fbpx Sykepleiere mer optimistiske nå enn i starten av pandemien Hopp til hovedinnhold

Sykepleiere mer optimistiske nå enn i starten av pandemien

Sykepleier med munnbind.
GODT MOT: Mange sykepleiere uttrykker frustrasjon og sinne etter et år i frontlinjen, men sammenliknet med starten av pandemien, er det nå mer optimisme å spore. Illustrasjonsfotot: Mostphotos

Et drøyt år med koronatiltak og kriseberedskap har ikke drenert sykepleiere fullstendig for håp og optimisme. Snarere tvert imot.

I starten av pandemien kjente rundt halvparten av norske sykepleiere seg trygge på at helsevesenet ville klare å håndtere krisen. Et drøyt år senere har andelen steget til nærmere 70 prosent.

Andelen som oppgi at deres arbeidsplass er godt rustet til å håndtere en eskalering av koronasituasjonen, har i samme periode økt fra 40,7 til 49,4 prosent.

Dette er noen av resultatene fra to spørreundersøkelser Sykepleien gjennomført blant tilfeldig utvalgte medlemmer av Norsk Sykepleierforbund.


 


 

Tilstrekkelig med smittevernutstyr

Den mest markerte endringen mellom pandemiens innledende runder og våren 2021, handler om smittevernutstyr.

I mars 2020 mente kun 35,3 prosent av sykepleierne at deres arbeidsplass hadde tilstrekkelig tilgang på smittevernutstyr. I april året etter var tallet 81,9 prosent.

Les også: Koronakommisjonen med kritikk mot beredskapen

Mindre smittefrykt

Våren 2020 svarte 51,8 prosent av sykepleierne at de var redde for å bli smittet av koronaviruset i forbindelse med sitt arbeid. I april 2021 var denne andelen sunket til 43,4 prosent.

Andelen som engster seg for å smitte sårbare pasienter, har også sunket noe, fra 80,2 til 74,8 prosent.

Det er ikke klart om denne utviklingen skyldes økt kunnskap om risiko, bedre smittevern på arbeidsplassen eller troen på effekt av vaksinering.

Slik gjorde vi det
  • To spørreundersøkelser om ulike sider ved pandemien ble gjennomført henholdsvis 24.–26. mars 2020 og 20.–21. april 2021 blant tilfeldig utvalgte medlemmer av Norsk Sykepleierforbund.
  • Det var et nytt tilfeldig utvalg som mottok den andre undersøkelsen, så endringene fra 2020 til 2021 er dermed statistiske.
  • 2465 besvarte undersøkelsen i 2020 mens 1301 deltok i 2021.
  • Elektroniske spørreskjema ble sendt ut per e-post gjennom verktøyet Enalyzer.
  • Besvarelsene var anonyme, og Sykepleien kan ikke kople svar til person, bortsett fra der deltakerne selv har valgt å identifisere seg i fritekstfelt.

Godt skussmål for Helsedirektoratet

I undersøkelsene ble sykepleierne også spurt hvor fornøyde de er med ulike aktørers håndtering av koronasituasjonen. 

Her peker pilene oppover for de fleste, også for ledelse og tillitsvalgte i Norsk Sykepleierforbund, som kom relativt langt ned på listen i den første undersøkelsen.

I årets undersøkelse sier sykepleierne seg noe mindre fornøyde med hvordan landets politiske ledelse har håndtert pandemien. Her har andelen som svarer de er fornøyde eller svært fornøyde, sunket fra 70,7 til 61,5 prosent.

Likevel er det i denne sammenhengen fortsatt en større andel som sier seg tilfreds med den politiske ledelsen av landet, enn med NSF-ledelsen.

Sykepleierne er aller mest fornøyd med hvordan kolleger har håndtert pandemien, mens den nasjonale aktøren som skårer høyest på tilfredshetsbarometeret, er Helsedirektoratet:

80 prosent av sykepleiere sier seg fornøyd eller svært fornøyd med Helsedirektoratets håndtering av koronasituasjonen, mens 73,5 prosent gir tommel opp for Folkehelseinstituttet. Disse to aktørene var ikke spesifisert i 2020-undersøkelsen.


