Kongepuddelen Mattis jobber i norsk helsevesen
Terapidyr bidrar daglig til å aktivisere og hjelpe norske pasienter. Vi har møtt både hund og hester.
Ivrige hundelabber buldrer bortover gymsalsgulvet på Catosenteret i Son.
– Kom da, Mattis! Kom!
Kongepuddelen Mattis (7) galopperer det han er god for i retning Keira (11), som tar imot sin firbente venn med åpne armer og Østlandets bredeste smil.
Krykkene har jenta satt fra seg ved inngangsdøra.
Det er tid for nok en runde med dyreassistert terapi – et ubestridt høydepunkt i behandlingsopplegget for en elleveåring med noen harde tak bak seg.
Smerter og operasjoner
Keira tilbrakte store deler av 2017 med smerter. Verken fastlege, ortoped eller fysioterapeut fant ut hvorfor jenta hadde så vondt i kneet.
Omsider var det en idrettslege som innså at problemet satt høyere opp – i hofta. Keira viste seg å ha den forholdsvis sjeldne tilstanden epifysiolyse. Det vil si at toppen av lårbeinshodet begynte å gli bakover og nedover. Hvis ikke tilstanden ble korrigert, risikerte hun livslange plager.
De to første operasjonene løste ikke problemet. Det måtte en hofteprotese til. Den ble operert inn i november i fjor.
Smertene forsvant, men følgeplager etter lang tid med lite eller feil belastning gjør at Keria for tiden må gjennom et omfattende behandlingsopplegg.
Det er her Mattis kommer inn – med stor entusiasme.
Triks og kos
Den dyreglade jenta fra Nesodden krafser Mattis bak øret med én hånd, mens hun stikker den andre ned i den såkalte triksekoppen.
De laminerte lappene i koppen har påtrykket øvelser som «søk», «innkalling», «zikk-zakk», «high five» og «prate».
På den første lappen som trekkes opp, står det «sirkel». Det betyr at Mattis skal ledes i sirkler rundt Keira ved hjelp av hundegodt og en pipende favorittleke.
En viktig oppgave for terapihunden er å trekke oppmerksomhet vekk fra smerter og annet som er tungt. Den skal distrahere, men også aktivisere, motivere, assistere og trene grensesetting.
Senere under intervensjonen skal Mattis gå slalåm mellom Keiras bein mens hun selv går forover og bakover i lange klyv. Han skal hoppe gjennom rockering, lete etter gjemte skatter og – ikke minst – ha kosestund i fanget.
Det er lek, moro og målrettet terapi i ett.
– Mattis er en veldig fin hund, smiler Keira i en pustepause mellom øvelsene.
– Han tar godt vare på folk, og jeg koser meg veldig når jeg er sammen med ham.
Lang tradisjon
Mennesker har brukt dyr i helseøyemed i lang tid, men nøyaktig når det hele startet, blir et definisjonsspørsmål.
Vi kan for eksempel gå et par tusen år tilbake i tid: Et veggmaleri i Herculaneum ved Napolibukten i dagens Italia antas å vise en blind person som ledes av en hund. Maleriet er datert til cirka 100 år før Kristus.
Eller vi kan starte fortellingen i 1792, da engelskmannen William Tuke skal ha begynt å benytte husdyr i terapeutisk øyemed for personer med psykiske lidelser på York Retreat.
For sykepleiere er det kanskje mest interessant å vite at Florence Nightingale tok til orde for kontakt mellom dyr og syke. I Notes on Nursing fra 1859 skrev hun følgende i en fotnote:
«A small pet animal is often an excellent companion for the sick, for long chronic cases especially.»
Hun refererer sågar humoristisk til en pasient som skal ha foretrukket å bli «pleiet» av en hund fremfor en sykepleier, siden hunden ikke snakket.
Allergi og dyrevelferd
Det finnes selvsagt også utfordringer knyttet til det å trekke dyr inn i helsevesenet. En faktor er hensynet til dyrene selv.
– Når dyr brukes i samhandling med mennesker, må det finnes en dyrefører i situasjonen som har kunnskap om dyret selv og ikke bare om terapien og brukeren.
Det påpeker professor i etologi, Bjarne O. Braastad, i en artikkel fra NMBU publisert på forskning.no i januar.
Her minnes det om at langt fra alle dyr er like sosialt anlagt eller egnet til terapi og miljøskapende tiltak. Kaniner reagerer for eksempel ofte på frykt gjennom å bli passive. En livredd kanin kan derfor være enkel å kose med, men psykisk sårbar.
I fjor gikk overlege ved Sørlandet sykehus og leder i legerådet i Norges astma- og allergiforbund, Sverre Steinsvåg, ut og advarte mot dyrehold på institusjoner.
– Å ha et dyr på en institusjon er udiskutabelt en stor trivselsfaktor. Men i et allergiperspektiv er det ikke lurt ha hunder og katter inne på sykehjemmet, uttalte Steinsvåg til NRK.
Sykepleier og dyreassistert terapeut på Catosenteret, Bitte Schou, forteller at hos dem har derimot allergikere alltid akseptert at de har hund, og holdt seg unna dem.
– Mange snakker om allergi, men det har ikke vært noe problem for oss på 15 år, sier hun.
Den tause gutten
Catosenteret er et rehabiliteringssenter fem mil sør for Oslo. Lara var senterets første hund brukt til helsefremming. Hun var i utgangspunktet trent opp som servicehund for rullestolbrukere da hun kom hit i 2003.
I 2010 tok fritidsleder Else Hestevik videreutdanning som dyreassistert terapeut ved Antrozoologisenteret i Ås.
– Tilbudet har utviklet seg mye siden den gang og blitt langt mer seriøst, forteller hun.
Minneverdige øyeblikk har hun hatt utallige av opp gjennom årene. Som et eksempel forteller hun om en gutt på fem–seks år som var stum etter en alvorlig bilulykke. Han skal ha blitt veldig glad i Lara, og da han kom tilbake til senteret etter en permisjon, fikk Hestevik hunden til å late som om hun sov ved resepsjonen.
– Jeg sa til gutten at han måtte rope på henne. Han nølte en stund, men så hørte vi det første ordet fra hans munn siden ulykken: «Lara!»
En feilbarlig hund
Bitte Schou jobber i dag på senteret som sykepleier og dyreassistert terapeut. Hun er dessuten «mamma» og matmor for Mattis.
– Jeg har drømmejobben – barn og dyr!
Mattis vil neppe vinne noen dressurkonkurranser i nærmeste fremtid. Han gjør feil under øvelsene, blir fort overivrig og vimser litt rundt seg selv.
Det er slik det skal være, får vi vite.
– En god terapihund er først og fremst en hund som ønsker å knytte og opprettholde kontakt, forteller Schou.
– Han må ønske å gjøre det riktige, men det er også viktig at en terapihund ikke er altfor stramt dressert. Særlig for ungdom som får dyreassistert terapi, kan det være forløsende å se at det er ok å gjøre feil.
Hunden bør dessuten være minimalt fryktinngytende, men heller ikke så bitte liten at man risikerer å tråkke på den i vanvare.
Ønsker profesjonalisering
Bitte Schou forklarer dyreassistert terapi (DAT) som en målrettet intervensjon med bruker, hund og terapeut. Formålet kan være både fysisk, psykisk og sosialt.
– Mitt ønske er at DAT skal bli et mer profesjonalisert tilbud. Noe som mangler i dag, er en standardisert utdanning for terapeuter.
Schou etterlyser også en standardisert godkjenningsordning – både for terapeuter og hunder – noe prosjektet European standards therapy dog training muligens vil kunne bidra med. Dette er et pågående samarbeid mellom Norge, Tyskland og Polen med mål om å utarbeide standardiserte retningslinjer for opplæring innen hundeassistert terapi.
– Jeg ønsker også at det skal forskes mer, spesielt på effekten av DAT for barn på institusjon, sier Schou.
Landets eneste
FoU-leder ved Catosenteret, Hege Bruun-Hanssen, er også opptatt av at kunnskapsgrunnlaget styrkes.
– Vi ser at DAT har effekt, men med mer forskning vil vi kunne jobbe enda mer målrettet, sier hun.
– Vi har holdt på i rundt 15 år, men meg bekjent er vi fremdeles de eneste i landet som jobber med hund og rehabilitering på denne måten. Om erfaringene skal spres videre, trengs mer kunnskap om virkningene.
