Mødre skrev brev til barna de ga vekk

Boken Jeg ønsker deg et vakkert liv inneholder 36 brev. De er skrevet av sørkoreanske mødre til barna de har adoptert bort. Boktittelen er hentet fra et av brevene.

Tusener av nordmenn er adoptert fra utlandet. Den største gruppen adopterte er koreanske. 6 500 koreanske barn har fått norske foreldre.

Mødrene i boken har bodd på et hjem for unge, ugifte mødre i Seoul i Sør-Korea.

– Hjemmet heter Ae Ran Won, som betyr å plante kjærlighet, forteller Heidi Schmidt, som har sansen for koreanernes måte å formulere seg på.

Bearbeidet sorgen

Mødrehjemmet ble inntil nylig drevet av Han Sang-Soon, som har doktorgrad i sosialarbeid:

– Hun så det som sin oppgave å få de unge kvinnene videre i livet etter at de hadde født barn. 15 prosent valgte å beholde barnet. Resten ga barnet fra seg, og for å bearbeide sorgen, anbefalte fru Han dem å skrive brev til barnet.

36 brev ble til boken I Wish for You a Beautiful life etter et samarbeid mellom en adopsjonsforening i Minnesota i USA og mødrehjemmet i Seoul. Det er denne utgaven Heidi Schmidt har oversatt. Den norske versjonen har også kapitler om norske forhold.

Hjemmesykepleier

Heidi Schmidt jobber halv tid som hjemmesykepleier i Nes i Akershus. Ved siden av skriver og oversetter hun bøker. Ideen om dette bokprosjektet fikk hun fra søsteren sin som har adoptert to gutter fra Sør-Korea. Hun hadde hatt stor glede av den amerikanske utgaven av boken.

– Hvordan angår boken sykepleiere?

– Den angår alle. Den handler om identitet og er et vindu til en virkelighet vi sjelden får se. Den handler om hva vi ønsker for barna våre.

– Hva er det?

– Det første som slo meg er at disse barna er elsket av to mødre. Den biologiske moren har gitt dem den unike gaven; livet. Den norske moren har gitt barnet kjærlighet.

Hun anbefaler boken spesielt til helsesøstre.

– De er ofte ressurspersoner i lokalmiljøene og kan være til god støtte for adoptivfamilier, mener Schmidt.

Ønsker barna et bedre liv

Mange av mødrene sier de håper de vil se barnet igjen. Men det er ikke alltid så lett å gi seg til kjenne, mange har holdt det hemmelig.

– Det er mye sorg. Selv om det er velstand i Sør-Korea, så er det vanskelig å endre på gamle tradisjoner. Holdninger til alenemødre er som i Norge for hundre år siden. De fleste ville sikkert beholdt barnet hvis det var mulig. Men blodsbånd og juridiske rettigheter går gjennom far. Å ha et barn utenfor ekteskap er det samme som å miste kontakt med familien. De ga et liv, og sendte det fra seg i håp om et bedre liv.

En holdning som sykepleier

Schmidt tror at det må ha hjulpet kvinnene å skrive disse brevene.

– Og det er absolutt til hjelp for barna her. Mange av de adopterte barna vil gjerne finne sin biologiske mor når de er gamle nok.

– Adopsjon, eggdonasjon og surrogati er aktuelle temaer. Hva syns du om det?

– Det er vanskelige spørsmål, men jeg ønsker et vakkert liv for alle barn, uansett hvordan de har kommet til. Å ønske hverandre godt er viktig. Det er en holdning å ha med seg i sykepleien.

Kan gi trøst

Schmidt påpeker at det er 20 000 utenlandsadopterte i Norge.

– Mange av dem sliter med spørsmål om hvorfor og hvordan. Selv om de ikke får svar på sine individuelle spørsmål om identitet og røtter, tror jeg mødrenes historier i boken kan gi dem innsikt og trøst.

På 1970-tallet ble 200 barn adoptert årlig til Norge fra Sør-Korea. Nå kommer 20 barn i året til Norge.

– Nå prøver koreanerne først å finne slekt som kan ta ansvaret for barn som adopteres bort. Deretter søker de etter adoptivforeldre i hjemlandet, før de går til andre land for å finne adoptivforeldre, sier Heidi Schmidt.

Så det fra mødrenes side

På boklanseringen i vår deltok Marianne Frisvold, som selv ble adoptert fra Sør-Korea.

Hun har vært opptatt av mødrenes historier i mange år. Da hun skrev master i kunst og håndverksfag, hadde hun dette som tema:

– Jeg ville sette meg selv til side og ta perspektivet til mødrene. Men å finne noe som kunne visualisere det var vanskelig.

