Feltsykepleier: – Det ble skutt fra alle kanter

For 20 år siden fikk Leger Uten Grenser Nobels Fredspris. Dette markerte de ved å sette søkelys på angrep og trusler mot helsearbeid.

Da Zazie Messzaros begynte på sykepleierutdanningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus, holdt Leger Uten grenser et foredrag. Det var dette som åpnet øynene hennes for feltarbeidet. Etter tre år med arbeidserfaring som sykepleier bestemte hun seg for å søke.

– Søknadsprosessen er ganske tøff. Man må fylle ut en omfattende søknad og skrive et motivasjonsbrev. Man må også ha reist litt før man søker.

For å oppfylle det siste kravet, dro Messzaros til Nepal for å jobbe på gård. Der jobbet hun for en fattig familie, hvor hun blant annet hjalp moren med å plukke mais. Opplevelsen gjorde at Messazaros fikk mersmak, hun sendte inn søknaden, og i 2017 dro hun på sitt første feltoppdrag for Leger Uten Grenser.

Måtte evakueres

Det første oppdraget var i Den sentralafrikanske republikk.

– Jeg skulle være der i seks måneder, men det ble kun i fem. Prosjektet var på et område som er veldig urolig. Det endte opp med at basen ble ranet og vi måtte evakuere.

I 2017 ble det i gjennomsnitt utført tre angrep i måneden mot Leger Uten Grenser i Den sentralafrikanske republikk. Angrepene var rettet mot helsepersonell, sykehus, klinikker og kjøretøy. I løpet av ett år var det til sammen 40 hendelser, melder Leger Uten Grenser.

Også andre humanitærorganisasjoner forteller om liknede situasjoner, og et økende antall angrep. Den sentralafrikanske republikk var derfor i 2017, et av de farligste landene i verden for hjelpearbeidere.

Havnet i kryssild

Messazaros andre oppdrag var i Kongo. Her arbeidet hun på sykehus med 60 andre sykepleiere. De arbeidet mest med underernærte barn og nyfødte. Men assiserte legene med kirurgiske inngrep, som keisersnitt, . 

– Oppdragene går mest ut på å jobbe med barn som har det vanskelig, det er et veldig givende og inspirerende arbeid.Man får også uttale seg om urett og spre ordet om hvordan de har det til omverdenen. De vi hjelper mangler som regel en stemme i verden, forteller Messazaros

Hun behandlet også mennesker som hadde vært utsatt for angrep

– Disse tilfellene besto mest av skuddskader og macheteskader, sier Zazie Messzaros.

Underveis i oppholdet havnet hun og kollegaene i en kryssild utenfor basen. På det tidspunktet var de på kontoret. De satt og skrev da de hørte de første skuddene. Like etterpå hørte de drønnet fra et større maskinvåpen.

– Det var da det tok seg opp, det ble skutt fra alle kanter. Vi måtte bøye oss ned og gå og gjemme oss.

I gangen til huset de oppholdt seg i fant de sikkerhetssonen. Hvis det oppstår farlige situasjoner, er det alltid en sikkerhetssone man kan gå til. De får også opplæring i hvordan de skal oppføre seg hvis de blir kidnappet, eller ranet, forteller Messzaros.

Trener på krisesituasjoner

– Men selv om det kan oppstå slike situasjoner, er det ikke noe man går og tenker på. Som regel er man helt oppslukt av arbeidet man gjør, sier Messzaros.

Dette bekrefter også karriereveileder for sykepleiere, Marie Fosse i Leger Uten Grenser.

– Vi opplever at sykepleierne som regel føler seg trygge, vi er jo på steder hvor det er akseptert at vi er.

Fosse forteller at Leger Uten Grenser er i dialog med de ulike partene knyttet til områdene de skal jobbe i. Samtidig er også hele formålet med oppholdet å hjelpe alle personer som er involvert. Det er dette som gjør at feltarbeiderne som regel er trygge.

Før sykepleierne drar deltar de på et forberedelseskurs. Der de blant annet snakker om holdninger, hvordan man kan minimere risikoer og hvordan man samarbeider. De trener på krisesituasjoner når de er ute i felt. Hvis de drar ut til et sted med mye usikkerhet, har feltarbeideren en sikkerhetssamtale før avreise. Det er også mulig å reise hjem om feltarbeideren føler seg utrygg, forklarer Fosse.

Tar videreutdanning for å reise sterkere tilbake

Feltsykepleieren Zazie Messzaros forteller at hun stort sett føler seg trygg. Hun tenker som regel mer på situasjoner som oppstår innad i staben. Ofte får feltkoordinatoren tips om mulige angrep, og de kan forberede seg. De kan også snakke med psykologer om det de opplever.

– Det har mye å si når vi har vært gjennom vanskelige ting, sier Messzaros.

Feltsykepleieren forteller at den størte utfordingen som regel er knyttet til staben.

– Det er mange sterke personligheter, fra flere forskjellige kulturer, og mange måter å kommunisere på. Det er de situasjonene som kan være vanskeligst.

Før Zazie drar tilbake tar hun en videreutdanning for å bli akuttsykepleier. Dette håper hun vil åpne opp enda flere muligheter innen feltarbeidet. Men først skal hun hvile litt.

– Man må ta hvilepauser, i hvert fall jeg, sier hun.