fbpx Korea-sykepleier (99): – Det var ikke tid til å være redd for å bli bombet Hopp til hovedinnhold

Korea-sykepleier (99): – Det var ikke tid til å være redd for å bli bombet

Gerd Semb, sykepleier, kaptein, Korea-søster, født 9.9.1919, Korea-krigen
UREDD: Sykepleier Gerd Semb (99) var et halvt år ved fronten i Korea. – En uvanlig dame for sin tid, uredd og spenningssøkende, sier Jan-Thore Lockertsen om henne. Han skriver doktorgrad om Korea-søstrene. Foto: Marit Fonn

Sykepleier Gerd Semb (99) pleiet soldater i Korea. Onsdag ble hun hedret som krigsveteran.

Sør-Koreas president Moon Jae-in smiler og bøyer seg ned til Gerd Semb, som sitter i rullestol. Han tar henne i hånden. Like etter kommer kong Harald og gjør det samme.

Semb takkes for sin innsats som sykepleier under Korea-krigen.

Hun er en av sju veteraner som hedres på Akershus festning 12. juni. Presidenten fra Sør-Korea er på statsbesøk i Oslo.

(Saken fortsetter under bildet.)

Gerd Semb, sykepleier, kaptein, Korea-søster, født 9.9.1919, Korea-krigen
STATSBESØK: President Moon Jae-in sier «takk for din oppofrelse» til Korea-veteran Gerd Semb. Presidentens kone, kong Harald og kronprins Haakon venter på tur. Foto: Marit Fonn

Røde Kors-sykepleier

Semb er født 9.9.1919, og hun vokste opp i Namsos. Hun ble ferdig utdannet Røde Kors-sykepleier i 1944 i Trondheim. Nå bor hun på sykehjem i Lørenskog utenfor Oslo.

Denne dagen starter tidlig for Gerd Semb. Grandnevø Erik Sandnes er ledsager. Han triller henne i rullestolen over brosteinen på festningsområdet på veien til seremonien. De er ute i god tid før statsoverhodene skal komme.

Den ene veteranen etter den andre håndhilser på Gerd Semb, som er den eldste av dem.

– Var du i første kontingent? Du verden. Du var først, og jeg var sist, sier en av dem, som var sykevokter på feltsykehuset i Korea.

(Saken fortsetter under bildet.)

Gerd Semb, sykepleier, kaptein, Korea-søster, født 9.9.1919, Korea-krigen
RETT FREM-TYPE: Ingen bestemortype. Real og rett frem. Slik beskriver grandnevø Erik Sandnes sin grandtante. Hun er søster til hans farfar. Foto: Marit Fonn

Det var i 1951 hun dro til krigen i Korea som sykepleier. Krigen, som var mellom Nord- og Sør-Korea, varte fra 1950 til 1953. (Se mer fakta nederst i saken.)

– Visste du hva du gikk til?

– Noe. Jeg leste det de skrev i avisen, sier hun innenfor dørene på Forsvarsmuseet.

Der kan hun varme seg før seremonien starter.

– Jeg fikk forespørsel av oversøster om jeg kunne tenke meg å reise til Korea. Jeg måtte spørre foreldrene mine først. Jeg hadde en sønn på fire år, så de måtte passe ham. Han fikk en trehjulssykkel. Da var det helt i orden, bare reis, forteller hun til Sykepleien.

Oppholdet hennes varte i seks måneder. Det syns hun var nok, da var det godt å komme hjem til gutten sin.

Jobbet på et MASH-sykehus

Det norske feltsykehuset hun jobbet på, het NORMASH og var ett av sju MASH-sykehus, også kjent fra filmen og tv-serien M*A*S*H*, som er basert på romanen med samme navn.

MASH står for Mobile Army Surgical Hospital. Særlig kjent fra serien er sjefsykepleieren «Hot Lips». Rollefiguren skal være inspirert av ekte MASH-sykepleiere.

Erik Sandnes forteller at grandtanten har sagt at livet i felt i Korea var langt unna tv-serien.

– Og hun vil ikke karakterisere seg selv som noen Hot Lips, sier han med et smil.

Sterke scener fra togvinduet

NORMASH-sykehuset var det sykehuset som lå nærmest fronten, og Semb, som ble utnevnt til kaptein i U.S. Army, var altså i første pulje ut.

– Hva gjorde mest inntrykk på deg?

– Vi satt på toget ut til fronten. Toget stoppet. Da så jeg en liten jente i ruinene. Hun satt ved siden av en livløs dame, sannsynligvis moren. Jenta slo og slo i brystet hennes, som for å få henne til å våkne. Men moren var nok død. Det gjorde veldig inntrykk. Jeg ville hjelpe, men fikk ikke lov til å gå ut av toget, forteller hun.

Det var for farlig, og bevæpnede vakter passet på dem.

Jeg tørket fem og fem soldater med samme kluten.

Gerd Semb, sykepleier

Semb husker også godt en scene fra sykehuset. Det var travelt og mange soldater å ta seg av:

– Jeg tok en håndduk, dyppet den i vann og såpe og tørket fem og fem soldater med samme kluten. Det syntes de var nydelig, for de fikk føling med rent vann.

– Det var god sykepleie?

– Ja. Men det var mye vondt å se. Soldater kom jo direkte fra fronten. Mange ble videresendt til andre sykehus.

(Saken fortsetter under bildet.)

Gerd Semb, sykepleier, kaptein, Korea-søster, født 9.9.1919, Korea-krigen
PÅ MUSEUM: Portrettet av Gerd Semb henger på Forsvarsmuseet. På NORMASH-sykehuset var hun ved avdelingen der pasientene ble pleid mens de ventet på å bli overført til et større sykehus, står det i teksten til bildet. Foto: Marit Fonn

Traff Mr. Lee, som ble sendt til Norge

En av dem var en ung gutt, hardt skadet i et granatangrep. Han ble siden mister Lee, kjent for å introdusere nudler på det norske markedet. Det var sjeflegen ved NORMASH-sykehuset som fikk sendt ham til Norge, der han fikk behandling og rehabilitering.

Semb har siden truffet Lee Chul-ho flere ganger i Norge.

NORMASH-sykehuset besto fra 1951 til 1954. 90 000 soldater og sivile ble behandlet under krigen og i tiden etterpå. 623 norske helsepersonell og soldater arbeidet ved sykehuset.

Semb var ansvarlig for «holding» av den postoperative delen av sykehuset.

– Tenkte ikke på oss selv

– Var du redd for selv å bli bombet?

– Nei, det var ikke tid til å være redd. Man tenkte ikke så veldig mye på seg selv.

Det var 11 kvinnelige sykepleiere i Sembs kontingent. Her på minnestunden er hun eneste kvinne og eneste helsepersonell av de sju veteranene.

– Hva vil du si til dagens unge sykepleiere?

– Det er ikke lett å si noe om, det er så annerledes nå.

Hun har selv vært fornøyd med yrket og ville valgt det om igjen om hun var ung i dag.

– I den tiden kunne jeg ta med gitaren om kvelden og spille og synge for de gamle på sykehuset.

Brukte gitaren overalt

Gitaren har Semb brukt overalt hun har jobbet, både innen- og utenlands. Instrumentet har hun nå gitt til Forsvarsmuseet.

– Mest brukte jeg den i Finnmark. Der var de veldig takknemlige for å bli underholdt.

Det gikk i gamle kjærlighetsviser.

– Og Perleporten, den var veldig populær på den tiden. En fra Finland nappet meg i buksebeinet og hvisket «Perleporten». Da spilte jeg den.

– Var du flink til å stelle sår?

– Jeg vet ikke. Det er ikke opp til meg å bedømme, svarer hun.

– Hun er ikke den som skryter av seg selv, skyter grandnevøen inn.

