fbpx Ole Kristian ble 36 før han turte å fortelle at han elsker menn Hopp til hovedinnhold

Ole Kristian ble 36 før han turte å fortelle at han elsker menn

Bildet viser Ole Kristian Joten med et pride-flagg over skuldrene.
SNART PRIDE: For noen få år siden reiste Ole Kristian Joten ut av byen når det var Pride. Han tenkte han ville bli avslørt om noen bare så ham i nærheten av paraden. I år er han tilskuer. – Jeg burde gått, men jeg synes det er så morsomt å se på, sier han. Foto: Agnete Husebye

Sykepleier Ole Kristian Joten var fast bestemt på at han skulle bli i skapet til han døde.

– Nå må jeg trekke pusten, sier Ole Kristian Joten.

Det er tidlig sommer i Oslo, og han har en ukes ferie. Pride-ferie, kaller han den. På Facebook har han nettopp lagt en regnbue til profilen sin. På bildet smiler han inn i kamera. «Gamle homser elsker best», står det på t-skjorten.

For noen få år siden ville alt dette vært helt utenkelig. Da var han så redd for å bli avslørt som homofil at han ikke engang turte å gå inn på det skeive nettstedet Gaysir. Selv når han var hjemme i leiligheten sin. Helt alene.

Er med i film

På kafé i Oslo har han trukket pusten og tar en fjerde slurk med vann.

Han forteller om året 2005. Da var han 30 år og flyttet fra Lillehammer til Oslo og ny jobb som sykepleier på Rikshospitalet.

– Jeg kjente ingen, alt var helt nytt, sier han.

– Jeg har tenkt så mange ganger: «Hvorfor tok jeg ikke bare muligheten og bare sa det med en gang.» Men jeg gjorde det ikke.

Fjorten år senere, i 2019, forteller han det på riksdekkende tv. I dokumentarfilmen Livet har mange fargar , om å starte livet på nytt som 36-åring, på NRK.

Bildet viser Ole Kristian Joten.
HÅPER HAN KAN HJELPE: Om så bare én annen kan dra nytte av historien, synes Ole Kristian Joten den er verdt å fortelle. Foto: Nina Hernæs

Visste ikke om noen homofile

Hvorfor ventet han så lenge?

Ole Kristian Joten vet ikke sikkert. Men sier han er vokst opp i Gudbrandsdalen, født i 1974. Han visste ikke om noen homofile. Han visste nesten ikke hva det var.

– Jeg kan huske en gutt på ungdomsskolen som alle jentene syntes var så kjekk. Jeg syntes i grunnen det jeg, og.

Han smiler litt.

– Men jeg forsto ikke hva det handlet om. Og jeg tenkte at man bare er litt forvirret i puberteten. Det var ingen homofile rollemodeller, ingen jeg kunne identifisere meg med.

Ville ikke forstå

Da han var 20, ble han sammen med en jente. Som han var oppriktig glad i.

– Hun var ikke noe jeg gjemte seg bak, understreker han. 

– Vi gikk heller ikke fra hverandre på grunn av min legning.

Etter bruddet fortsatte han å se etter jenter. Men han begynte så smått å forstå.

Når han gikk på gaten med en jente, kastet han blikk både på menn og kvinner, men helst menn.

– Likevel skjønte jeg det på en måte ikke. Eller, jeg ville ikke skjønne det.

Som alle andre

Det han ville, var å få seg kone, barn og rekkehus.

– Jeg ønsket meg så inderlig et A4-liv. Å være som alle andre.

Kanskje handlet det om at han hadde opplevd mobbing som barn. At folk på hjemstedet visste hvem han var. Med det han kaller et litt negativt fortegn. Han orket ikke skille seg enda mer ut.

– Oppi dette her skulle jeg være homofil, og.

Han rister litt på hodet og sier:

– Jeg ville ikke være han homsen.

Og var fast bestemt på å bli i skapet resten av livet.

Bildet viser Ole Kristian Joten sett bakfra.
BLE ENSOM: Ole Kristian Joten tror folk merker når man ikke er ærlig med hvem man egentlig er. Foto: Agnete Husebye

Redd for at folk skulle forsvinne

Men han hadde det ikke veldig bra.

– Jeg gikk inn i en periode der jeg ikke var tro mot meg selv, og jeg ble ganske ensom, forteller han.