 
Pandemien med sykepleiernes egne ord

I spørreundersøkelsen kunne de som ønsket, dele sine erfaringer og tanker om pandemien i anonymisert form. 181 valgte å benytte seg av muligheten og her er noe av det de skrev:

  • På starten var det mye usikkerhet og redusert tilgang til smitteutstyr. Etter nyttår har vi brukt munnbind hele dagen på jobb.
  • Jeg har ikke blitt permittert og har stort sett følt meg trygg på at arbeidsplass har håndtert situasjonen på best mulig måte. Opplever imidlertid at enkelte pårørende ikke tar smittevernregler på alvor ved besøk […]
  • Smitte uten symptomer er en stor usikkerhet i hverdagen. Hadde følt meg mye tryggere dersom ansatt helsepersonell på avdelingen kunne teste seg rutinemessig en gang i uken eller liknende.
  • Jeg synes det er dårlig at vi i Nord-Norge hadde like strenge restriksjoner som i sør.
  • Jeg er glad jeg jobber i en kommune som setter sikkerheten til de ansatte svært høyt. Vi har tidligere fått tilbud om å teste oss i arbeidstiden. […] Alltid tilgang på smittevernutstyr. Alltid en leder tilgjengelig på telefon i helger. Flotte smitteverntraller. Opplæring i å ta tester på beboere.
  • Er minst fornøyd med at myndighetene åpnet opp for reising i fjor sommer og at de starter gjenåpning nå mens smittetallene fortsatt er høye.
  • Strenge tiltak for å forhindre smitte gir også økt sykefravær, som gir en økt belastning på helsearbeidere og sykepleiere igjen på gulvet.
  • Synes det er for dårlig at det ennå er en stor andel helsepersonell som står i pasientnære jobber, og ikke har blitt vaksinert.
  • Har vært mer redd for å bli smittet utenfor jobb enn på jobb. Trygg på smittehåndteringa på jobb.
  • Har opplevd klare brudd på smittevernreglene på min arbeidsplass grunnet sykepleiemangel. Jeg var nærkontakt til kollega som fikk covid-19, men da jeg informerte nærmeste leder om dette, fikk jeg beskjed om å møte på jobb som vanlig. Det var kun ledergruppen på jobb som gikk i karantene.
  • Folk flest har ikke forståelse for det presset vi på operasjon og intensiv opplever daglig, og de konsekvensene økt smitte i samfunnet får for helsevesenet.
  • Jeg tenker det er beklagelig at ikke alle innbyggerne i Norge kan gjennomføre denne dugnaden som er livsviktig for alle. Blir oppriktig lei meg og nokså skuffet når jeg hører at folk på død og liv må ut på pub og ligge og sole seg side om side i parker og på strender.
  • Det føles som en hån mot dem som står på dag og natt for å være til stede for dem som trenger det, at noen kan tillate seg og bare si «dette gjelder ikke meg».
  • Om lønnen og arbeidsforholdene forblir det samme, ønsker jeg heller å jobbe ufaglært i en sportsbutikk hvor jeg omtrent vil ha den samme lønna, men med bedre arbeidstider og mindre hektiske dager.
  • Redsel for å smitte pasienter har vært stor til tider.
  • Vanskelig å bruke munnbind overfor en del mennesker med demensdiagnose. Må ofte ta det av, da de blir redde og engstelige.
  • Syns også vi burde hatt påbud om munnbind for alle inne på sykehusets fellesområder.
  • Reagerer på at man ikke mottar kompensasjon i form av lønnsøkning på grunn av merarbeid, og at man utsetter seg for større risiko enn folk flest.
  • I helsevesenet oppleves tilgang på smittevernutstyr i tidlig fase og tilgang på utdannet personell gjennom hele perioden som det mest prekære.
  • Det er helt horribelt at man skal gå på kant med både faglig forsvarlighet og sette sånn trykk på yrkesgruppen at det er tvilsomt at de fleste av oss makter en slik arbeidssituasjon mye lengre.
  • Pasienter og pårørende ser ikke alvoret i koronapandemien. Som sykepleiere ser vi døden i hvitøyet.
  • Både den fysiske og psykiske påkjenningen har blitt ignorert av regjeringen, og sykepleierne har igjen kommet ut av lønnsforhandlingene som de store taperne. Motivasjonen for å stå i et yrke som krever så mye av deg uten å få uttelling, minker.
