fbpx Studentpresten hjelper mest sykepleierstudenter Hopp til hovedinnhold

Studentpresten hjelper mest sykepleierstudenter

RESTARTKNAPP: – Det er som en restartknapp å komme hit, sier tredjeårs sykepleierstudent Linn Renate Lilledal om samtalene med studentprest Leni Mæland (til venstre). (Foto: Eivor Hofstad)

18 studentprester skal hjelpe 300 000 studenter i Norge med å få en god retning på livet sitt. Ved Universitetet i Stavanger er det flest sykepleierstudenter som bruker tilbudet. Linn Renate Lilledal er en av dem.

Da Linn Renate Lilledal var fem år, fikk hun sitt første nære møte med døden.

– Jeg husker jeg holdt hodet til bestemor i hendene mine da hun døde. Hun var helt hvit i ansiktet. Jeg tror hun hadde et hjerteinfarkt, minnes Lilledal.

Hun sitter i sofaen på kontoret hos studentprest Leni Mæland, på Studentenes hus ved Universitetet i Stavanger.

Leukemi som barn

Måneden etterpå, like før Linn Renate Lilledal fylte seks år, ble den lille jenta diagnostisert med akutt lymfoblastisk leukemi (ALL). Hun lå på isolat på sykehus i to år. Faren var ikke inne i bildet, og hun hadde ingen søsken. Det var bare hun og moren. Dermed fikk de en ekstra sterk og nær relasjon.

– Mamma var ærlig med meg da jeg spurte om jeg kunne dø.

Men med moderne behandling klarte Lilledal seg. Hun begynte på skolen åtte år gammel og kan huske at det var skummelt med så mange barn ute i skolegården. Hun hadde ikke gått i noen barnehage.

– Jeg relaterte meg til de voksne og har nok alltid følt meg eldre enn jeg er.

Hun ble aldri fanget opp av BUP for å bearbeide sykdomsopplevelsen og slet med følelsen av å henge etter, siden hun hadde gått glipp av første klasse. Etter hvert utdannet hun seg til kokk og jobbet som det i flere år.

Pårørende for dødssyk mor

I 2010 fikk moren livmorhalskreft. Det ble seks års sykdomsforløp, mens livet til Linn Renate Lilledal både ble snudd på hodet og satt på vent.

– Jeg skulle passe på at mamma fikk god behandling og var hele tiden i alarmberedskap. Mamma sa jeg hadde hoggtennene ute. I denne perioden opplevde jeg både mye omtanke og å ikke bli sett som pårørende.

I 2016 døde moren. Da var Lilledal 30 år. Det var en stor sorg i henne, samtidig som hun var rådvill. Hun kjente at hun ikke ville fortsette som kokk.

– Jeg mistet både min mor og min yrkesidentitet samtidig.

Hun fikk heldigvis god hjelp fra pårørendesenteret som hun kom i kontakt med et halvt år før moren døde. Hun brukte et år på å finne ut at det var sykepleier hun ønsket å bli, og begynte på Universitetet i Stavanger høsten 2017. Men følelsesmessig var hun ikke riktig i vater.

Leitet etter en ny retning

– Jeg hadde det, unnskyld ordbruken, helt for jævlig. Det var kun adrenalin og automatikken som dreiv meg. Jeg har arvet staheten min fra mamma.

Hun visste livet måtte ha en ny retning, men hvordan hun skulle greie det reint følelsesmessig hadde hun ingen idé om. Hun hadde gått i samtaler hos noen i helsevesenet uten at hun fikk noe særlig ut av det.

– Jeg var innstilt på å finne noen nye å snakke med. På universitetet har vi både psykolog og helsesykepleier vi kan gå til, men da studentpresten presenterte seg på et møte for alle sykepleierstudentene, visste jeg at det var henne jeg ville gå til, forteller Linn Renate Lilledal.

bildet viser Linn Renate Lilledal
AVGJØRENDE STØTTE: – Sykepleierstudiet ville føltes uoverkommelig hvis jeg ikke hadde hatt studentpresten å snakke med, sier Linn Renate Lilledal. Denne våren er hun ferdig utdannet. (Foto: Eivor Hofstad)

Mer tilgjengelig og fleksibel enn psykolog

Nå har hun gått der i snart tre år. Hun kan bare sende en e-post eller ringe når hun trenger en samtaletime, og får som regel time samme uke. Hadde hun gått hos en psykolog, hadde ikke tilbudet vært like tilgjengelig, og det kunne blitt vanskelig å tilpasse det praksisperiodene på studiet.

