Kreftsykepleier Bente Westad spiller seg selv i ny kinofilm

Stellan Skarsgård og Bente Westad
MOTSPILLERE: Bente Westad opplevde sin motspiller i filmen «Håp», Stellan Skarsgård, som veldig nedpå og hyggelig.

Lite visste Bente Westad at samtalen hun i 2012 hadde med en dødssyk kvinne og hennes mann, skulle føre henne opp på kinolerretet sammen med Stellan Skarsgård.

Onsdag kveld skal kreftsykepleier Bente Westad spasere ned den røde løperen foran Colosseum kino i Oslo med ektemannen ved sin side.

Kan hende får hun gå helt i fred for alle fotografene og journalistene som har møtt opp. De vil nok være mer opptatt av å få et ord med Hollywood-stjernen Stellan Skarsgård, hovedrolleinnehaver Andrea Bræin Hovig eller filmskaper Maria Sødahl.

Kan hende Sødahls ektemann, regissør Hans Petter Moland, også får tilslengt et par spørsmål om hvordan det er å bli tolket på lerretet av Skarsgård, som Moland selv har jobbet med en rekke ganger.

I Norges største kinosal skal Westad så finne sin plass, høre på noen høytidelige ord og etter hvert få se seg selv – i rollen som seg selv – i premierefilmen «Håp».

– Et lyttende blikk

Westad er med i en liten, men intens nøkkelscene i «Håp», og overfor Sykepleien skryter manusforfatter og regissør Sødahl av sykepleierens innsats, både i det virkelige liv og foran kameraet:

– Til tross for en kort scene i filmen, har vi klart å fange hennes genuine og kloke utstråling. Et lyttende blikk, som for en pasient oppleves som balsam for sjelen.

Historien som har ført frem til premierekvelden på Colosseum, har mange ingredienser egnet for det store lerret: En livstruende fare, kjærlighet, håp, tilfeldigheter og overraskelser.

Et romjulsmøte

Til daglig jobber Bente Westad på Lovisenberg Lindring og Livshjelp (tidligere Hospice Lovisenberg), en avdeling ved Lovisenberg Diakonale Sykehus. Dette er et senter for lindrende behandling, pleie og omsorg, der de fleste pasientene er svært alvorlig syke eller døende av kreft. Ivaretakelse av pårørende er også en viktig del av tilbudet.

Hun hadde vakt romjulen 2012.

– Jeg fikk spørsmål om jeg kunne ta en samtale med et par, der kvinnen hadde kort tid igjen å leve.

De som ba om råd, var Maria Sødahl og Hans Petter Moland. Westad synes det var noe kjent med kvinnen. Var hun ikke filmregissør eller noe? Men så hun tenkte ikke mer over det.

– Jeg fikk ikke vite noe om hvem de var eller hvilken diagnose hun hadde fått, forteller sykepleieren.

De vanskeligste samtalene

Sødahl hadde fått beskjed om at lungekreften hun ble operert for forrige jul, nå hadde spredd seg til hodet. Prognosene var elendige. Om det fantes en sjanse for å overleve, så ga den ikke utslag på statistikken.

Nå ventet feiring av nyttårsaften, som attpåtil er Sødahls fødselsdag. Til sammen har paret seks barn. Burde de fortelle dem at mamma snart skal dø? Hvordan er det i så fall best å gå frem? Noen måtte da kunne gi et svar, selv om det var jul?

Situasjonen var ikke helt uvant for Westad. Mange av hennes palliative pasienter sliter med liknende usikkerhet og fortvilelse. Westads råd, slik det også skildres i filmen, er gjerne å fortelle, heller enn å la være, men å tilpasse budskapet til barnas alder og modenhet.

En bedre død

– Barn vil merke at det er noe uansett, og hvem er det egentlig vi beskytter ved ikke å si noe? Barna vil likevel måtte oppleve sorgen og tapet, påpeker Westad.

– Vi skyver gjerne det vanskeligste foran oss gjennom livet, og ikke minst vil vi beskytte våre barn mot alt vondt. Til slutt nytter det ikke.

Westad forteller at de på Lovisenberg Lindring og Livshjelp driver mye med familiesamtaler og jobber for at relasjonene skal bli best mulig den tiden man har igjen. Enkelte ber om hjelp til å ta opp vanskelig ting med de nærmeste, når døden nærmer seg.

– Da hjelper vi, for det kan gi en roligere og bedre død om du slipper den uroen for det usagte.

Portrett av kreftsykepleier Bente Westad
SNAKK UT: Kreftsykepleier Bente Westad hjelper gjerne dødende med å ta opp vanskelige ting med sine nærmeste. – Det kan gi en roligere og bedre død om du slipper den uroen for det usagte.

Gjensynet

Etter samtalen med paret julen 2012, gikk noen år.

