– At mine kolleger skulle stelle meg, var noe jeg absolutt ikke ønsket

Det er 3. desember, og sykepleier Ulla Esborg (60) sitter i sin nye elbil på hjem til Skien. Hun har vært i Bø og kjøpt vevegarn.

Klokken 14.30 får nødetatene beskjed om en frontkollisjon mellom en personbil og en ambulanse.

Ulla Esborg er føreren av personbilen.

Glad for å være i live

– Jeg husker ingenting av hendelsen og heller ikke noe av den første uka etter at ulykken skjedde, sier hun.

Esborg er glad for det.

– Det første jeg husker, er at jeg våknet opp på Ullevål sykehus én uke etter bilulykken. Jeg tenkte: Hva gjør jeg her? Jeg var omtåket av medisiner og forsto ingenting.

Hun hadde fått hard medfart. Flere beinbrudd og en alvorlig bukskade.

– Det sto om livet. Traumelegen var en stund usikker på hvilken vei det ville gå, sier Lillian Elise Esborg Bergane.

Hun er NSFs fylkesleder i Telemark, men hun er også datteren til Ulla Esborg.

– I denne saken er jeg pårørende, sier hun.

Pasient på egen arbeidsplass

Ulla Esborg har endelig kommet hjem til eget hus. Tiden frem til nå har vært preget av sykehusopphold og rehabilitering. Det er den siste biten denne historien handler om.

Etter tre uker på Ullevål og tre uker på Sykehuset Telemark var det klart for neste skritt – rehabilitering.

– Jeg jobber som sykepleier på Skien kommunes helsehus ved rehabiliteringsposten. Jeg ba derfor om å få rehabiliteringsplass i nabokommunen Porsgrunn. Det ble notert i journalen min, sier hun.

På grunn av bukskadene Esborg hadde, var hun fullstendig pleietrengende og kunne ikke stå opp fra sengeleie før denne skaden var helt leget.

– Tanken på at mine kolleger skulle stelle meg, var noe jeg absolutt ikke ønsket, sier hun.

Datter Lillian Elise Esborg Bergane rister på hodet.

– Dette burde ikke være vanskelig å forstå. Å være pasient på egen arbeidsplass er på den ene siden etisk utfordrende for kollegaene til mamma, og på den andre siden utfordret situasjonen mammas verdighet og profesjonalitet. Mamma skal tross alt tilbake til sin arbeidsplass når hun er frisk, sier hun.

Se svaret fra kommunalsjef i Skien kommune nederst i saken.

Sterke følelser

Lillian Elise Esborg Bergane ringte rundt til de hun kunne, som pårørende, for å få en plass til sin mor i Porsgrunn.

– Det gikk ikke. Kommunalsjefen i Skien besluttet at de ikke ville bruke penger på å kjøpe en rehabiliteringsplass i Porsgrunn til mamma.

Skien kommune ga imidlertid et tilbud om korttidsopphold i en institusjon som hadde tilgang på fysio- og ergoterapeut.

– Men det ville være et dårligere tilbud enn det mamma trengte. Kommunen tilbød med andre ord mamma, som ansatt i kommunen, et dårligere tilbud enn hva andre ville fått. Hva slags arbeidsgiverpolitikk er det? spør Bergane retorisk.

Så da var det bare å «bite» det i seg. Bergane kjørte sin mor til hennes arbeidsplass 16. januar i år.

– Jeg trillet henne inn i rullestol. Da vi kom inn på rommet, begynte vi å gråte begge to. Det var tøft, forteller Bergane.

Tårene velter opp i øyekrokene hos både mor og datter mens historien fortelles.

– Jeg måtte «skru» av hodet. Slutte å tenke for komme meg igjennom de tre ukene på Helsehuset, sier moren til Bergane og legger til:

– Det er likevel viktig å få frem at mine kolleger og min sjef gjorde det de kunne for at situasjonen skulle bli mest mulig levelig for oss alle, sier Ulla Esborg.

Vil hindre at det skjer med andre

– Mor er sta, sier Bergane.

Ulla Esborg ler og ser ned i bordet.

– Det tok ikke lang tid før hun ga meg, sine kolleger og sin sjef klar beskjed om at hun kom til å gå videre med saken. Jeg er glad for at hun gjør det, sier Bergane.

– Å bli akuttinnlagt er en ting. Da spiller det ikke noen rolle om du legges inn på egen arbeidsplass. Det er en akuttsituasjon. Men rehabilitering er planlagt. Jeg var fullstendig pleietrengende og skal tilbake på jobb og igjen være kollega med dem som har stelt meg og lest i min journal da jeg var pasient, forteller Ulla Esborg.

Esborg sier hun har lyst å spørre kommunalsjefen om han hadde syntes det var greit at sekretæren hans kom og stelte ham.