­­– Fleksibiliteten min skiller meg nok fra en psykolog, sier Leni Mæland.

Stemmen hennes er mild og innstilt på et sakte gir. Hun virker ettertenksom og imøtekommende. Hun forklarer mer om hvordan hun jobber til forskjell fra en psykolog:

– Jeg følger ikke studentene systematisk i et terapiløp. Det er ikke sikkert at samtalene våre fortoner seg så forskjellige, men bakgrunnen vår er ulik.

Som prest har hun kompetanse på religion og livssyn. Hun har erfaring som sykehusprest, og både teologien og sjelesorg er utgangspunktet hennes.

– Det handler om å ha omsorg for sjelen – å bry seg om hvordan mennesker har det. Det vi kaller diakoni. Alt som har med menneskelig nød, sorg, lengsel, skam og skyld vil være en del av det jeg har kompetanse til å gå inn i.

Alle velkomne uansett tro

Linn Renate Lilledal synes ikke det var noen terskel for henne å gå til en prest fremfor en psykolog.

– Jeg har alltid hatt et håp om at det skal være noe mer. Men jeg er kanskje ikke så opptatt av det religiøse, mer av det eksistensielle.

Og det er helt greit, forsikrer studentpresten. Hos henne er alle velkomne, uansett hva de tror eller ikke tror.

­– Folk kommer hit fordi de ønsker et bedre liv, sier hun.

I Norge er det 18 studentprester som skal hjelpe 300 000 studenter med å få en god retning på livet sitt. De får lønnen sin fra Den norske kirke, og ved Universitetet i Stavanger får tjenesten også støtte fra studentsamskipnaden i form av driftsmidler, samt selve universitetet i form av kontorplass.

Leni Mæland opplever at listene fylles, selv om tilbudet ikke er like godt kjent blant alle studentene. Hun hadde nesten 400 samtaler i fjor, og har satt et tak på fire samtaler per dag for å klare å være mentalt til stede.

– Vi mennesker har en begrenset kapasitet på empati på cirka tre timer per dag, sier hun.

Prestasjonsfri sone og selvutviklingsgruppe

Ved siden av å undervise på helsefaglig fakultet, har hun også satt i gang månedlige samlinger som kalles «prestasjonsfri sone», der studenter møtes på tvers av studier for å gjøre noe hyggelig sammen.

Videre er hun med i et forskningsprosjekt der hun og en psykiatrisk sykepleier har en selvutviklingsgruppe for sykepleierstudenter. I år er de 13.

– Sykepleierstudiet har et høyt frafall. I fjor var det på 32 prosent her ved Universitetet i Stavanger. Prosjektet er et forsøk på å forstå mer av hvordan studentene har det, og vi håper gruppen kan forebygge frafall. Det er ikke en terapigruppe, men en gruppe for refleksjon i skjæringspunktet mellom den personlige og profesjonelle rollen.

bildet viser Leni Mæland
STORT BEHOV FOR BEARBEIDING: – Behovet for å bearbeide erfaringer som trigges av pasientarbeid, er overveiende i samtaler med sykepleierstudenter, sier studentprest Leni Mæland. (Foto: Eivor Hofstad)

Spesielt for sykepleierstudenter

Sykepleierstudentene er dem som bruker studentpresten mest. Leni Mæland tror det har sammenheng med flere ting. En av dem er det som skiller sykepleierstudentene fra andre studenter:

– De konfronteres med personlig historikk og erfaring på en annen måte gjennom studiet enn andre studenter.

Studentpresten opplever i samtaler at mange har valgt sykepleieryrket, enten fordi de selv eller pårørende har vært i nærkontakt med helsevesenet. Men det som var en driver for mange til å velge sykepleierutdanningen, viser seg ofte å bli en krevende utfordring i møtet med pasientene.

– Behovet for å bearbeide erfaringer som trigges av pasientarbeid, er overveiende i samtaler med sykepleierstudenter, sier hun.

Hennes utgangspunkt som samtalepartner blir da at disse erfaringene absolutt kan bli en ressurs, dersom de bearbeides, språksettes og integreres på en god måte i studentenes erfaringsgrunnlag.

– Ubearbeidede egenerfaringer kan fort utvikle seg til unngåelsesstrategier i pasientarbeid.

Nøster opp én og én tråd

Første gangen Linn Renate Lilledal kom til Mæland, merket hun at det var et godt og trygt valg. At studentpresten har taushetsplikt, er viktig, synes hun, for det blir noe annet å snakke med henne enn en venn.