Det var nå tanken på å gå inn på skeive nettsteder streifet ham. Men han gjorde det ikke.

Tenk om noen kom på besøk og ba om å få låne datamaskinen. Da kunne de komme over søkehistorikken og se hvor han hadde vært. Da ville de skjønne alt.

– Men det skjedde jo aldri.

– Hva var du så redd for?

– At folk skulle trekke seg unna meg. At de skulle synes at jeg var ekkel. At det skulle endre hvordan de så på meg. At folk skulle forsvinne.

Men nå hadde han erkjent at det var menn han tente på.

Så skjedde det noe.

Fortalte til én

Han fikk en god kompis, som han forelsket seg i. Kompisen var også singel, og ute etter damer. Det var Joten fremdeles også. Likevel hadde han et lite håp om at kompisen bar på det samme som ham: At han egentlig likte gutter.

Han gikk og tenkte. At det var for dumt om begge gikk og bar på den samme hemmeligheten. Så han tok mot til seg. Og ble avvist.

Kompisen ble ikke tiltrukket av menn. Å blande inn forelskelse ble vanskelig. Vennskapet ble ødelagt.

– Det var jo ikke så bra å få den reaksjonen. Men likevel: Å fortelle det var ikke så farlig som jeg trodde. Og nå hadde jeg fortalt det til én, sier Ole Kristian Joten i dag.

Med det var det på en måte ingen vei tilbake.

– Kort fortalt: Da jeg møtte andre gode kompiser, sa jeg at jeg måtte fortelle dem noe.

Han sa: «Dere vil tro jeg er helt sprø.»

Han fomlet, stammet og snakket rundt seg selv. Men til slutt: «Jeg har opplevd å bli forelsket i kameraten min.»

«Åh, ja», sa kameratene.

– Det var ingen stor greie for dem. De syntes det var bra jeg hadde funnet ut av det.

Sa han var bifil

Nå turte han å ikke bare gå inn på Gaysir, men også å lage profil. Dette var i 2011.

I begynnelsen sa han at han var bifil, på en måte var det lettere. Det forsvarte det at han hadde vært sammen med jenter. Og på den måten kunne han fortsette å være med på praten når guttene snakket om jenter. Som å kommentere bryster.

Han bøyer seg over bordet og smiler lurt. Hvisker:

– Selv om det ikke interesserer meg i det hele tatt.

Han retter seg opp.

– Det er homofil jeg er.

Og via profilen på Gaysir ble han kjent med en i nokså lik situasjon, som hjalp ham veldig.

– Vi backet hverandre opp til å gå på skeive utesteder. Snakket mye om hvordan vi hadde det. Det bekjentskapet var nokså avgjørende, og han har mye av æren for at jeg har det så godt i dag.

Vil være som han er

For det er det som Jotens hensikt:

– Om jeg ved å fortelle historien kan hjelpe bare én person, så er det verdt det, sier han.

For bare ett år siden var det ganske fjernt at han skulle dele det ikke bare med dem han kjente, men med hele offentligheten.

At han ble hovedpersonen i en film, som allerede er vist på en filmfestival om menneskerettigheter i Kina, var mer tilfeldig.

Under Pride i fjor meldte han seg inn i Bamseklubben, som er for homofile menn i alle aldre og fasonger.

– Det passer for meg, sier Joten.

– Der kan jeg komme som jeg er. Jeg er jo en litt traust type, med klær fra Dressmann.

Spilte ingen rolle

Gjennom Bamseklubben kom han i kontakt med regissør Emily Louisa Millan Eide. Joten trodde det var snakk om å si noen korte setninger om å være nytt medlem i Bamseklubben. Så ble han hovedperson i en tolv minutters dokumentarfilm. Der han for åpent kamera forteller nevøen på 13 at han er homofil.

– Det var litt rart, for da jeg skulle si det til ham, skiftet jeg automatisk fra «jeg» til «onkel». Jeg så det selv på opptaket. Det forteller vel noe om hvordan dette har vært.

Nevøen reagerte ikke nevneverdig. Han var mer opptatt av at onkel ikke hadde sett ham med reggis.

Som for kompisene spilte det ingen rolle for ham hvem onkelen forelsker seg i.

