Mener praksis ikke bør komme for tidlig i utdanningen

Praksis utgjør en vesentlig del av mange utdanningsløp, ikke minst for sykepleiere. Samtidig er praksis ofte en kilde til frustrasjon – både for studenter, utdanningssteder og praksistilbydere.

En ny rapport fra Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (Nokut) har forsøkt å kartlegge hva som avgjør om praksisdelen blir vellykket eller ikke.

Bedre samarbeid, større faglig integrering og et mer oversiktlig regelverk trekkes frem som nøkkelfaktorer.

Fredag 13. september ble rapporten, som bærer tittelen « Kvalitet i praksis – utfordringer og muligheter » [pdf] og oppsummerer 13 delrapporter, presentert på et frokostmøte i Oslo. ( Videoopptak av hele frokostmøtet kan sees på Nokus hjemmesider.)

Grunnleggende kapasitetsutfordringer

Når det gjelder profesjonsfag der praksis er forskriftsfestet, som for eksempel sykepleie, påpeker rapporten at kapasitet er en av de mest grunnleggende utfordringene.

Utdanningsinstitusjonene sliter med å skaffe tilstrekkelig antall praksisplasser som er relevante og av god kvalitet, heter det. En konsekvens kan være at oppfølgingen av studentene ikke er god nok, både fordi utdanningsstedene må ta i bruk alle praksisplassene de kan få, og fordi arbeidsplassenes kapasitet til å ta imot studenter er presset.

– Det store volumet av studenter, kombinert med manglende kapasitet for å følge opp, får konsekvenser for nesten alt når det gjelder sykepleierutdanningen.

Det sier seniorrådgiver i Nokut og en av forfatterne bak rapporten, Stein Erik Lid, til Sykepleien.

Prosjektleder og seniorrådgiver i Nokut, Ingvild Andersen Helseth, forteller at det er mange kjente utfordringer for praksis innen helse- og sosialfag, og bekrefter at kapasitet er en grunnleggende faktor.

Ikke for tidlig

Når det gjelder selve organiseringen av praksis, peker hun på fire generelle faktorer for å lykkes, uansett utdanningsområde:

1. Praksisen må være av tilstrekkelig lengde
2. Praksis bør være oppdelt i flere perioder
3. Praksis bør ikke komme for tidlig i utdanningsløpet
4. Det må gis gode faglige og praktiske forberedelser

I rapporten heter det at studentene må gis «tid til å opparbeide seg tilstrekkelig faglig ballast og være i stand til å reflektere over praksiserfaringer i lys av fagkunnskap forut for praksis».

Om praksis kommer for tidlig i sykepleierutdanningen, slik den er organisert i dag, synes Helseth det er vanskelig å uttale seg kategorisk om:

– Dersom det legges til rette, kan det fungere med tidlig praksis. Men det er viktig å ikke sende studentene ut uforberedt.

Gjensidig respekt

Rapporten trekker frem godt samarbeid mellom utdanningssteder og praksisfeltet som helt avgjørende for å lykkes.

– Et godt samarbeid hviler på en gjensidig forståelse og respekt for hverandres kunnskapstradisjoner og kompetanse, påpeker Helseth.

– Det krever også at man har møteplasser og en gjennomtenkt informasjonsutveksling.

I en tidligere Nokut-rapport [pdf] karakteriserte mange studenter praksis som «tilfeldig, et utslag av flaks eller uflaks – det såkalte ‘praksislotteriet’».

Det ble her påvist variasjoner mellom både institusjoner, men også innenfor samme institusjon og studieprogram.

Mer ansvar til kommunene

Til stede på frokostmøtet var også statssekretær i Kunnskapsdepartementet Rebekka Borsch (V):

– Vi vet at vi står overfor store endringer, at endringstakten er høy og vi vet at studentene som utdannes i årene fremover må håndtere dette, understreket hun.

Borsch fortalte om den kommende stortingsmeldingen om arbeidslivsrelevans i høyere utdanning, som etter planen legges frem våren 2021.

Hun fortalte også at regjeringen har bevilget ti millioner kroner til Diku (Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning) for at de skal utvikle en pilotordning for mer og bedre kommunal praksis i helsefagutdanningene.

– Bakgrunnen for denne piloten, som vi ruller ut nå, det er at kommunene har kapasitetsutfordringer innen praksis. Samtidig har de fått et større ansvar for forebygging, behandling og oppfølging av pasientene gjennom samhandlingsreformen, påpekte Borsch.

– Denne forskyvningen av oppgaver har ført til økt etterspørsel etter praksisplasser og veiledning av studenter i kommunene. Det betyr at flere må jobbe for at kommunene får praksisplasser, og at praksisplassene er av god kvalitet. Det krever igjen å få til et bedre samarbeid mellom de som utdanner helsepersonell og helse- og omsorgstjenestene i kommunene.