fbpx Sykepleier i USA: – De skriker til meg at covid ikke finnes Hopp til hovedinnhold

Sykepleier i USA: – De skriker til meg at covid ikke finnes

Bildet viser en skjermdump fra CNN.
INTERVJUET PÅ CNN: Jodi Doering sier hun blir sint og frustrert av forestillingen om at covid ikke finnes. Foto: Skjermdump fra CNN

Jodi Doering tvitret fra sofaen om et mareritt som aldri tar slutt. 

Der hun lå, delte hun noen tanker om pasienter med covid-19.

Doering jobber på et sykehus i South Dakota.

«The ones that stick out are those who still don’t believe the virus is real. The ones who scream at you for a magic medicine and that Joe Biden is going to ruin the USA.»

Og videre:

«All while gasping for breath on 100 % Vapotherm. They tell you there must be another reason they are sick. They call you names and ask why you have to wear all that «stuff» because they don’t have COVID because it’s not real.»

Er fylt av sinne og hat

Hun beskriver hvordan noen pasienter fortsetter å skrike til henne helt til de blir intubert.

Og kaller det:

«It’s like a fucking horror movie that never ends.»

I løpet av tre dager fikk tweeten over 230 000 likes og er blitt retvitret 70 000 ganger.

Sykepleieren ble intervjuet på CNN.

«Jeg tror det verste er å stå og se på at deres siste ord er at de ikke har covid-19», sa Jodi Doering da.

«I stedet for å bruke tid på å facetime familien sin, er de fylt av sinne og hat.»

Hun fortalte at hun spør pasienter om de vil ringe sine nærmeste, men får nei til svar. Fordi pasientene vet at de vil bli friske.

«Men jeg står der og ser at oksygenmetningen er falt til 75 prosent, selv om de får oksygen», fortalte Doering.

«Jeg vet hvilken vei det går.»

Mange pasienter, ikke alle

Doering fortalte at hun var veldig lei seg den kvelden hun tvitret.

Hun sier også at dette ikke er snakk om en enkeltstående hendelse, eller én pasient. Men om mange pasienter, og at hun ser det samme gjenta seg om og om igjen.

Hun forteller om pasienter som mener de heller har lungebetennelse, influensa eller til og med lungekreft.

Det er også mange pasienter som tror på covid, og som er takknemlige for pleien og behandlingen de får. Men det er ikke dem Doering bærer med seg hjem i tankene akkurat nå.

Fra USA har det også tidligere vært rapporter om mennesker som ikke tror at covid-19 finnes. Om mennesker som ikke vil følge anbefalinger om smittevern. Om frustrerte leger og sykepleiere.

Samtidig som smittetallene skyter i været.

Vurderte å stenge

Jodi Doerings tråd på Twitter er blitt sitert over store deler av verden. Tre døgn etter at hun la den ut, skrev hun dette:

«If people think 72 hours can’t change your life, they have never tweeted from the couch while eating ice cream.»

Hun forteller at hun vurderte å stenge kontoen sin på grunn av «you know, death threats and stuff». Hun bekymret seg for sin egen og barnas sikkerhet. Og bestemte seg for å holde den åpen.

«But if ever there was a time to set an example, it is now.»

Det skriver Jodi Doering på Twitter.

Les også:

– De var så mange, så dårlige og de kunne dø så fort

Bildet viser helsepersonell som behandler en intensivpasient.
VIL BÆRE DET MED SEG: Alle bærer vi på noe traumatisk, noe som er tungt, sier Dana Yamini om da korona kom til intensiv. Foto: Dana Yamini

Covid-19 har gitt oss alle arr, sier Dana Yamini.

Han var der da den første covid-19-pasienten kom til Södersjukhuset i Stockholm. I løpet av noen timer kom det 14 til.

– De ramlet inn, fra akutten, fra andre sykehus. Den natten sprang vi som gale.

Bildet viser en helsearbeider som intuberer en pasient.
EN TUBE I HALSEN: Hjelp til å puste, hjelp til å overleve. Foto: Dana Yamini

– Ville vise virkeligheten

Dana Yamini har vært intensivsykepleier i 30 år. Dette var noe nytt.

Allerede under rapporten skjønte han det. Normalt er de mellom 10 og 15, nå var de 45. De var så mange at han ikke nådde frem til tavlen med pasientoversikt. Han tenkte: Dette er noe jeg aldri får oppleve igjen. Jeg må dokumentere det.