Bildet viser opptak til dokumentarfilm om Ole Kristian Joten.
PÅ OPPTAK: Regissør Emily Louisa Millan Eide (til venstre) fulgte Ole Kristian hjem til familien hans. Her med Erla Maria Hilstad Flyum og Agnete Husebye. Foto: Inger Joten

Ville utfordre stereotypier

Regissør Emily Louisa Millan Eide, som nettopp er ferdig dokumentarfilmregissør fra TV-skolen på Lillehammer, forteller at hun ville lage noe som utfordret stereotypien av homofile menn, slik den blir fremstilt i mediene. Derfor tok hun kontakt med Bamseklubben.

– Da jeg møtte Ole Kristian, skjønte jeg at det var han vi måtte lage film om, sier hun.

Å lage filmen har gjort henne bevisst på at det fremdeles er tabuer rundt homofili.

– Det overrasket meg litt. Jeg trodde vi var kommet lenger.

– Hva slags reaksjoner har du fått på filmen?

– Folk synes det er veldig lett å bli glad i Ole Kristian. Og at det er noe som skurrer, hvis det er mennesker i 2019 som er så redde at de ikke tør å være seg selv.

Visste at han løy

Ole Kristian Joten sier han ikke har fått noen negative reaksjoner på at han har valgt å være ærlig. Bortsett fra kompisen han ble forelsket i, har han ikke tapt noen relasjoner på å fortelle hvem han egentlig er.

– Er det noe du ville ha sagt til deg selv som 20-åring?

– Ikke vent med dette her. Du har ett liv. Stå for den du er. Men det hadde nok ikke hjulpet.

Han ble konfrontert flere ganger. Blant annet fordi han var lenge alene. Han ble livredd hver gang. Livredd for at det skulle synes på ham.

Siden 2005 visste han at han løy når han nektet. Men han løy så overbevisende at han nesten klarte å overbevise seg selv. 

– En jeg kjente godt, som også er homofil, ble sjokkert da jeg til slutt fortalte ham det. Han hadde hatt en mistanke og spurt flere ganger. Men jeg hadde vært så overbevisende at han ble helt sikker på at jeg ikke var det.

Trenger forskjellige fortellinger

Noen har kommentert det at han er sykepleier. At det er lettere å komme ut i miljøer hvor det finnes åpne homofile. Han har hatt kolleger som har vært åpne.

– Men likevel, nei.

Og han sier hans historie ikke er unik.

– Jeg kjenner til flere som er i skapet. Som lever tilsynelatende heterofile liv, men som er homofile. Så lenge det er det, trenger historier som min å bli fortalt.

Selv om det allerede finnes mange slike fortellinger.

– Jeg tror vi trenger historier fra mange ulike personer. Jeg er kanskje ikke den helt typiske homsen, hva nå det er.

Han tar seg en slurk vann til.

– Vi er like forskjellige som alle andre. Med klær fra Dressmann og alt det der.

Han ler litt.

– Og når vi som deler historier, er så forskjellige, kan det være lettere for flere å kjenne seg igjen.

Har det bedre enn noen gang

– Er det noe du er redd for nå?

– Jeg er redd for å leie eller kysse en annen mann på offentlig sted. Redd for at det ville få negative reaksjoner, som kunne utarte til vold. Det kan skje, det leser jeg jo om. Fremdeles er det sjelden jeg ser homofile menn vise sin kjærlighet på gaten.

Men han sier han står støtt. At han har det bra. Bedre enn han noen gang trodde han ville få det.

– Nå er jeg ærlig mot meg selv, sier han.

Selv om alt i livet ikke er helt på stell. Han har venner, familie, jobb som sykepleier på Lovisenberg Diakonale Sykehus.

– Men jeg vil veldig gjerne ha kjæreste, sier Ole Kristian Joten.

– Jeg er på jakt etter en drømmeprins.

Bildet viser Ole Kristian Joten.
HAR DET BRA: Ole Kristian Joten i Stensparken i Oslo. Foto: Nina Hernæs

Korea-sykepleier (99): – Det var ikke tid til å være redd for å bli bombet

Gerd Semb, sykepleier, kaptein, Korea-søster, født 9.9.1919, Korea-krigen
UREDD: Sykepleier Gerd Semb (99) var et halvt år ved fronten i Korea. – En uvanlig dame for sin tid, uredd og spenningssøkende, sier Jan-Thore Lockertsen om henne. Han skriver doktorgrad om Korea-søstrene. Foto: Marit Fonn

Sykepleier Gerd Semb (99) pleiet soldater i Korea. Onsdag ble hun hedret som krigsveteran.

