fbpx Etter å ha gitt hjerte- og lungeredning til datteren, trengte Elisabeth hjelp selv Hopp til hovedinnhold
Elisabeth Fallentin og datteren Thea
FALT PÅ ISEN: For et par måneder siden lå Thea (12) bevisstløs og ristende på skøyteisen foran mamma Elisabeth Fallentin. Foto: Privat

Etter å ha gitt hjerte- og lungeredning til datteren, trengte Elisabeth hjelp selv

Når ambulansen kjører bort, står ofte førstehjelpere igjen med sterke inntrykk og ubesvarte spørsmål. Nå skal også hjelperne få hjelp.

Thea puster ikke!

Tolvåringen ligger bevisstløs på skøyteisen.

Elisabeth Fallentin ser hvordan ansiktet til datteren er i ferd med å bli blålilla.

En kvinne kommer løpende til og sier hun er sykepleier.

– Det er jeg også, svarer Fallentin.

Sammen starter de med hjerte- og lungeredning på den livløse jentungen.

I ettertid har Fallentin fått høre hvor imponerende rolig og fokusert hun var denne søndagen i januar.

I virkeligheten var hun livredd.

Etterpå trengte hun noen å snakke med. Noen som virkelig forsto.

Men hvem står klar til å hjelpe hjelperne?

En gjeng ved Stavanger universitetssjukehus (SUS), viser det seg.

Skyldfølelse og ubesvarte spørsmål

Hvert år yter tusenvis av nordmenn førstehjelp til personer etter ulykker, hjertestans og anfall.

Ifølge tall fra Helsenorge.no får for eksempel rundt 3000 mennesker i Norge uventet hjertestans utenfor sykehus. Over 80 prosent blir forsøkt reddet av folk som var på stedet før ambulansen kom.

Når ambulansen har kjørt av sted, kan hjelperne stå alene igjen med voldsomme inntrykk som preger dem i lang tid. Enkelte sliter med skyldfølelse for å ha gjort noe feil, eller ubesvarte spørsmål om hvordan det gikk med den de hjalp.

Kvinne står og ser mot ambulanse
STERKE INNTRYKK: Det kan være en skjellsettende opplevelse å havne tett på ulykker og andre medisinske nødssituasjoner. Illustrasjonsfoto: Svein Lunde, SUS

Ifølge en doktorgradsavhandling fra 2018 av Wenche Torunn Mathiesen rapporterer førstehjelpere om blant annet søvnvansker, mareritt, angst, flashbacks, vekttap og konsentrasjonsvansker.

Helsepersonell har en ekstra forpliktelse til å hjelpe ved medisinske nødssituasjoner, og mange sykepleiere har opplevd å måtte yte hjelp på fritiden når de minst ventet det.

Selv ikke helsepersonell har alltid klinisk førstehjelpskunnskap friskt i minne. Og selv om de har det, kan det være en tøft å trå til når man er «off guard» på bortebane uten kollegaer og utstyr tilgjengelig.

Søndag på skøyteisen

Søndagen i januar hadde begynt så fint for Elisabeth Fallentin og barna. Sammen med tre andre familier har de dratt ut til Melsvatnet på Jæren for å stå på skøyter. Det er første dag med sikker is.

Da det er tid for lunsj, skal Thea bare ta en siste runde kappløp med en venninne. I en sving går det galt.

Hodet smeller i stålisen.

Jeg tenkte umiddelbart at hun hadde fått en skikkelig hjerneskade. Det blikket der …

Elisabeth Fallentin

Thea har på hjelm, men Fallentin mistenker at den kan ha sklidd opp.

Jenta blir liggende og går inn i et krampeanfall.

Fallentin er raskt ute hos datteren. Barnet er bevisstløs. Kjeven er låst. Hun puster ikke. Kan hun ha svelget tungen?

– Vi forsøkte å få lagt henne i stabilt sideleie, men hun ristet så mye at vi måtte gi opp, forteller Fallentin til Sykepleien.

– Vi fikk ikke kontakt. Jeg tenkte umiddelbart at hun hadde fått en skikkelig hjerneskade. Det blikket der …

Hjerte- og lungeredning

Fallentin og den andre sykepleieren – tanta til en av Theas skolevenninner – starter med hjerte- og lungeredning (HLR).