Så en dag ble Westad bedt av sin leder om å vise noen kulturfolk rundt i forbindelse med research til et prosjekt.

Hun tok imot og hilste på blant andre Sødahl, som fortalte at hun selv hadde vært på Lovisenberg romjulen for snart sju år siden og fått snakke med en sykepleier.

Da Westad innså hvem det var hun hadde foran seg, kjente hun at det gikk kaldt nedover ryggen.

– Jeg sa: «Den sykepleieren var nok meg.»

Ekte helsepersonell

Sødahl hadde altså overlevd, mot ualminnelig tøffe odds. Nå var hennes private drama i ferd med å bli film.

For realismens skyld ønsket filmskaperen å bruke ekte helsepersonell i mange av rollene. Interessen var stor, og rundt 180 leger, sykepleiere og andre skal ha meldt sin interesse.

Totalt er 17 roller i den ferdige filmen bekledd av ekte helsepersonell, og Westad spiller som nevnt seg selv. Hun er den eneste av de 17 som også var til stede i Sødahls virkelige liv.

– Hun ba oss om ikke å skåne barna for smertefull informasjon, da dette i bakkant ville kunne oppleves som et større svik og langt mer smertefullt, erindrer filmskaperen.

Krevende scene

Hvordan var det så å spille mot Stellan Skarsgård og Andrea Bræin Hovig?

– Veldig gøy! De var så nedpå og hyggelige, og det kunne faktisk kjennes som vi hadde denne samtalen på ordentlig, minnes Westad.

Hun tror scenen der hun selv var med, opplevdes spesielt krevende for Hovig, som har et av sin karakters mest hudløse og følelsesladede øyeblikk her.

– Hun måtte gå seg en liten runde for å samle seg, husker Westad.

Stillbilder av Stellan Skarsgård og Andrea Bræin Hovig fra filmen "Håp".
FILMHÅP: Andrea Bræin Hovig og Stellan Skarsgård spiller de ledende rollene i den premiereklare filmen «Håp».
Lever ikke evig

Sammen med andre bidragsytere har Westad fått se filmen på forhånd, slik at premierekveldens opplevelser ikke skal bli for voldsomme.

Hun synes det er blitt en realistisk og viktig film, både medisinsk og mellommenneskelig, og tror mye helsepersonell vil kjenne seg igjen.

– Filmen kan ha noe å si til alle om betydningen av å snakke ut om vanskelige ting. Den minner oss om at vi ikke skal leve evig.

Diskré antrekk

Det viste seg at opptaket med Westad, som ble gjort på hennes arbeidsplass, var innspillingens aller siste. Etterpå ble det sprettet litt champagne, men Westad var på jobb og måtte takke nei.

Onsdag kveld blir det nok derimot noen bobler i glasset sammen med medskuespillere, regissør, stab og andre spesielt inviterte premiereløver. Antrekket er plukket ut – en diskré, sort buksedress.

– Min rolle er så liten. Det er andre som skal få glitre mer enn meg denne kvelden, sier sykepleieren.

Les også:

Utslitt av tidsnød og moralsk stress? Her kan du få hjelp

Fra ressurssenteret Villa Sana på Modum Bad
VILLA CASETTA: I dette huset på Modum Bad kan sykepleiere komme til individuell rådgivning uten at noen får vite om det.

Visste du at det finnes et lite, oransje hus på landet der sykepleiere kan komme for å snakke ut og få råd om det blir litt mye?

Lena Dypdalen sov dårlig. Midt må natta kunne hun våkne og begynne å gruble. «Sikkert bare overgangsalderen», tenkte hun.

Som seksjonsleder med ansvaret for 44 ansatte, budsjetter, pasientsikkerhet og kvalitet, var det mye å gruble på for spesialsykepleieren. Et helt år hadde hun stått med begge bein og armer i en krevende omstillingsprosess. Dypdalen kjente krysspresset fra ledelse og ansatte. Til sjuende og sist lå lojaliteten hos pasientene, men å få tid til alt og alle …

– Jeg følte meg som en mus i et hjul og måtte løpe fortere og fortere for å ha oversikten, forteller hun til Sykepleien.

– Jeg presset meg for hardt og klarte ikke å sette ned foten. Ledere blir jo aldri sykemeldte, ikke sant? Det er ingen som gjør jobben din, om du ikke er der.

Lena leverte

Var det noe som måtte gjøres på avdelingen, kunne man alltids spørre Lena. Lena leverte.

– Jeg opplevde at jeg ikke var meg selv, verken på jobb eller hjemme. Jeg ble kort i tonen. Avvisende. Jeg forsto at om jeg ikke skulle ende opp som skilt og uføretrygdet, måtte jeg ta noen grep.

Hun hadde hørt om et tilbud på Modum Bad og søkte seg dit.

– Der møtte jeg

Les også: