«Mange tror kanskje at operasjons­sykepleieren har en liten rolle»

Jeg ville egentlig bli dyrepleier, men så ble jeg innlagt på sykehus og ble operert. Her møtte jeg en veldig god sykepleier på postoperativ. Og en helt forferdelig en på sengeposten. Sistnevnte fikk meg omtrent til å beklage at jeg var til. Da tenkte jeg at jeg skal bli sykepleier, og jeg skal bli like bra som sykepleieren på postoperativ. Det er ingen tvil om hvem av de to sykepleierne som var mest inspirerende.

Min hverdag består av mange forberedelser. Kort oppsummert: Jeg møter opp. Klokken halv åtte er det morgenrapport og vi fordeler oppgaver. Vi er to på hvert team. Først gjør vi klar operasjonsstuen og bestemmer hvem som jobber sterilt eller koordinerende. Dette bytter vi på i løpet av dagen. Vi leser operasjonsmeldingen og planlegger sammen med anestesisykepleieren hva vi skal gjøre. Vi henter pasienten på prerommet. Så kommer kirurgene, og vi opererer. Den som er steril, assisterer kirurgene, og den koordinerende sykepleieren assisterer den sterile.

Tempoet er høyt. Ingen liker når det ikke går som planlagt. Både kirurger og sykepleiere kan bli frustrerte og sinte. Vi jobber ofte mot klokken. Det skjer uforutsette ting, og det skjer fort. Så halve jobben består av gode forberedelser.

Det er mye å holde styr på, og vi må ha alt klart til enhver tid. Vi må kunne alt utstyret og ha kontroll på rekkefølgen. Og vi må passe på at ikke noe blir borte eller gjenglemt i pasienten. Vi teller og har kontroll på utstyret som benyttes.

Utstyret og det medisinsktekniske utstyret er samtidig noe av det jeg liker best med jobben. Det kommer nytt utstyr til hele tiden, og det er spennende å følge med på utviklingen.

Mange tror kanskje at operasjonssykepleieren har en liten rolle inne på operasjonsstuen. Snarere tvert imot. Mye av jobben handler om å vinne tilliten til pasienten. Du har et kort øyeblikk med pasienten for å gi et godt førsteinntrykk, før pasienten sover. Pasienten kan være redd eller nervøs for å bli operert, og vi har kun denne korte stunden. Noen liker å bli spurt om hva de er bekymret for, mens en 16-åring kanskje ikke ønsker å fortelle, eller ikke vil vise at han eller hun er redd. Da må vi prøve å se, føle eller gå ut ifra at de faktisk er bekymret. Vi kan bruke både humor og alvor for å forklare hva som skal skje.

Som student lærte jeg å forberede utstyr, vite hvor alt lå, at det var sterilt og at vi hadde riktig utstyr tilgjengelig. I jobben min har jeg også lært meg å forberede meg på det verste som kan skje som operasjonssykepleier, men også å være forberedt som medmenneske. Operasjonssykepleier er virkelig et spennende yrke jeg kan anbefale.