Yamini, som også er fotograf, tar til vanlig bryllups- og portrettbilder. Nå gikk han til krigsfotografiet for inspirasjon.

– Jeg ville vise virkeligheten, sier han enkelt.

Noen synes det er støtende. Det er for mye bar hud, for voldsomt, for folksomt.

– Men det skal støte, sier Yamini. 

– Folk dør av dette, og det vil jeg vise.

Bildet viser Dana Yamini.
HARD JOBB: Dana Yamini jobbet tolvtimersvakter, fem dager i uken. I tillegg fotograferte han. – Om jeg hadde fått sjansen, ville jeg gjort det samme igjen, sier han. Foto: Dana Yamini

Klikk, klikk, klikk – så tilbake til jobb

Han fikk tillatelse av sjefene, informerte kollegene og innhentet samtykke.

De fleste bildene tok han på jobb som intensivsykepleier. Om det var rom for det, forlot han stuen, skiftet, tok frem kameraet og gikk inn igjen.

Tidsmarginene var små.

– Det var klikk-klikk-klikk, så kunne mine kolleger si «det begynner å bli kritisk igjen, du må hjelpe til», forteller han.

Han anslår at det er blitt 1500 bilder. Tatt i løpet av noen uvirkelige uker i mars og april. Da koronaviruset ikke lenger bare var noe som skjedde i Kina, men truet med å slå ut helsevesenet over hele verden.

Det første tilfellet i Sverige ble registrert 26. februar. Siden da er flere enn 86 000 svensker smittet, og nesten 6000 døde.

Bildet viser helsepersonell som jobber med en pasient.
NOEN BLIR STØTT: I Sverige har mange reagert på bildene der pasienter blir snudd på eller får tube i halsen. Men Yamini vil vise folk flest hvordan det er å bli intensivbehandlet for covid-19. Pasientene, som knapt synes, er ikke mulig å identifisere. Foto: Dana Yamini

Tipper plutselig

På Södersjukhuset ble dagkirurgisk avdeling gjort om til intensivavdeling. Anestesiapparater måtte brukes i mangel på respiratorer. Intensiv, der Yamini jobber, har til vanlig tolv til 15 pasienter. Nå hadde de mellom 35 og 40.

Og de kunne være ekstremt dårlige.

– Disse pasientene er så ustabile. Vi vet aldri når de tipper.

Han tar en liten pause.

– Og når de tipper, klarer de seg ikke.

Han illustrerer med en natt han hadde ansvar for to pasienter.

– Vi snudde en av dem over i mageleie. Da var oksygenmetningen 92. Så gikk jeg ti skritt for å dokumentere i journalen. Da jeg løftet blikket, var metningen falt til 75. Du kan nesten ikke snu deg.

Bildet viser en helsearbeider i beskyttelsesutstyr.
SKRYTER AV KOLLEGER: Jeg jobber med verdens mest kompetente folk, sier Dana Yamini. Med koronakrisen mener han de er kommet enda nærmere hverandre. Foto: Dana Yamini

Enorme doser medisiner

I begynnelsen var pasientene eldre, og syke fra før. Så kom yngre pasienter, og pasienter som ingen kunne forstå hvorfor var blitt så syke.

– Fremdeles har vi ingen svar på det, sier Yamini.

– Folk flest dør av dette. Kan hende er det bare en av 100, eller en av 1000, eller en av 10 000. Det er likevel en for mye.

Og det er ikke bare dødsfallene han er bekymret for.

– Disse pasientene krever enorme doser medisiner. De får smertestillende, sederende, muskelrelakserende og så videre. De ligger på respirator i ukevis. Etterpå, om de klarer seg, skal de vennes av, trenes opp, og vende tilbake til virkeligheten. Med delir, mareritt, senskader. Hvem skal ta seg av dem, da, undrer han.

– Det er ufattelig. Folk forstår ikke hvilken utfordring dette er. Eller hvor lang tid det vil ta. Ett år? Nei, vi vet ikke om de vil være friske om ett år.

Bildet viser helsepersonell som jobber med en intensivpasient.
MANGE FOLK: Over natten var det behov for mer enn tre ganger så mange på intensiv. Foto: Dana Yamini

Vanskelige valg

Da de første pasientene kom, hadde helsepersonellet ingen erfaring med å behandle covid-19.