– Svarer du nei på det, burde du ikke fatte beslutninger som gjør at andre må tåle akkurat det. Det er så enkelt, sier Bergane.

– Vi snakker om verdighet og etikk i helsetjenesten. At noen ikke forstår at det er vanskelig å slippe kolleger så tett innpå, skjønner jeg rett og slett ikke, sier Lillian Elise Esborg Bergane.

– Jeg tar opp saken fordi jeg ikke vil at dette skal skje med noen andre, sier Esborg.

Så hva mener de to kan gjøres for at andre skal slippe å oppleve det samme?

– Nabokommuner burde inngå avtaler om bytting av plasser. I min situasjon burde Skien byttet en rehabiliteringsplass med Porsgrunn. Det hadde vært så enkelt å unngå denne situasjonen, sier Esborg.

Datteren, Lillian Elise Esborg Bergane, er enig.

– I hjemmesykepleien og i psykiatrien vet jeg at de har ordninger for å unngå at kolleger og pasienter kommer i en slik situasjon, sier hun.

Tøft for kolleger

Lunsj er konsumert og firbente Irwa har hilst og vist frem leketøyet sitt. Nå går turen til Helsehuset – Ulla Esborgs arbeidsplass.

Det er gått litt over fire måneder siden bilulykken. Ulla Esborgs vei mot full rehabilitering har vært hardt arbeid, men det har gitt resultater. Hun klarer seg selv, men må bruke krykker enn så lenge.

– Høyrebenet mitt ble så å si knust i ulykken, sier hun.

Et steinkast fra Sykehuset i Telemark ligger Helsehuset. I lobbyen er det fullt av helsearbeidere. Det er ansatte i avdelingen hvor Ulla Esborg jobber. De skal i møte.

Det blir mange klemmer. Flere vil prate og høre hvordan det går.

Fikk sjokk

Linn Bjørg Grytør og Hege Andersen er to av kollegene som tok seg av Ulla Esborg da hun var pasient.

– Da vi fikk vite at Ulla skulle bli pasient hos oss, fikk vi sjokk. Men vi har ikke noe vi skulle sagt og må forholde oss til de vedtakene som gjøres lenger oppe i systemet, sier Grytør.

Før de fikk Ulla Esborg som pasient, planla de så godt de kunne for at oppholdet skulle gå så knirkefritt som mulig. Noen av kollegene ønsket blant annet ikke å være i teamet som skulle pleie Ulla.

– Det ble for nært og vanskelig, sier Grytør. Kollegaen nikker.

Det ble derfor satt sammen et team som ikke kjente Ulla Esborg for godt.

– Vi sørget for at Ulla måtte forholde seg til få personer. I tillegg var det sterke begrensninger på hvem som fikk tilgang til opplysninger i journalen hennes. Personvernet ble ekstra viktig å tenke på, sier Grytør.

Kollegaene forteller at det var vanskelig å ha en annen kollega som pasient – og som skal tilbake i jobb.

– Vi gjorde så godt vi kunne alle sammen, både Ulla og vi kolleger, å gjøre det beste ut av en vanskelig situasjon. Det fikk vi til. Men … situasjonen skulle aldri oppstått i utgangspunktet, sier Andersen.

Hun mener de som fattet beslutningen om at Ulla Esborg skulle rehabiliteres på egen arbeidsplass, må ansvarliggjøres.

– Du får sagt det, du

– Ulla måtte være både profesjonell sykepleier og pasient under sitt opphold for å få det til å fungere. Det skal ingen pasienter behøve. Pasient er pasient uavhengig av profesjon, og skal behandles på samme måte, legger Grytør til.

– Jeg fikk flere ganger lyst til å ringe til dem som sitter og tar slike avgjørelser og spørre om de tørker hverandre i rumpa etter at de har vært på do, sier Grytør.

– Du får sagt det du, sier Esborg og ler.

– Når tenker du at du er tilbake i jobb?

–  Jeg håper at jeg er tilbake for fullt så snart som overhodet mulig, sier Esborg og legger til:

– Jeg elsker jobben min. Jeg har ikke tenkt å gi meg før jeg er 67, eller kanskje 70. Jeg tok utdanning som voksen dame, så jeg har ikke rukket å få slitasjeskader.

– Uverdig og krenkende

Lise Gran Dokka sitter i Rådet for sykepleieetikk. Hun er kjent med saken og synes den rett og slett er trist.

– Jeg kan ikke nok om hva lovverket sier når en pasient blir påtvunget behandling på egen arbeidsplass, men etisk og moralsk er dette uverdig og krenkende behandling, sier hun.