Jobbet i Finnmark under krigen

Semb har vært ute for mye dramatikk. Hun var med i tysklandsbrigaden etter krigen, men før krigen var over, var hun på jobb i felt i Finnmark. Dit dro hun i fly fra Sverige.

– Men da vi dro av gårde, mista flyet et landingshjul. Vi måtte snu, og jeg ble litt irritert. Vær glad du kom ned med livet i behold, du, fikk jeg høre. Det var jo rett, det var jo en prestasjon det piloten utførte, forteller hun.

Høy og sterk

Til tross for at hun nå sitter i rullestol, ser hun både høy og rank ut.

– Jeg har vært velsignet med en god helse. Og jeg er jo lang, da, bekrefter hun.

Minst 1,78, tror grandnevøen. I hvert fall 1,80, mener veteranen selv.

Genene er gode: Moren hennes ble 97, mormoren 96 og broren 102. På operasjonsbordet har hun vært én gang – da hun fikk fjernet blindtarmen.

Nå kommer hun på mer:

– Et morsomt minne: En morgen jeg skulle ha stell, det var vel på Trondheim sykehus, så vinket en kvinnelig pasient på meg og sa: «Kom hit, kom hit.»

Hun viser hvordan hun vinket med pekefingeren.

– «Barber meg her», hvisket hun og pekte på haken.

Og det gjorde Semb.

Gerd Semb, sykepleier, kaptein, Korea-søster, født 9.9.1919, Korea-krigen
VETERANER: Sju veteraner som tjenestegjorde i Korea-krigen klar før seremoni på Akershus festning 12. juni. Gerd Semb er den eneste av dem som er helsepersonell. Foto: Marit Fonn

Gallamiddag på slottet

Under krigen sluttet Gerd Semb seg til motstandsbevegelsen. Erik Sandnes, grandnevøen, forteller at hun var veldig mot nazistene.

– Etter krigen vervet hun seg til Tysklandsbrigaden. Der oppsøkte hun pasienter, altså tyske soldater, som hun hadde pleiet under krigen. Jeg spurte: «Hvorfor gjorde du det, du hatet jo nazistene?» Hun svarte: «Man kan hate et system, men jeg kan ikke hate et enkeltmenneske».

Man kan hate et system, men jeg kan ikke hate et enkeltmenneske.

Gerd Semb, sykepleier

12. juni deltok Gerd Semb også på gallamiddag på slottet, som varte til klokken 23.15.

– Det var overveldende, forteller Erik Sandnes dagen derpå.

«Tenk å få oppleve dette på slutten av livet», var Gerd Sembs replikk.

Semb har vært gift to ganger og jobbet som sykepleier i det norske forsvaret til hun ble pensjonist. Etterpå tok hun privatoppdrag for velholdne familier i Oslo – helt til hun var 82.

(Saken fortsetter under bildet.)

Gerd Semb, sykepleier, kaptein, Korea-søster, født 9.9.1919, Korea-krigen
EGENRÅDIG: I 1951 er Gerd Semb på 38. breddegrad, på linjen mellom Nord- og Sør-Korea. Det var egentlig ikke lov, men hun dro dit med en kanadisk offiser. – Hun tok egne valg, var ikke regelstyrt, sier grandnevø Erik Sandnes. Foto: Marit Fonn

Skriver doktorgrad om Korea-søstrene

– Arven fra Korea-søstrene er veldig stor, mener Jan-Thore Lockertsen.

Han er operasjonssykepleier på sykehuset i Tromsø.

– Det ble utført 9600 operasjoner ved NORMASH-sykehuset, forteller han.

Han har truffet Gerd Semb flere ganger i sitt doktorgradsarbeid om Korea-søstrene. De fleste var operasjonssykepleiere.

– Semb var en uvanlig dame for sin tid, uredd og spenningssøkende. Hun ville gjøre en forskjell.

– Påvirket det koreanske helsevesenet

MASH var jo kirurgiske sykehus, forklarer Lockertsen, så det var behov for kirurgiske team.