Nå vet de mer. Men, påpeker Yamini, det hjelper lite dersom det er for mange som blir syke samtidig.

– Da vil vi rett og slett være for få til å behandle alle. Intensivpersonell er en begrenset ressurs.

Han peker på at covid-19 har allerede avkrevd helsepersonell mange etisk vanskelige valg. Hvem skal få leve, når det er mangel på både utstyr og personell?

Et eksempel Yamini sier har vært aktuelt på Södersjukhuset, er avgjørelsen om hvem som skal få intensivbehandling. Har de vært gamle og syke, og det har vært usikkert om de vil tåle intubering og respiratorbehandling, har noen heller fått dø på post.

– Det er legene som vurderer pasientene og som tar beslutningen, presiserer han.

– Men jeg har sett ansiktet deres når de har sagt nei til å behandle en covid-19-pasient. Det er tunge ansikter, deprimerte ansikter.

Han sier erfaringen har påvirket dem alle.

– Covid-19 har gitt oss alle arr. De var så mange, så dårlige og de kunne dø så fort. 

Bildet viser en helsearbeider i beskyttelsesutstyr som pleier en pasient som strekker hånden opp.
BILDE PÅ KRISEN: En smal hånd, en beskyttet helsearbeider. Dette er et av bildene Dana Yamini trekker frem som favoritt. Foto: Dana Yamini

– Er ingen helt

Yamini sier bildene også er en måte å hylle kollegene på og snakker med oppriktig varme om innsatsen. 

– Vi sto i det sammen. Samholdet har alltid vært godt på intensiv, men nå var det ekstremt. Vi hjalp hverandre, var der for hverandre, støttet hverandre, holdt humøret oppe. 

Han presiserer at dette ikke bare gjaldt intensiv, men også medisinsk intensiv, som hadde like dårlige koronapasienter.

Lederne mener han burde fått medalje.

– Jeg pleier å klage over ledelsen, men de første ukene var de der 24/7, på gulvet, sammen med oss. De var fantastiske.

Dana Yamini sier han blir stolt når han tenker på sine kolleger. Men helter, det vil han verken kalle dem eller seg selv.

– Folk kaller oss helter og de klapper for oss. Slutt med det, ber han.

– Dette er jobben vår. Om det er covid-19, influensa, ebola, eller hva som helst, vi må håndtere det. Sånn lever vi. I stedet for å klappe, kan folk heller holde avstand og vaske hender. Å klappe for meg, og så gå på fest med femten andre?

Han rister på hodet så det høres gjennom telefonen.

– Voksne mennesker skulle kunne holde avstand.

Bildet viser en helsearbeider som holder en maske opp.
PORTRETTER AV TRETTE ANSIKTER: Situasjonsbildene har Yamini tatt på jobb som intensivsykepleier. Portrettene tok han før han gikk på vakt. Han brukte en operasjonsstue som studio, og hentet inn kolleger ved tre–fire-tiden om morgenene. – Noen så så trette ut at de ikke kjente seg selv igjen når de fikk se bildene, sier han. Foto: Dana Yamini

– Det gnager i meg

Frem mot sommeren roet koronasituasjonen seg i Sverige. Færre ble alvorlig syke. Nå er smittetallene igjen på vei opp. Yamini har hatt tiltrengt ferie, og er klar for sin første nattevakt. Han vet ikke hva som venter, men innrømmer at han gruer seg.

– Herregud. Jeg har prøvd å ikke tenke på det, men det gnager i meg: Jeg vil ikke tilbake til samme situasjon, sier han.

Likevel:

– Jeg er redd det er en risiko for at vi havner der igjen.

Bildet viser en helsearbeider med beskyttelsesutstyr.
I MØTE MED KORONA: I en tekst skrevet til bildene, ser Dana Yamini tilbake mot sist nyttårsaften. «Alle så frem til et nytt år med nye muligheter og glede», skriver han. «Men hva som skjedde de neste månedene, forandret oss alle på en eller annen måte». Foto: Dana Yamini
Dana Yamini
  • Intensivsykepleier på Södersjukhuset i Stockholm.
  • 30 års erfaring som intensivsykepleier, blant annet i Norge.
  • Har fotografert siden han var 13 år.
  • Utdanning fra New York Institute of Photography.
  • Instagram: @fotograf_dana