hele Oslo kommune, ikke bare som tillitsmodellen innen hjemmetjenesten.

– Nei, dette er ikke et sparetiltak selv om det var det i København. Men det er klart at når du lykkes med hverdagsrehabilitering, sikrer kontinuitet og færre kokker, blir det også mer effektivt, kommenterer Thorkildsen.

– Det handler om å få mer for de kronene du har. Bedre tjenester i stedet for dyre institusjonsplasser, sier Nils Rise.

«Et viktig mål er å kutte ned på unødvendige kontrolltiltak og målinger og bruke mer tid på kjerneoppgaver», skriver Agenda videre.

– Det skal vi ta tak i nå. Vi ønsker en avbyråkratisering og vil unngå unødige rapporteringskrav. Vi vil også innføre en tidskontoordning der man kan spare opp en halvtime i uka, sier Thorkildsen.

Ønsker seg flere folk

Skulle hjemmesykepleier Marte Mauseth ønsket seg noe til hovedpiloten settes i gang til høsten, måtte det være flere stillinger, el-sykler og at området de skal betjene hadde vært nærmere kontoret.

– Vi trenger alltid flere hender. Jeg ønsker meg at de som styrer ser hvor mye denne modellen krever at vi følger opp brukerne med papirarbeid på kontor, sier hun.

Akkurat det jobber Thorkildsen med. I fjor lovet hun 500 nye årsverk i perioden. I slutten av mai hevdet hun at bevilgninger til 300 av dem snart er i boks.

– Da teller vi primært de som jobber med tjenester mot eldre, ikke med utviklingshemmete eller rus/psykiatri, for eksempel, sier Thorkildsen.

– Teller dere de ufaglærte også?

– Ja, for eksempel til praktisk bistand eller i støttefunksjoner, men det utgjør en liten andel. Tillitsmodellen krever økt kompetanse hos medarbeiderne, siden de også får et større ansvar.

Lederutfordringer

Nils Rise fra NSF understreker at de særlig trenger flere fysioterapeuter, ergoterapeuter og sykepleiere. Han nevner også at de må gjøre noe med lederstrukturen når de skal i gang med hovedpiloten. Lederansvaret på personalsiden har vært splittet opp i de selvstyrende teamene, slik at alle faggruppene har hatt sine respektive ledere.

– Det har vært veldig frustrerende, sier han og legger til at det også har vært utfordringer med flat lederstruktur, som de har hatt på driften.

– Men det kan løses, mener han.

Hjemme igjen

Hos Marit Berntzen går de gjennom vårens dramatiske hendelser. Da hun kom på helsehuset, ble hun liksom ikke sitt gamle jeg igjen. Etter en og en halv uke ble hun bedre, men da Skogsberg besøkte henne, syntes hun at Berntzen var institusjonalisert og virket som hun hadde mistet troen på seg selv.

– Du gikk nesten i ett med inventaret.

– Jeg syntes det var så deilig at de tok seg av meg, minnes Berntzen.

– Du spurte om hjelp til det meste. Blant annet til å reise deg opp av stolen, enda du egentlig klarte det, sier hjemmesykepleier Marte Mauseth, før hun må haste videre til neste bruker.

Skogsberg pushet for å få Berntzen hjem igjen, og klarte det etter tre uker. Nå synes sykepleierne at hun blomstrer igjen. Hun vil bare ha hjelp to ganger per dag: Morgen og kveld.

– Du verden hvor skjønt det var å komme hjem. Jeg stod bare midt på golvet her og sa «Åhhh, nå er jeg hjemme!» Jeg har bodd i denne leiligheten siden den ble bygd i 1951. Det er jo hjemmet mitt!