– Det som var spesielt med det norske feltsykehuset, var at de som jobbet der, hadde en plan for hva som skulle skje i Korea når krigen var ferdig. De påvirket det koreanske helsevesenet, sier han.

– Operasjonssykepleierne bidro til å forme utdanningen til operasjons- og anestesisykepleiere.

Den gangen ga operasjonssykepleierne også anestesi.

– Flere jobbet på undervisningssykehuset i Seoul, som fra 1958 til 1968 ble drevet av skandinaviske land.

Omtanken gjorde inntrykk

Lockertsen har snakket med mange kvinner og én mann som tjenestegjorde som sykepleiere. Omtanken de viste for den koreanske befolkningen, har gjort særlig inntrykk på ham.

– De organiserte spontan nødhjelp og ville gjenoppbygge landet for den koreanske befolkningen. De var ekstra opptatt av hvordan barna hadde det. De ba om klær som de kunne ta med «til våre små venner i Korea». De tok minst mulig med seg av private ting, slik at de kunne ha mest mulig med til befolkningen, forteller Lockertsen.

I ettertid ble den norske koreaforeningen opprettet.

– Det Gerd og medsykepleierne hennes gjorde, var starten på en tradisjon der norske sykepleierne har engasjert seg i internasjonalt hjelpearbeid i konfliktområder, sier Jan-Thore Lockertsen.

Adopsjon: Mødre skrev brev til barna de ga vekk

ADOPSJON: Hjemmesykepleier Heidi Schmidt (t.h.) oversetter bare bøker hun blir berørt av. Mona Grenne er avbildet på forsiden. Hun er adoptert og har skrevet brev i boken – til moren hun ikke husker.  Foto: Marit Fonn

Hva føler mødre som gir fra seg barna sine? Sykepleier Heidi Schmidt formidler mødrenes tanker i en bok.

Boken Jeg ønsker deg et vakkert liv inneholder 36 brev. De er skrevet av sørkoreanske mødre til barna de har adoptert bort. Boktittelen er hentet fra et av brevene.

Tusener av nordmenn er adoptert fra utlandet. Den største gruppen adopterte er koreanske. 6 500 koreanske barn har fått norske foreldre.

Mødrene i boken har bodd på et hjem for unge, ugifte mødre i Seoul i Sør-Korea.

– Hjemmet heter Ae Ran Won, som betyr å plante kjærlighet, forteller Heidi Schmidt, som har sansen for koreanernes måte å formulere seg på.

Bearbeidet sorgen

Mødrehjemmet ble inntil nylig drevet av Han Sang-Soon, som har doktorgrad i sosialarbeid:

– Hun så det som sin oppgave å få de unge kvinnene videre i livet etter at de hadde født barn. 15 prosent valgte å beholde barnet. Resten ga barnet fra seg, og for å bearbeide sorgen, anbefalte fru Han dem å skrive brev til barnet.

36 brev ble til boken I Wish for You a Beautiful life etter et samarbeid mellom en adopsjonsforening i Minnesota i USA og mødrehjemmet i Seoul. Det er denne utgaven Heidi Schmidt har oversatt. Den norske versjonen har også kapitler om norske forhold.

Hjemmesykepleier

Heidi Schmidt jobber halv tid som hjemmesykepleier i Nes i Akershus. Ved siden av skriver og oversetter hun bøker. Ideen om dette bokprosjektet fikk hun fra søsteren sin som har adoptert to gutter fra Sør-Korea. Hun hadde hatt stor glede av den amerikanske utgaven av boken.

– Hvordan angår boken sykepleiere?

– Den angår alle. Den handler om identitet og er et vindu til en virkelighet vi sjelden får se. Den handler om hva vi ønsker for barna våre.

– Hva er det?

– Det første som slo meg er at disse barna er elsket av to mødre. Den biologiske moren har gitt dem den unike gaven; livet. Den norske moren har gitt barnet kjærlighet.

Disse barna er elsket av to mødre.

Heidi Schmidt, sykepleier og oversetter

Hun anbefaler boken spesielt til helsesøstre.

– De er ofte ressurspersoner i lokalmiljøene og kan være til god støtte for adoptivfamilier, mener Schmidt.

Ønsker barna et bedre liv

Mange av mødrene sier de håper de vil se barnet igjen. Men det er ikke alltid så lett å gi seg til kjenne, mange har holdt det hemmelig.

– Det er mye sorg. Selv om det er velstand i Sør-Korea, så er det vanskelig å endre på gamle tradisjoner. Holdninger til alenemødre er som i Norge for hundre år siden. De fleste ville sikkert beholdt barnet hvis det var mulig. Men blodsbånd og juridiske rettigheter går gjennom far. Å ha et barn utenfor ekteskap er det samme som å miste kontakt med familien. De ga et liv, og sendte det fra seg i håp om et bedre liv.

En holdning som sykepleier

Schmidt tror at det må ha hjulpet kvinnene å skrive disse brevene.

– Og det er absolutt til hjelp for barna her. Mange av de adopterte barna vil gjerne finne sin biologiske mor når de er gamle nok.

– Adopsjon, eggdonasjon og surrogati er aktuelle temaer. Hva syns du om det?

– Det er vanskelige spørsmål, men jeg ønsker et vakkert liv for alle barn, uansett hvordan de har kommet til. Å ønske hverandre godt er viktig. Det er en holdning å ha med seg i sykepleien.

Kan gi trøst

Schmidt påpeker at det er 20 000 utenlandsadopterte i Norge.

– Mange av dem sliter med spørsmål om hvorfor og hvordan. Selv om de ikke får svar på sine individuelle spørsmål om identitet og røtter, tror jeg mødrenes historier i boken kan gi dem innsikt og trøst.

På 1970-tallet ble 200 barn adoptert årlig til Norge fra Sør-Korea. Nå kommer 20 barn i året til Norge.

– Nå prøver koreanerne først å finne slekt som kan ta ansvaret for barn som adopteres bort. Deretter søker de etter adoptivforeldre i hjemlandet, før de går til andre land for å finne adoptivforeldre, sier Heidi Schmidt.

Det blir lettere å akseptere at jeg er blitt forlatt.

Marianne Frisvold, adoptert

Så det fra mødrenes side

På boklanseringen i vår deltok Marianne Frisvold, som selv ble adoptert fra Sør-Korea.

Hun har vært opptatt av mødrenes historier i mange år. Da hun skrev master i kunst og håndverksfag, hadde hun dette som tema:

– Jeg ville sette meg selv til side og ta perspektivet til mødrene. Men å finne noe som kunne visualisere det var vanskelig.

Men så fikk hun høre om mødrehjemmet i Seoul. Like etter dro hun dit:

– Der traff jeg to mødre. Ved å få innsikt i deres sorg, kan vår egen sorg som adoptert tre litt mer i bakgrunnen. Det er så viktig, sier hun.

Marianne Frisvold
FANT TRØST: Marianne Frisvold har ikke funnet sin biologiske mor. – Men de to kvinnene jeg møtte på mødrehjemmet ble et substitutt, sier hun. Foto: Marit Fonn

Takket adoptivmoren

Frisvold har prøvd å finne sin biologiske mor uten hell.

– Min identitet innebærer at jeg ikke vet. Men de to kvinnene jeg møtte på mødrehjemmet ble en substitutt for ikke å ha møtt min egen mor. Det gjør det lettere å akseptere at jeg er blitt forlatt.

Med på reisen var Frivolds norske adoptivmor.

– De to mødrene tok henne i hånden, og de takket og takket og takket henne. Fordi hun er min mor.

Den ene fikk en sønn i 1990. Hun fortalte at moren og kjæresten hennes ville tvinge henne til abort, men hun rømte fra sykehuset.

Lurte seg til en natt med sønnen

– Det sterkeste var da hun fortalte at hun fikk lurt seg til en natt med sønnen. Hun vet at han er i Amerika, men fikk ikke svar da hun kontaktet ham.