Når spesialisthelsetjenesten i tillegg ga sterke anbefalinger om at Ulla Esborg burde få heldøgnsrehabilitering i nabokommunen, synes hun saken bare blir enda mer uforståelig.

– Begrunnelsen for hvorfor Ulla Esborg da likevel påtvinges rehabilitering på egen arbeidsplass kommer ikke frem og er vanskelig å forstå. Da gir det grobunn for spekulasjoner, sier Dokka.

Dersom det er økonomi som er årsaken, mener hun også det er vanskelig å forstå.

Hvor er moralen?

Dokka setter spørsmålstegn med hva som ligger til grunn for vedtaket.

– Saken tyder på både dårlig moralsk dømmekraft og skjønnsutøvelse. Hvor har det blitt av moralen og etikken i kommuneadministrasjonen? undrer hun.

For noen år tilbake var Skien pilotkommune i KSs etikkprosjekt.

– Jeg fikk sammen med en del andre sykepleiere ta en studie i praktisk etikk. Hvor er denne satsingen blitt av? Er etikken glemt? Eller gjelder den bare for dem som jobber på gulvet? spør hun seg.

At Ulla Esborg ble pasient på eget arbeidssted, et sted hun skal tilbake til når hun er frisk, mener Dokka er en stor krenkelse og oppfyller ikke kravene om at alle pasienter har rett til omsorgsfull helsehjelp.

– I tillegg setter dette kollegene i en vanskelig situasjon.

Maktovergrep

Dokka har selv jobbet noen år ved tjenestekontoret i Skien kommune.

– Det jobber mange sykepleiere både der og i administrasjonen rundt kommunaldirektøren. Ville de synes det var greit å bli vasket og stelt på de mest intime steder i sårbare situasjoner av egne kolleger? Svarer du nei på spørsmålet, er det de har gjort mot Ulla Esbjerg nesten som et maktovergrep å regne, sier hun.

Bent Høie har de siste årene gått høyt ut og frontet Pasientens helsetjeneste.

– Hvorfor etterleves ikke dette i praksis? Hvor er Ulla Esborgs rett til medbestemmelse og rett til å bli hørt? Denne saken kunne vært løst på en enkel måte dersom viljen hadde vært til stede. Det gjør saken bare enda mer trist, sier hun.

Forstår det kan være vanskelig

Kommunalsjef i Skien kommune, Erik Nordberg, vil i utgangspunktet ikke kommentere enkeltsaker.

– Når vi får saker hvor en ansatt også blir pasient, gjør vi vurderinger i hvert enkelt tilfelle. Denne saken har mange sider, noe som også gjorde det nødvendig å se på de prinsipielle sidene i forhold til god ivaretakelse av ansatte, sier han.

Vurderingene gjøres, ifølge Norberg, ut fra både etiske og faglige prinsipper.

– De ansatte skal høres i saken, og pasientens medbestemmelse skal vektes, sier han.

– Hvorfor kunne dere ikke gi henne en plass i Porsgrunn?

– I utgangspunktet kjøper vi ikke plasser av eksterne når vi har et faglig godt og forsvarlig tilbud i egen kommune, sier han.

Ulla Esborg mener at ingen av disse vurderingene er gjort i hennes sak.

– Kan du forstå det?

– Jeg har full forståelse for at det er vanskelig å møte kolleger i situasjoner som kan bli nære, særlig for den som mottar tjenestene, men også for dem som gir tjenestene. Vi gjør da tilpasninger der det er mulig, sier Nordberg.

Kan ha gjort feil

– Ville du selv syntes det var greit om du fikk intimstell av dine kolleger etter en ulykke, og at du skulle tilbake til jobb når du ble frisk?

Nordberg synes spørsmålet er vanskelig å svare på.

– Du har ansvaret for vedtaket som ble gjort i Ulla Esborgs sak. Burde ikke du kunne svare på spørsmålet?

– Du har rett i at det er jeg som har ansvaret for vedtakene og tjenestene kommunen innvilger. Jeg innrømmer at det ville vært vanskelig å motta tjenester av egne kolleger som jeg så skulle møte igjen på jobb. Jeg kjenner ikke alle detaljene i saken. Men slik jeg får den fremstilt av deg, er det en sterk historie, sier Nordberg.

Ulla Esborg har et sterkt ønske om at andre skal slippe å oppleve det hun har vært igjennom.

– Kan du love det?

– Det er for tidlig å si. Jeg kan love at jeg vil se på saken på nytt og lære av den. Det kan være at vi burde ha gjort en annen vurdering i denne konkrete saken, sier han.

– Kan det være en løsning å inngå avtale med Porsgrunn kommune om å bytte plasser de få gangene dette skjer?

– Det er en mulig tilnærming. Jeg kan ikke gi svar på det nå, sier han.