Nå håper Bruun-Hanssen å knytte til seg en mastergradsstudent som kan studere praksisen på senteret.
– Selvsagt er det koselig og hyggelig med hund her, men det holder ikke i lengden.
Dyr har, som nevnt, lenge blitt benyttet i ulike helserelaterte sammenhenger. I senere år har krav om kunnskapsbasert praksis bidratt til mer forskning på feltet.
– Dette er en snøball som har begynt å rulle, og ingenting tyder på at den vil stanse eller smelte.
Det sier førsteamanuensis ved Universitetet i Agder (UIA), Bente Berget.
Hennes eget engasjement for feltet strekker seg over 30 år tilbake i tid. I 1988 leverte hun sin hovedoppgave om bruk av husdyr i terapi for mennesker med psykisk utviklingshemming. I 2009 forsvarte hun en doktorgradsavhandling om dyreassistert terapi med husdyr for mennesker med psykiske lidelser. I disse dager er hun aktuell som en av tre redaktører bak boka Antrozoologi – samspill mellom dyr og mennesker, som utgis på Universitetsforlaget.
Komplisert forskning
– Mye seriøs forskning gjøres rundt om i verden med ulike brukergrupper, ulikt design og ulike dyr, forteller Berget.
Bergets eget universitet i Agder har siden 2012 hatt en forskningsgruppe dedikert antrozoologi, der hun selv er medlem.
Siden 1991 har International Society of Anthrozoology jobbet for å styrke forskningen på feltet. Mulige fysiske og psykiske helsegevinster av kontakt mellom dyr og mennesker har vært tema for en rekke studier: Forskere har sett på sjansene for overlevelse etter hjerteinfarkt for personer med og uten kjæledyr. Studier har forsøkt å måle om nærkontakt med dyr kan påvirke produksjonen av ulike hormoner, som kortisol og oxycotin. Man har sett på nivået av kolesterol og triglyserider hos folk med og uten kjæledyr og sett på om barn med for eksempel autisme og ADHD kan ha nytte av samvær med hund.
Blant annet.
Ennå usikker effekt
Når det gjelder dyreassistert terapi, konkluderer flere systematiske litteraturstudier med at dette kan være effektivt for visse brukergrupper, men at det trengs flere og grundige studier før man kan si noe med tilstrekkelig grad av sikkerhet.
Berget forteller at det er gjort få randomiserte, kontrollerte studier innen antrozoologi, altså studier som møter den såkalte gullstandarden innen forskning.
– Om man skal fastslå klare sammenhenger, kreves det eksperimentelle design. Det kan være utfordrende å få til for det er veldig mange variabler i spill, men absolutt mulig og ønskelig. Det foreligger også svært mange gode kvalitative studier på feltet.
Ifølge Berget er offentlige instanser som skal kjøpe inn slike tilbud, gjerne svært opptatt av dokumentasjon.
– Da er det viktig å minne om at bruk av dyr i helsesammenheng verken skal være noen erstatning for medisiner eller andre etablerte former for helsefremming. Det er supplerende aktiviteter og intervensjoner som gjerne gjøres i tett samarbeid med ulike helseprofesjoner som for eksempel fysioterapeuter, psykologer og sykepleiere.
Lyden av hest
I en innhegning på Modum Bad står terapihestene Pernille og Vimsen i regnet. De er rolige og virker for øyeblikket relativt uinteresserte i de tobente skapningene som har våget seg inn til dem.
– Kjenn godt etter, instruerer psykiatrisk sykepleier og miljøterapeut Gerd-Ellen Øverby med rolig stemme.
– Lytt og lukt … Hvil deg mot Vimsens rygg. Føl etter om han reagerer. Hvordan påvirker det deg? Kan du kjenne pusten hans? Kan du kjenne føttene dine?
Ser effekten
Institusjonen for behandling av psykiske lidelser har røtter tilbake til 1857. Det har alltid vært hester her, får vi vite, men først fra 2002 har de blitt brukt målrettet i terapeutisk øyemed.
Rundt 70 traumepasienter får årlig tilbudet om hestesentrert psykoterapi, som er del av et mer omfattende behandlingsopplegg. De fleste har aktivt ønsket seg hit, og alle har forsøkt andre behandlingsformer tidligere. Ventetiden for å få plass er lang. I skrivende stund 39 uker, ifølge helsenorge.no.