Etter to runder får de en liten reaksjon. Barnet rykker til. Trekker pusten, om enn veldig svakt. Så er det som om hun glir bort igjen.

– Jeg måtte ligge og klype henne i siden av halsen for å få henne til å reagere, forteller Fallentin.

De drar henne av isen og venter på ambulansen.

– Vi var et godt stykke ute på Jæren, så det tok sin tid. Det var lange minutter.

Oppfølging av førstehjelpere

Helsepersonell får ofte tilbud om debrifing og kollegastøtte etter dramatiske og tragiske hendelser som skjer i jobbsammenheng. For dem som trår til utenfor helsevesenet, har det vært dårligere stilt. Frem til nå.

Etter initiativ fra forsker og tidligere luftambulanselege Conrad Arnfinn Bjørshol, har nemlig SUS etablert et gratis lavterskeltilbud med oppfølging av førstehjelpere som trenger det. (Se detaljer i egen ramme.)

Vi mener det er enormt viktig med et tilbud til alle som gjør en innsats for å redde liv

Anna Marie Moe Øvstebø

– Et slikt tilbud har vært ønsket i lang tid av mange innen det akuttmedisinske fagmiljøet, men ingen har til nå klart å sette det i system, sier prosjektleder Anna Marie Moe Øvstebø.

– Vi mener det er enormt viktig med et tilbud til alle som gjør en innsats for å redde liv. Samfunnet oppfordrer jo folk til å lære førstehjelp og til å trå til når det trengs. Vi vet at slike opplevelser kan være belastende og for enkelte traumatiserende. Om de følger instrukser fra 113-sentralen over telefon, fungerer de direkte som helsevesenets forlengede arm.

Prosjektleder for SUS' oppfølgingstilbud for førstehjelpere, Anna Marie Moe Øvstebø
HJELPER HJELPERNE: Anna Marie Moe Øvstebø er prosjektleder for oppfølgingstilbudet til førstehjelperne ved SUS. – For mange er skyldfølelse hovedproblemet, forteller hun. Foto: Svein Lunde, SUS

Landsdekkende tilbud

Tilbudet fra SUS hevdes å være verdens første av sitt slag i offentlig regi og er tilknyttet den nasjonale førstehjelpsstrategien «Sammen redder vi liv», etablert av Helsedirektoratet i 2017 på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet.

Ved oppstarten rett før jul i 2020 var SUS-tilbudet kun tilgjengelig for personer i helseforetakets eget nedslagsområde. Utpå nyåret har det derimot blitt åpnet opp for førstehjelpere fra hele landet.

– Foreløpig har vi kun kontor her i Stavanger, men vi kan tilby oppfølging via Teams eller telefon for dem som bor langt unna eller av andre grunner ikke kan komme til våre lokaler, forteller Øvstebø.

– Målet på sikt er å etablere liknende tilbud og opprette kontorer også ved andre helseforetak.

Skyldfølelse

Til nå har rundt tjue personer benyttet seg av tilbudet – den yngste 17 år, den eldste over 70. Noen søker hjelp til å bearbeide ferske opplevelser. For andre ligger hendelsene lenger bak i tid. En ønsket å snakke om noe som skjedde for 30 år siden.

– For mange er skyldfølelse hovedproblemet, forteller Øvstebø.

Noen kan ha blitt handlingslammet og ikke klart å gjøre noe. De kan også trenge noen å snakke med.

Anna Marie Moe Øvstebø

– De tenker at de burde ha gjort mer og tenker gjerne ikke på at det er mange andre faktorer helt utenfor deres kontroll som også påvirker utfallet til pasienten. Det kan være ting som pasientens alder, underliggende sykdommer, om pasienten hadde sjokkbar rytme, hvor lang tid det tok før ambulansen kom, og mye mer.

Øvstebø understreker at man ikke trenger å selv ha utført førstehjelp for å benytte seg av tilbudet.

– Noen kan ha blitt handlingslammet og ikke klart å gjøre noe. De kan også trenge noen å snakke med.