Sør-Koreas president Moon Jae-in smiler og bøyer seg ned til Gerd Semb, som sitter i rullestol. Han tar henne i hånden. Like etter kommer kong Harald og gjør det samme.

Semb takkes for sin innsats som sykepleier under Korea-krigen.

Hun er en av sju veteraner som hedres på Akershus festning 12. juni. Presidenten fra Sør-Korea er på statsbesøk i Oslo.

(Saken fortsetter under bildet.)

Gerd Semb, sykepleier, kaptein, Korea-søster, født 9.9.1919, Korea-krigen
STATSBESØK: President Moon Jae-in sier «takk for din oppofrelse» til Korea-veteran Gerd Semb. Presidentens kone, kong Harald og kronprins Haakon venter på tur. Foto: Marit Fonn

Røde Kors-sykepleier

Semb er født 9.9.1919, og hun vokste opp i Namsos. Hun ble ferdig utdannet Røde Kors-sykepleier i 1944 i Trondheim. Nå bor hun på sykehjem i Lørenskog utenfor Oslo.

Denne dagen starter tidlig for Gerd Semb. Grandnevø Erik Sandnes er ledsager. Han triller henne i rullestolen over brosteinen på festningsområdet på veien til seremonien. De er ute i god tid før statsoverhodene skal komme.

Den ene veteranen etter den andre håndhilser på Gerd Semb, som er den eldste av dem.

– Var du i første kontingent? Du verden. Du var først, og jeg var sist, sier en av dem, som var sykevokter på feltsykehuset i Korea.

(Saken fortsetter under bildet.)

Gerd Semb, sykepleier, kaptein, Korea-søster, født 9.9.1919, Korea-krigen
RETT FREM-TYPE: Ingen bestemortype. Real og rett frem. Slik beskriver grandnevø Erik Sandnes sin grandtante. Hun er søster til hans farfar. Foto: Marit Fonn

Det var i 1951 hun dro til krigen i Korea som sykepleier. Krigen, som var mellom Nord- og Sør-Korea, varte fra 1950 til 1953. (Se mer fakta nederst i saken.)

– Visste du hva du gikk til?

– Noe. Jeg leste det de skrev i avisen, sier hun innenfor dørene på Forsvarsmuseet.

Der kan hun varme seg før seremonien starter.

– Jeg fikk forespørsel av oversøster om jeg kunne tenke meg å reise til Korea. Jeg måtte spørre foreldrene mine først. Jeg hadde en sønn på fire år, så de måtte passe ham. Han fikk en trehjulssykkel. Da var det helt i orden, bare reis, forteller hun til Sykepleien.

Oppholdet hennes varte i seks måneder. Det syns hun var nok, da var det godt å komme hjem til gutten sin.

Jobbet på et MASH-sykehus

Det norske feltsykehuset hun jobbet på, het NORMASH og var ett av sju MASH-sykehus, også kjent fra filmen og tv-serien M*A*S*H*, som er basert på romanen med samme navn.

MASH står for Mobile Army Surgical Hospital. Særlig kjent fra serien er sjefsykepleieren «Hot Lips». Rollefiguren skal være inspirert av ekte MASH-sykepleiere.

Erik Sandnes forteller at grandtanten har sagt at livet i felt i Korea var langt unna tv-serien.

– Og hun vil ikke karakterisere seg selv som noen Hot Lips, sier han med et smil.

Sterke scener fra togvinduet

NORMASH-sykehuset var det sykehuset som lå nærmest fronten, og Semb, som ble utnevnt til kaptein i U.S. Army, var altså i første pulje ut.

– Hva gjorde mest inntrykk på deg?

– Vi satt på toget ut til fronten. Toget stoppet. Da så jeg en liten jente i ruinene. Hun satt ved siden av en livløs dame, sannsynligvis moren. Jenta slo og slo i brystet hennes, som for å få henne til å våkne. Men moren var nok død. Det gjorde veldig inntrykk. Jeg ville hjelpe, men fikk ikke lov til å gå ut av toget, forteller hun.