– Vi har sett hvor god effekt dette har, og det gir oss drivkraft til å satse videre, forteller Øverby.
Behandler relasjonstraumer
Pasientene på avdelingene som benytter hester, har som regel sterke og dype relasjonstraumer fra barndom og oppvekst. Mange har vært utsatt for seksuelt misbruk, men det kan også være snakk om for eksempel vold eller omsorgssvikt.
– De har ofte store vanskeligheter med å forholde seg til egen kropp. Mange beskriver det som om de bare eksisterer fra halsen og opp, forklarer Øverby.
Vi får høre om flere pasienter som gråtende har fortalt hvordan de kjente beina sine for første gang i voksen alder etter en intervensjon med hest. Andre har projisert et anstrengt forhold til for eksempel mor over på hesten.
– En fellesnevner hos våre pasienter er gjerne at de strever med å være til stede her og nå, forklarer Åse-Lill Ranvik Iversen, også hun psykiatrisk sykepleier og miljøterapeut på Modum.
I kontakt med hesten er det et bredt spekter av følelser som kan komme til overflaten. Det er mye sinne og frustrasjon. Redsel, savn og sorg.
– Mange stenger nærmest av forbindelsen til kroppen etter vonde opplevelser. Gjennom terapien jobber vi for at de gradvis skal kunne gjenopprette kontakten.
Mener hest er best
De hesteansvarlige, Gry Beitnes Kreken og Linda Valvatne Steen, forklarer hvorfor akkurat hester er godt egnet til formålet. Langt bedre enn for eksempel hunder for denne pasientgruppen.
Blant annet handler det om at en hund gjerne vil forsøke å oppfylle forventninger, mens en hest forholder seg mer til her og nå. Om den ikke er fornøyd, finner den noe annet å gjøre.
Slike egenskaper hos dyret skal bidra til at pasientene må anstrenge seg for å være til stede og sanse dyrets reaksjoner.
– Hesten er dessuten et robust dyr, sier Kreken.
– Den inngir trygghet og tåler følelsene du måtte projisere mot den, utdyper Sveen.
– Størrelsen kan dessuten gi enkelte en mestringsfølelse i øvelser som går ut på å sette grenser. Hesten blir en god medterapeut.
Vi minnes på at mens hunder er rovdyr, er hester byttedyr. En hest vil flykte om den angripes, noe traumepasienter ofte kan relatere seg til. Den er også, som oss, et flokkdyr.
– For å være egnet i terapisammenheng bør dyret ha en viss livserfaring og rolig gemytt, understreker Kreken.
Holdningsendring
Sveen mener å ha sett en betydelig holdningsendring til det de driver med – både fra andre profesjoner og samfunnet rundt.
– Bruk av dyr til terapi blir mer og mer akseptert, og vi møter økt forståelse og interesse fra mange hold.
I dag er psykologene på Modum Bad gjerne med når pasientene møter hestene, og bruker erfaringer herfra direkte i oppfølgende behandling.
– Den hestesentrerte psykoterapien her hviler på kunnskap fra traumeteori og hestekunnskap med tilhørende teori, men jeg skulle gjerne sett mer forskning på effektene av selve terapien, sier psykiatrisk sykepleier Gerd-Ellen Øverby.
– Da særlig fra et naturvitenskapelig, biologisk perspektiv: Hva er det som faktisk skjer i kroppen vår i møte med dyr?
Pølser i rullestol
Det er ikke bare mennesker som innimellom kan trenge litt hjelp for å overvinne sine indre demoner.
Terapihunden Mattis på Catosenteret var visstnok livredd for rullestoler i sin ungdom – ingen ideell egenskap hos en kommende terapihund.
Løsningen ble at Bitte Schou tok med en rullestol hjem fra jobb og la pølser i den. Etter litt tid med slik eksponeringsterapi satte hun seg selv i stolen og ga hunden godbiter derfra.
Nå har år med leken terapi skapt et nærmest motsatt «problem» for Mattis og matmor.
– Om vi i dag møter funksjonshemmede på gata, så trekker Mattis ivrig mot dem, forteller Schou.
– Nå forbinder han krykker og rullestoler med noe gøy.
0 Kommentarer