Helsesykepleiere vil ha mer samarbeid om barn i fattige familier

Har man ikke plass til å invitere venner, risikerer man å miste dem. Har man ikke råd til å dra på tur, blir man kanskje ikke invitert neste gang.

Helsesykepleiere over hele landet møter barn som får problemer med å henge med på grunn av dårlig familieøkonomi. Ofte er det vanskelig å få gjort noe med det.

– Det er fortsatt veldig skambelagt – for barn akkurat som for voksne, sier Ann Karin Swang, leder for helsesykepleierne i Norsk Sykepleierforbund.

Som helsesykepleier har hun møtt mange barn som kunne hatt glede av en organisert sommerferieuke eller en julefeiring utenfor hjemmet.

– Vi er gode til å snakke med barn og til å avdekke problemene, men det kreves større ressurser og mer samarbeid for å få gjort noe med dem, sier hun.

200 kroner var for mye 

Kirkens Bymisjon setter barnefattigdom i et nytt lys gjennom rapporten «Snakk om fattigdom», som ble presentert denne uken. Her forteller 17 unge voksne som har vokst opp i fattigdom, i detalj om klær som har gjort dem flaue, matpakker de har måttet skjule til spisepausen er over og om turer de bare så vidt fikk vært med på, takket være en oppmerksom lærer eller en raus familievenn.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at det de siste tjue årene har vært en tredobling av barn i fattige familier i Norge. Mer enn 100 000 barn vokser i dag opp i lavinntektsfamilier.

Felles for dem alle er at de på en eller annen måte opplever å bli holdt utenfor.

Som Anne på 21 fra Tønsberg forteller i rapporten:

«Husker mamma kom fortvilet hjem fra et foreldremøte hvor de andre foreldrene hadde sagt at alle hadde råd til å bidra med 200 kroner til klassekassen. Hun hadde ikke turt å si ifra. Etter det gikk hun ikke på flere foreldremøter, hun følte seg så liten».

En fotball er ikke nok 

Fattigdom blant barn er mest utbredt i de større byene, med Drammen som bykommunen med høyest andel på 18,6 prosent. Etter det følger Oslo med 17,8 prosent, Skien med 17,2 prosent og Fredrikstad med 16,9 prosent.

Snakker man om familier med lav av inntekt over tid, regner man gjerne med at de har under 60 prosent av det de andre har. Barn med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i denne gruppen. 

Generalsekretær i Kirkens Bymisjon, Adelheid Firing Hvambsal, påpeker at utviklingen går i feil retning – til tross for tiltak til flere hundre millioner kroner.

– Da må vi drøfte kritisk om vi gjør det som har best virkning for å redusere fattigdom i Norge, sier hun.

Hun mener at situasjonen er kompleks, og at det trengs mer enn en fotball og fokus på fritidsaktiviteter for å løse problemene.

Kritikk fra riksrevisjonen 

Tidligere i høst etterlyste Riksrevisjonen mer styring og informasjon rundt myndighetenes strategi mot fattigdom. Det var høyst uklart hva som var oppnådd siden 2015, da sju departementer innledet et samarbeid for å bekjempe barnefattigdom.

I starten av november presenterte også Norstat en undersøkelse på bestilling fra ABC nyheter som viste at åtte av ti nordmenn mener at myndighetene bør gjøre mer med problemene.

– Jeg kan si at jeg har sett få tiltak fra kommunen i løpet av de 22 årene jeg har vært ute i tjenesten, sier lederen for helsesykepleierne i NSF, Ann Karin Swang.

Hun har jobbet mye med å fange opp barn som faller utenfor på grunn av dårlig økonomi, for eksempel i ferier og i høytider.

– Tilstedeværelse er viktig, sier hun.

– Vi er altfor lite til stede, kanskje særlig i barneskolen. Det tar tid å få den tilliten som trengs for at barn og familier skal gå fra å takke nei til å takke ja til et tilbud. De må føle at de blir sett og forstått, og de må vite at vi vil dem vel. Vi kan ikke bare prakke på dem et tilbud og la dem sitte der og føle seg fattige.

Frivillige

Swang mener det ligger et stort potensial i å samarbeide med andre, og gjerne med frivillige krefter.

– Det er lett å finne dem som har behov for hjelp, men det krever tid å kople dem med et tilbud som passer. Det krever også tid å få barna og familiene til å akseptere det. Den jobben er det umulig for helsesykepleiere i en liten deltidsstilling å gjøre alene, sier Swang.

Hun er også opptatt av at tiltakene må være å være målrettede, og at man først må stille spørsmålet «hva er viktig for deg?».

– Tiltakene må gå over tid og merkes både hjemme, på skolen eller barnehagen og i fritiden. Enkelttiltak som settes inn litt her og der har ingen effekt på sikt. Det blir litt som å tisse i buksa for å holde seg varm, sier Swang.

Som et mer hensiktsmessig forsøk på å løse problemene nevner hun kombinasjonstiltak der foreldre har fått hjelp av Nav til jobb og egen bolig mens barna har fått egne tilbud.

– Da er sjansen for å bryte en negativ sirkel større.