Men så fikk hun høre om mødrehjemmet i Seoul. Like etter dro hun dit:

– Der traff jeg to mødre. Ved å få innsikt i deres sorg, kan vår egen sorg som adoptert tre litt mer i bakgrunnen. Det er så viktig, sier hun.

Takket adoptivmoren

Frisvold har prøvd å finne sin biologiske mor uten hell.

– Min identitet innebærer at jeg ikke vet. Men de to kvinnene jeg møtte på mødrehjemmet ble en substitutt for ikke å ha møtt min egen mor. Det gjør det lettere å akseptere at jeg er blitt forlatt.

Med på reisen var Frivolds norske adoptivmor.

– De to mødrene tok henne i hånden, og de takket og takket og takket henne. Fordi hun er min mor.

Den ene fikk en sønn i 1990. Hun fortalte at moren og kjæresten hennes ville tvinge henne til abort, men hun rømte fra sykehuset.

Lurte seg til en natt med sønnen

– Det sterkeste var da hun fortalte at hun fikk lurt seg til en natt med sønnen. Hun vet at han er i Amerika, men fikk ikke svar da hun kontaktet ham.

Den andre moren fikk en datter i 1994. Hun hadde et forhold til en alkoholisert og voldelig mann.

En av mødrene fisket plutselig opp et lommespeil.

– Det var det eneste hun hadde å gi. Hun ville at jeg skulle ha det. Hun ga meg også en lapp. Der sto det: Sannhetens øyeblikk.

Slik fant Frisvold det visuelle hun trengte til sin masteroppgave:

– Jeg prøvde å lete etter et budskap i speilet. Men så slo det meg: Speilet reflekterer bare meg selv, verken mer eller mindre. Vi vet ikke mer enn vi vet, og vi får ikke vite noe mer. Jeg har hørt at bare 1 prosent av 2 millioner utenlandsadopterte fra Sør-Korea finner sine mødre.

– Har du funnet en ro?

– Ja, og dette er min hovedagenda: Du er like full og hel selv om du ikke får svar på alt, sier Marianne Frisvold.

Husker ikke mor

Skuespiller Mona Grenne, som het Jang Yoon Jin, er også adoptert fra Sør-Korea. Heller ikke hun har funnet sin mor, til tross for flere forsøk. Blant annet har hun vært med i tv-programmet I love you, mommy – Sør-Koreas svar på NRKs Tore på sporet.

I Jeg ønsker deg et vakkert liv har Grenne skrevet brev til moren hun ikke husker. Moren ga henne fra seg da hun var 2 år og 4 måneder. Hun var i fosterhjem i fem måneder før hun kom til Norge. Hun husker ingenting fra den tiden.

Grenne har også spilt i teaterstykket «Journey to the east», som handler om jakten på sin biologiske mor.

– Det var en slags terapi, jeg fikk det ut. Denne boken er en slags avslutning. Jeg er 40 år og har brukt så mye tid på å være trist. Det er som å miste noen du er glad i.

Er selv blitt mor

Men da hun selv fikk barn, ble det verre.

– Det var grusomt. Jeg tenkte: Hvordan klarer noen å gi fra seg sitt eget barn?

Nå er sønnen hennes fire år.

– Det har vært noen milepæler, som da han var like gammel som jeg da jeg ble gitt bort.

Og som da han var nesten tre, slik hun var da hun kom til Norge:

– Han var høyt og lavt, visste hva han likte og ikke likte. Da jeg var på den alderen, var jeg fullstendig ukjent i Norge, og jeg hadde allerede blitt revet opp så mange ganger. Jeg husker det ikke, men kroppen min – cellene mine – husker det.

I oppveksten følte hun at hun ikke passet inn.

– Jeg ønsket at jeg var blond og blåøyd. Nå har jeg større aksept for hvordan jeg ser ut, sier Mona Grenne, som pryder forsiden av boken.

Vikinger og indianere

Heidi Schmidt har fått stipend fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, men ingen forlag ville gi ut boken – inntil hun fant Kolofon. Hun har selv bekostet utgiftene, men får til gjengjeld hele inntekten av boksalget.

– Men halvparten av eventuelt overskudd går til mødrehjemmet, forteller Schmidt.

Hun ønsker nå å oversette oppfølgeren Dreaming a World, som kom ut i 2010.

– Den boken er enda sterkere. Mødrene går mer i dybden om hva som skjedde videre. Og mot alle odds; flere beholder barna sine.

Schmidt har også skrevet boken Har du tid til det, da? Om åndelig omsorg i sykepleien. Hun har oversatt bøker om vikinger, om indianerhøvdingen Crazy Horse og en bok skrevet av en katolsk prest.

– Jeg vil bare oversette bøker jeg blir berørt av. Jeg liker gode historier, sier Heidi Schmidt.