Spørsmål om sirener og hjertestarter

Det kan variere mye hva førstehjelperne trenger hjelp til, og hvor preget de er av opplevelsene.

– Enkelte har helt konkrete spørsmål knyttet til det som skjedde, forteller Øvstebø:

– Hvorfor brukte ikke ambulansen sirene da de kjørte bort? Hadde de gitt opp pasienten allerede? Nei, men om det ikke er trafikk, brukes kun blålys. Hvorfor brukte de ikke hjertestarter? Det kan ha vært fordi de ikke hadde en sjokkbar rytme.

Øvstebø forteller at de også har fått mer avanserte medisinske spørsmål, om for eksempel genetikk ved hjertesykdom, bruken av implanterbar hjertestarter (ICD), om de skulle ha gitt medikamenter, hva som påvirker prognosen i den aktuelle situasjonen, og så videre.

Tomhetsfølelse

Initiativtaker Conrad Arnfinn Bjørshol er med i samtalene, og hans lange erfaring fra førstehjelpssituasjoner kommer ifølge Øvstebø ofte godt med ved slike spørsmål.

De står igjen med et indre kaos og har ingen å snakke med som forstår hva de har opplevd

Anna Marie Moe Øvstebø

For førstehjelpere som har hjulpet ukjente mennesker, kan usikkerheten om hvordan det har gått, være en stor påkjenning. Tjenesten fra SUS kan også hjelpe med informasjon om pasienten har overlevd eller ikke, dersom pasient eller pårørende samtykker.

– Mange beskriver tomhetsfølelsen etter at ambulansen har kjørt vekk. De står igjen med et indre kaos og har ingen å snakke med som forstår hva de har opplevd.

Tankene etterpå

Alt gikk bra med Thea.

Hun våknet langsomt til i ambulansen. På sykehuset fikk de tatt en rekke nevrologiske tester. Jenta hadde fått en solid hjernerystelse og måtte holdes våken, men var ellers fin.

Smittevernhensyn gjorde at kun moren fikk være sammen med henne på sykehuset.

Mens de andre som hadde vært med på skøytedagen, møttes og snakket ut, var Fallentin lenge alene med datteren og tankene sine.

Hva om det ikke hadde gått så bra? Hadde hun selv gjort alt riktig? Var hjelmen til Thea festet godt nok?

Fallentin var ferdig utdannet sykepleier i 2008, men har de siste årene jobbet på videregående som lærer for vordende helsefagarbeidere. Flere ganger i året holder hun kurs i førstehjelp. Dette kan hun. Likevel begynte tankene å kverne.

– Jeg spurte på sykehuset om det fantes noen jeg kunne snakke med, men jeg tror ikke ønsket mitt kom videre.

Fallentin fikk ikke sove. Alle inntrykkene kom opp igjen. Hun begynte bare å grine.

– Jeg trengte å få bekreftet at jeg handlet rett, og at det ikke var annet jeg kunne gjort.

Elisabeth Fallentin
SØKTE HJELP: Elisabeth Fallentin slet med søvn, ubesvarte spørsmål og vonde tanker etter datterens skøyteulykke. Foto: Privat

Snakket ut

Hun husket å ha lest noe Stavanger Aftenblad. Om en mann som hadde fått oppfølging fra sykehuset etter selv å ha gitt hjerte- og lungeredning.

Fallentin lette opp artikkelen, der det sto om det nye tilbudet fra SUS.

– Det er nesten rart at det ikke har vært et slikt offentlig tilbud før. Da jeg jobbet som sykepleier, hadde vi tilbud om debrifing etter alvorlige hendelser. Vi satt oss ned og snakket gjennom det.

Rundt en uke etter ulykken, ringte Fallentin nummeret som var oppgitt i avisartikkelen. Sammen fant de et tidspunkt for samtale som passet for henne og mannen.

– Selv om han ikke var der da det skjedde, satt han hjemme og ventet. Det var selvsagt også tøft.

Via Teams fikk foreldreparet snakke ut med Øvstebø og Bjørshol.

Fallentin fikk høre hva som var vanlige psykiske reaksjoner og fikk fortalt hva hun selv hadde opplevd og tenkt under og i etterkant av ulykken.

– Det var så godt å få bekreftet jeg hadde gjort ting rett, og at det som var av småfeil, ikke hadde betydning for utfallet.

Førstehjelpertelefonen

Landsdekkende tilbud fra Stavanger universitetssykehus

Telefon: 903 66 529

Nettside: sus.no/rakos-forstehjelp

Drives av Regionalt akuttmedisinsk kompetansesenter i Helse Vest (RAKOS)

Personer som har ytt førstehjelp til en bevisstløs person, eller vært til stede i en førstehjelpssituasjon, kan ta kontakt for profesjonell oppfølging

Tilbudet er gratis, og de du snakker med har taushetsplikt

Tilbudet inkluderer:

  • samtale om hendelsen sammen med helsepersonell
  • informasjon om utfallet til pasienten vil kun meddeles dersom pasient eller pårørende samtykker til det
  • informasjon om smittetesting ved behov
  • tilbakemelding til helsevesenet

Spørsmål om tilbudet kan rettes til Anna Marie Øvstebø: anna.marie.moe.ovstebo@sus.no

Les også:

– Hver gang vi får et oppdrag, kan det være til en av våre nærmeste

Bildet viser Karine Larssen og Andreas Ingilæ
PÅ AMBULANSEN I KJØLLEFJORD: Karine Larssen hadde aldri tenkt hun skulle jobbe innenfor helse, før hun fikk praksis i ambulansetjenesten i Kjøllefjord. Andreas Ingilæ jobbet først som helsefagsarbeider på sykehjem, før han fikk tilbud om å bli sommervikar på ambulansen. Foto: @ambulanselivkjollefjord

Karine Larssen og Andreas Ingilæ jobber på ambulansen i Kjøllefjord. Der kjenner de alle.

@ambulanselivkjøllefjord deler Karine Larssen og Andreas Ingilæ fra livet på ambulansestasjonen i Kjøllefjord, helt på toppen av Norge.

Denne uken vil de også dele bilder på Sykepleiens konto på Instagram. Sjekk ut: @sykepleien.no

Når de er på vakt, dekker de hele Lebesby kommune, med totalt 1300 innbyggere. 900 av dem bor i Kjøllefjord.

 

Været stenger veien

Nærmeste sykehus er i Kirkenes. Skal de ta veien, tar det omtrent fem timer. Den foretrukne reisemåten er derfor fly. De er 35 kilometer unna nærmeste flyplass med luftambulanse, men det er ikke alltid det er vær til å kjøre pasienter dit.

Når det er helg, er det en lege som har vakt i både Lebesby og nabokommunen Gamvik.

– Hvis vi er litt uheldige, kommer det et akuttoppdrag når været er dårlig og legen som har vakt, sitter i Gamvik, sier Andreas Ingilæ.

– Er alle fjelloverganger stengt, sånn som de er akkurat nå, så er Karine og jeg alene om ansvaret.

Kjøllefjord har én ambulanse, fire ambulansearbeidere og en lærling. De jobber tett med sykepleieren som har vakt på sykestua.

– Vi er vant til å ta oss av akuttpasientene over tid, sier Karine Larssen.

Sykepleieren på sykestua har ansvar for hele sykehjemmet, pluss dårlige pasienter. Derfor er det ikke sånn at ambulansearbeiderne bare leverer pasienten og drar. De bidrar også i håndteringen inne på sykestua.

De kan også starte for eksempel trombolysebehandling i bilen, dersom pasienten oppfyller kriteriene.

Bildet viser en ambulanse i nordlyset.
AMBULANSE I NORDLYS: Været preger arbeidshverdagen. Foto: @ambulanselivkjollefjord

Knusing og klemming

De jobber i vaktlag på to og to. I snitt har de ett oppdrag om dagen. Mange av pasientene er eldre mennesker, og det er brystsmerter, kols-forverring og ulike tilstander de fleste ambulansearbeidere i Norge er vant med.

– Det som kan være litt spesielt her, er at vi har noen arbeidsulykker på fiskemottaket. Jeg har vært på to–tre som har vært ganske alvorlige, med klemskader og knusninger, sier Andreas Ingilæ.

De går døgnvakter og sover hjemme.

– Vi bor så nærme ambulansestasjonen, sier Karine Larssen.

– Om alarmen går, løper jeg bare ned.

Selv om det bare er to på vakt, vet de at de alltid har noen i ryggen.

– Vi kjenner alle her, sier Larssen.

– Om jeg ikke er på jobb, men telefonen ringer midt på natten og ber meg bistå ved et hjertestans, ville jeg ikke nølt. Det gjelder de andre også.

– Vi hadde en skuterulykke her i fjor, forteller Ingilæ.

– Ambulansetjenesten har ikke snøskuter, og vi var usikre på hvor raskt Røde Kors kunne rykke ut. Men da vi skjønte at ulykken var skjedd på fjellet, ringte vi en kollega som var på påskeferie i nærheten. Vi visste han hadde skuter. Han kjørte ut til pasienten, gjorde primærundersøkelse og nødvendige tiltak. Da vi kom, var alt klart for at vi fikk gitt tilbakemelding til AMK og rekvirert helikopter.

Karine Larssen husker tilbake til en vakt hun gikk på for to uker siden.

– Vi fikk et oppdrag i det forrige vaktlag gikk av. Vi dro ut, etter 20 minutter ringte en av dem som gikk av, og lurte på om vi trengte bærehjelp.

Bildet viser ambulansestasjonen i Kjøllefjord, med 113 og et hjerte laget av lys.
54 METER MED LYS: Da ambulansestasjonen pyntet til jul, ble det lagt merke til. – Utrolig mange gikk forbi og så på, forteller Karine Larssen. Politi og brann ble inspirert og gikk også til innkjøp av lys. Til slutt lyste både 110, 112 og 113 opp vintermørket. Foto: @ambulanselivkjollefjord

Fryktet faren ville bli skutt

Men at alle kjenner alle, har også en pris.

– Hver gang vi får et oppdrag, kan det være til en av våre nærmeste, sier Andreas Ingilæ.

– Det er noe av det mest spesielle med å jobbe her ute. Vi kjenner så å si alltid den vi skal hjelpe.

Han kjente spesielt på det for to år siden. Da fikk de melding om en væpnet aksjon. Han visste at faren, som er lensmann, deltok.

– Vi måtte gå ut fra at det kom til å bli skadde politifolk. Jeg jobbet ganske hardt med meg selv og var forberedt på det verste.

Heldigvis gikk denne aksjonen bra.

– Men vi vet aldri hva dagen bringer, sånn sett, sier han.

– Det er ganske spesielt når vi som familie jobber i ulike etater.

Når flere enn forventet

Det var han som fikk ideen til å vise frem jobben på Instagram.

– Vi slet med å få vikarer i fjor sommer, forteller han.

– Jeg hadde tatt en del bilder og ville prøve å promotere jobben og plassen.

Karine Larssen var ikke direkte negativ til ideen. En dag fikk hun en melding med lenke og pålogging. Kontoen var skapt, og hun ble mer og mer interessert.

– Jeg likte egentlig å være anonym, og ville ikke ha frem ansiktet mitt i begynnelsen. Men det har gått over.

Målet var to til tre hundre følgere. Nå når de over tusen.

– Det er kjente i bygda, og mange ambulansearbeidere og sykepleiere fra andre steder, sier Ingilæ, som også har sett følgere fra Sverige og Tyskland.

– Og Spania, skyter Larssen inn.

En video de laget om å blande antibiotika, er også fanget opp av Finnmarkssykehuset. Nå er de bedt om å lage flere, for eksempel om uttynning av medisiner og klargjøring av CPAP.

– Jeg tror folk synes det er artig at vi som jobber lokalt viser frem jobben vår, sier Andreas Ingilæ.

Bildet viser en ambulansearbeider som holder seg fast i vinden.
AKUTTHJELP I VINDEN: «Blås så hardt at vi må̊ klamre oss fast i fiskegjellan», var ambulansearbeidernes kommentar til dette bildet. Foto: @ambulanselivkjollefjord
OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.