– Siden jeg ikke har det største nettverket rundt meg, er det viktig for meg å ikke «bruke opp» dem rundt meg med det jeg står i.

Lilledal deler og er åpen med venner også, men ikke i dybden, slik samtalene med Mæland kan være. At studentpresten er god til å lytte, er også viktig for henne.

­– Når ting spinner rundt i hodet, hjelper Leni meg med å ta én og én tråd og nøste opp, så jeg klarer å fokusere. Hvis jeg er redd for å stryke til en eksamen, snakker vi om hva som er det verste med det. Det er jo bare å gjøre et nytt forsøk.

– Og så hadde du hadde denne tvilen i deg om du kom til å klare studiet. Men jeg hadde en grunnleggende fornemmelse av at du var på rett hylle. Måten du jobbet med ting på, det at du var så i kontakt med det som var utfordringene dine, var noe som ville bli gull i sykepleieryrket. Derfor opprettholdt jeg trua når du mista den, minnes Mæland.

– Jeg hadde mesterbrev i å svartmale og tenke katastrofetanker, medgir Lilledal.

Hun forteller om hvordan kommentarer fra lærere eller praksisveiledere innimellom har sendt henne gråtende til studentpresten.

– Det har vært litt hulking og tårer i denne sofaen. Men hver gang jeg er her får jeg løsnet på tankemønstre som har satt seg fast inni hodet. Vi har vridd og vendt på ting så jeg går alltid herfra med en god og sliten følelse. Det er som en restartknapp å komme hit.

Sykepleieridentiteten inn i kroppen

Nå er det bare noen få måneder igjen, så er Lilledal ferdig sykepleier.

– Hvordan har du det nå?

– Jeg har blitt veldig godt kjent med meg selv. Leni har vært en støtte gjennom eksamener og praksis og har gjort at jeg har vokst. Sykepleierstudiet ville føltes uoverkommelig hvis jeg ikke hadde hatt henne å snakke med.

– Du er jo en helt annen plass nå. Du har tatt sykepleieridentiteten inn i kroppen din, sier Mæland og legger til:

– Men du har en sårbarhet i deg som gjør at du til å begynne med kanskje ikke skal jobbe på de travleste avdelingene. Kanskje skal du ikke alltid ha full stilling.

bildet viser Mæland og Lilledal
LØSNER PÅ TANKEMØNSTRE: – Hver gang jeg er her får jeg løsnet på tankemønstre som har satt seg fast inni hodet, sier Linn Renate Lilledal. (Foto: Eivor Hofstad)

Studentpresten hjelper ikke bare studentene tilbake på studiesporet eller å se videre når de stryker på eksamen eller opplever annen motgang. Hun har også opplevd å måtte hjelpe studenter med å ta valget om å slutte på sykepleierstudiet.

– Det kan være en tung beslutning, særlig dersom familien har vært stolt og glad over at de ville bli sykepleiere.

Mange sliter også med å sette grenser for hvor åpne de skal være om sin egen sykdomsfortid eller sine egne psykiske utfordringer. Det kan for eksempel være snakk om akutte innleggelser i psykiatrien eller selvskading.

­– Det er ikke gitt at de ikke kan bli gode sykepleiere for det om de har slike erfaringer, men enkelte opplever nok å forhåndsdømmes av veiledere når de er åpne om dette, sier Leni Mæland.

Vil være travel på en kjekk måte

Men Lilledal er en annen skål. For henne er åpenhet veldig viktig.

– Sykdom har vært en så stor del av meg, at jeg føler jeg må være åpen om det. Men jeg er selvfølgelig klar over at det er forskjell på å være åpen med kolleger og med pasienter om dette.

– Hvor har du lyst å jobbe som sykepleier?

– Jeg er ganske åpen, der også. Min siste praksis var i alderspsykiatrien. Der trivdes jeg godt. Det viktigste er at det er et sted jeg trives og kan være travel på en kjekk måte. Sykepleieryrket kan være hardt og jeg må ha mine begrensninger. Jeg får bare prøve å ta det som det kommer og forsøke å finne min plass.

Men først er det en bacheloroppgave som skal skrives. Ved Universitetet i Stavanger skal de skrive to og to sammen.

– Vi tenker litt på palliasjon og smertelindring. En naturlig dødsprosess kan jo trekke ut og da er det viktig å lindre godt for å få en verdig død.

Ingen unnvikelsesstrategi der i gården, altså.