Det var for farlig, og bevæpnede vakter passet på dem.

Jeg tørket fem og fem soldater med samme kluten.

Gerd Semb, sykepleier

Semb husker også godt en scene fra sykehuset. Det var travelt og mange soldater å ta seg av:

– Jeg tok en håndduk, dyppet den i vann og såpe og tørket fem og fem soldater med samme kluten. Det syntes de var nydelig, for de fikk føling med rent vann.

– Det var god sykepleie?

– Ja. Men det var mye vondt å se. Soldater kom jo direkte fra fronten. Mange ble videresendt til andre sykehus.

(Saken fortsetter under bildet.)

Gerd Semb, sykepleier, kaptein, Korea-søster, født 9.9.1919, Korea-krigen
PÅ MUSEUM: Portrettet av Gerd Semb henger på Forsvarsmuseet. På NORMASH-sykehuset var hun ved avdelingen der pasientene ble pleid mens de ventet på å bli overført til et større sykehus, står det i teksten til bildet. Foto: Marit Fonn

Traff Mr. Lee, som ble sendt til Norge

En av dem var en ung gutt, hardt skadet i et granatangrep. Han ble siden mister Lee, kjent for å introdusere nudler på det norske markedet. Det var sjeflegen ved NORMASH-sykehuset som fikk sendt ham til Norge, der han fikk behandling og rehabilitering.

Semb har siden truffet Lee Chul-ho flere ganger i Norge.

NORMASH-sykehuset besto fra 1951 til 1954. 90 000 soldater og sivile ble behandlet under krigen og i tiden etterpå. 623 norske helsepersonell og soldater arbeidet ved sykehuset.

Semb var ansvarlig for «holding» av den postoperative delen av sykehuset.

– Tenkte ikke på oss selv

– Var du redd for selv å bli bombet?

– Nei, det var ikke tid til å være redd. Man tenkte ikke så veldig mye på seg selv.

Det var 11 kvinnelige sykepleiere i Sembs kontingent. Her på minnestunden er hun eneste kvinne og eneste helsepersonell av de sju veteranene.

– Hva vil du si til dagens unge sykepleiere?

– Det er ikke lett å si noe om, det er så annerledes nå.

Hun har selv vært fornøyd med yrket og ville valgt det om igjen om hun var ung i dag.

– I den tiden kunne jeg ta med gitaren om kvelden og spille og synge for de gamle på sykehuset.

Brukte gitaren overalt

Gitaren har Semb brukt overalt hun har jobbet, både innen- og utenlands. Instrumentet har hun nå gitt til Forsvarsmuseet.

– Mest brukte jeg den i Finnmark. Der var de veldig takknemlige for å bli underholdt.

Det gikk i gamle kjærlighetsviser.

– Og Perleporten, den var veldig populær på den tiden. En fra Finland nappet meg i buksebeinet og hvisket «Perleporten». Da spilte jeg den.

– Var du flink til å stelle sår?

– Jeg vet ikke. Det er ikke opp til meg å bedømme, svarer hun.

– Hun er ikke den som skryter av seg selv, skyter grandnevøen inn.

Jobbet i Finnmark under krigen

Semb har vært ute for mye dramatikk. Hun var med i tysklandsbrigaden etter krigen, men før krigen var over, var hun på jobb i felt i Finnmark. Dit dro hun i fly fra Sverige.

– Men da vi dro av gårde, mista flyet et landingshjul. Vi måtte snu, og jeg ble litt irritert. Vær glad du kom ned med livet i behold, du, fikk jeg høre. Det var jo rett, det var jo en prestasjon det piloten utførte, forteller hun.

Høy og sterk

Til tross for at hun nå sitter i rullestol, ser hun både høy og rank ut.

– Jeg har vært velsignet med en god helse. Og jeg er jo lang, da, bekrefter hun.

Minst 1,78, tror grandnevøen. I hvert fall 1,80, mener veteranen selv.

Genene er gode: Moren hennes ble 97, mormoren 96 og broren 102. På operasjonsbordet har hun vært én gang – da hun fikk fjernet blindtarmen.

Nå kommer hun på mer:

– Et morsomt minne: En morgen jeg skulle ha stell, det var vel på Trondheim sykehus, så vinket en kvinnelig pasient på meg og sa: «Kom hit, kom hit.»

Hun viser hvordan hun vinket med pekefingeren.

– «Barber meg her», hvisket hun og pekte på haken.

Og det gjorde Semb.

Gerd Semb, sykepleier, kaptein, Korea-søster, født 9.9.1919, Korea-krigen
VETERANER: Sju veteraner som tjenestegjorde i Korea-krigen klar før seremoni på Akershus festning 12. juni. Gerd Semb er den eneste av dem som er helsepersonell. Foto: Marit Fonn

Gallamiddag på slottet

Under krigen sluttet Gerd Semb seg til motstandsbevegelsen. Erik Sandnes, grandnevøen, forteller at hun var veldig mot nazistene.

– Etter krigen vervet hun seg til Tysklandsbrigaden. Der oppsøkte hun pasienter, altså tyske soldater, som hun hadde pleiet under krigen. Jeg spurte: «Hvorfor gjorde du det, du hatet jo nazistene?» Hun svarte: «Man kan hate et system, men jeg kan ikke hate et enkeltmenneske».

Man kan hate et system, men jeg kan ikke hate et enkeltmenneske.

Gerd Semb, sykepleier

12. juni deltok Gerd Semb også på gallamiddag på slottet, som varte til klokken 23.15.

– Det var overveldende, forteller Erik Sandnes dagen derpå.

«Tenk å få oppleve dette på slutten av livet», var Gerd Sembs replikk.

Semb har vært gift to ganger og jobbet som sykepleier i det norske forsvaret til hun ble pensjonist. Etterpå tok hun privatoppdrag for velholdne familier i Oslo – helt til hun var 82.

(Saken fortsetter under bildet.)

Gerd Semb, sykepleier, kaptein, Korea-søster, født 9.9.1919, Korea-krigen
EGENRÅDIG: I 1951 er Gerd Semb på 38. breddegrad, på linjen mellom Nord- og Sør-Korea. Det var egentlig ikke lov, men hun dro dit med en kanadisk offiser. – Hun tok egne valg, var ikke regelstyrt, sier grandnevø Erik Sandnes. Foto: Marit Fonn

Skriver doktorgrad om Korea-søstrene

– Arven fra Korea-søstrene er veldig stor, mener Jan-Thore Lockertsen.

Han er operasjonssykepleier på sykehuset i Tromsø.

– Det ble utført 9600 operasjoner ved NORMASH-sykehuset, forteller han.

Han har truffet Gerd Semb flere ganger i sitt doktorgradsarbeid om Korea-søstrene. De fleste var operasjonssykepleiere.

– Semb var en uvanlig dame for sin tid, uredd og spenningssøkende. Hun ville gjøre en forskjell.

– Påvirket det koreanske helsevesenet

MASH var jo kirurgiske sykehus, forklarer Lockertsen, så det var behov for kirurgiske team.

– Det som var spesielt med det norske feltsykehuset, var at de som jobbet der, hadde en plan for hva som skulle skje i Korea når krigen var ferdig. De påvirket det koreanske helsevesenet, sier han.

– Operasjonssykepleierne bidro til å forme utdanningen til operasjons- og anestesisykepleiere.

Den gangen ga operasjonssykepleierne også anestesi.

– Flere jobbet på undervisningssykehuset i Seoul, som fra 1958 til 1968 ble drevet av skandinaviske land.

Omtanken gjorde inntrykk

Lockertsen har snakket med mange kvinner og én mann som tjenestegjorde som sykepleiere. Omtanken de viste for den koreanske befolkningen, har gjort særlig inntrykk på ham.

– De organiserte spontan nødhjelp og ville gjenoppbygge landet for den koreanske befolkningen. De var ekstra opptatt av hvordan barna hadde det. De ba om klær som de kunne ta med «til våre små venner i Korea». De tok minst mulig med seg av private ting, slik at de kunne ha mest mulig med til befolkningen, forteller Lockertsen.

I ettertid ble den norske koreaforeningen opprettet.

– Det Gerd og medsykepleierne hennes gjorde, var starten på en tradisjon der norske sykepleierne har engasjert seg i internasjonalt hjelpearbeid i konfliktområder, sier Jan-Thore Lockertsen.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.