Den andre moren fikk en datter i 1994. Hun hadde et forhold til en alkoholisert og voldelig mann.

En av mødrene fisket plutselig opp et lommespeil.

– Det var det eneste hun hadde å gi. Hun ville at jeg skulle ha det. Hun ga meg også en lapp. Der sto det: Sannhetens øyeblikk.

Slik fant Frisvold det visuelle hun trengte til sin masteroppgave:

– Jeg prøvde å lete etter et budskap i speilet. Men så slo det meg: Speilet reflekterer bare meg selv, verken mer eller mindre. Vi vet ikke mer enn vi vet, og vi får ikke vite noe mer. Jeg har hørt at bare 1 prosent av 2 millioner utenlandsadopterte fra Sør-Korea finner sine mødre.

– Har du funnet en ro?

– Ja, og dette er min hovedagenda: Du er like full og hel selv om du ikke får svar på alt, sier Marianne Frisvold.

Tegning av speil
SPEILET: Marianne Frisvold har tegnet lommespeilet hun fikk fra en mor i Sør-Korea. Speilet ga ikke meningen hun lette etter, men det ga ro: Man får ikke vite alt, og det går bra likevel. Foto: Marit Fonn

Husker ikke mor

Skuespiller Mona Grenne, som het Jang Yoon Jin, er også adoptert fra Sør-Korea. Heller ikke hun har funnet sin mor, til tross for flere forsøk. Blant annet har hun vært med i tv-programmet I love you, mommy – Sør-Koreas svar på NRKs Tore på sporet.

I Jeg ønsker deg et vakkert liv har Grenne skrevet brev til moren hun ikke husker. Moren ga henne fra seg da hun var 2 år og 4 måneder. Hun var i fosterhjem i fem måneder før hun kom til Norge. Hun husker ingenting fra den tiden.

Grenne har også spilt i teaterstykket «Journey to the east», som handler om jakten på sin biologiske mor.

– Det var en slags terapi, jeg fikk det ut. Denne boken er en slags avslutning. Jeg er 40 år og har brukt så mye tid på å være trist. Det er som å miste noen du er glad i.

Er selv blitt mor

Men da hun selv fikk barn, ble det verre.

– Det var grusomt. Jeg tenkte: Hvordan klarer noen å gi fra seg sitt eget barn?

Nå er sønnen hennes fire år.

– Det har vært noen milepæler, som da han var like gammel som jeg da jeg ble gitt bort.

Og som da han var nesten tre, slik hun var da hun kom til Norge:

– Han var høyt og lavt, visste hva han likte og ikke likte. Da jeg var på den alderen, var jeg fullstendig ukjent i Norge, og jeg hadde allerede blitt revet opp så mange ganger. Jeg husker det ikke, men kroppen min – cellene mine – husker det.

I oppveksten følte hun at hun ikke passet inn.

– Jeg ønsket at jeg var blond og blåøyd. Nå har jeg større aksept for hvordan jeg ser ut, sier Mona Grenne, som pryder forsiden av boken.

Vikinger og indianere

Heidi Schmidt har fått stipend fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, men ingen forlag ville gi ut boken – inntil hun fant Kolofon. Hun har selv bekostet utgiftene, men får til gjengjeld hele inntekten av boksalget.

– Men halvparten av eventuelt overskudd går til mødrehjemmet, forteller Schmidt.

Hun ønsker nå å oversette oppfølgeren Dreaming a World, som kom ut i 2010.

– Den boken er enda sterkere. Mødrene går mer i dybden om hva som skjedde videre. Og mot alle odds; flere beholder barna sine.

Schmidt har også skrevet boken Har du tid til det, da? Om åndelig omsorg i sykepleien. Hun har oversatt bøker om vikinger, om indianerhøvdingen Crazy Horse og en bok skrevet av en katolsk prest.

– Jeg vil bare oversette bøker jeg blir berørt av. Jeg liker gode historier, sier Heidi Schmidt.