  • Vi arbeider i et svært sårbart system, og jeg er engstelig for at jeg ikke får gjort jobben min tilstrekkelig.
  • Myndigheter og andre øvrige ledere som har beslutningsmyndighet, helseforetak, nærmeste ledelse opplever jeg gjør hva de kan for å ivareta helsevesenet og gjøre gode (men kjipe) beslutninger, som hindrer kollaps, slik vi ser i andre land.
  • Reagerte ganske sterkt på at medarbeidere som ikke hadde pasientkontakt i hjemmetjenestene, ble vaksinert før enkelte av oss som måtte ha pasientkontakt.
  • Jeg husker at jeg ble litt paff da lederne mine sa at de hadde vaksinert seg, før jeg og flere andre med pasientkontakt hadde fått tilbudet!
  • Vi er alle slitne, men gjør virkelig så godt vi kan!
  • Pasientene påvirkes også av alle restriksjoner, og de har forskjellig toleranse grenser for å takle dette. Noen blir mer urolige, andre mer passive.
  • På grunn av mangel på intensivsykepleiere så føler jeg meg presset til å arbeide mye ekstra, ikke av arbeidsgiver, men av min egen samvittighet.
  • Synes det er fantastisk at de fleste helsepersonell nå endelig snart er vaksinert, men jeg syntes ikke vi må glemme de andre yrkene som står på: lærere, barnehage og personalet på matbutikkene.
  • Jeg synes det er mange som ikke jobber i helsevesenet, som ikke overholder regler. Dette er frustrerende. Vi i helsevesenet jobber hver dag og ser nesten ikke familien vår på kjempelenge, fordi vi ikke ønsker å smitte noen. Også fortsetter samfunnet og bare klager over arbeidet vårt, og at de ikke kan feste. Dette er veldig frustrerende. Har ikke sett de eldste i familien min på over ett år.
  • Har vurdert et annet yrke etter denne pandemien.
  • Synes det er en hån mot oss at klapping på balkongen skal bidra til at vi får den anerkjennelsen vi fortjener. Vi strekker oss langt for at hjulene skal gå rundt, men vi sitter igjen med svært lite tilbake!
  • Det er mange kommuner som var bedre forberedt enn andre på pandemi. Blant annet kommunen jeg jobber i. Vi har aldri manglet smittevernutstyr, fått god informasjon og innføring i prosedyrer. Utrolig bra ledelse av smittevernlege, kommunelege og legevaktlege samt at mange har snudd seg fort rundt, har gjort dette trygt for oss sykepleiere.
  • Hadde aldri trodd jeg skulle være redd for å gå på jobb, men det har jeg vært. Vi hadde ikke nok smittevernutstyr i form av åndedrettsvern, men ble instruert om at dette måtte gjenbrukes til flere pasienter.
  • I krig sendes ikke soldater i frontlinjen uten å kunne forsvare seg. I pandemien er helsepersonell sendt i frontlinjen uten beskyttelse.
  • Det er vanskelig å forholde seg til så mange forskjellige uttalelser om hvordan vi skal håndtere smittevern i Norge, i Oslo, i bydeler i Oslo regler/føringer fra SYE. Ansatte, pårørende og ledere blir forvirret.
  • Har vært redd for å bli smittet selv og slik bringe videre smitte til sårbare pasienter og familie i risikogruppen. Har av den grunn unngått å møte folk/ha besøk selv om reglene/anbefalingene har tillatt et visst antall besøkende. Har nesten bare gått på jobb og vært hjemme (eller gått tur). Jobben har blitt det sosiale møtepunktet.
  • Mangel på verdsettelse og forståelse av mitt yrke har ført til tanker om «å skifte beite».
  • Jobber i en kommune med virksomhetsleder som forsto alvoret tidlig. Vi har derfor gjennom hele pandemien vært godt rustet.
  • Vi har fått påpekt flere ganger av institusjonsleder hvilke avdelinger som har færrest ansatte som har tatt/sagt ja til vaksine, uten at det tas høyde for at enkelte har private grunner til å ikke ta. Hos oss er en kjent «privat» årsak planlegging av graviditet eller graviditet.
  • Jeg synes vaksineprioriteringen har vært helt hårreisende. At ikke helsepersonell og lærere er høyere prioritert, er en skam.
  • Vi kan og bør alltid lære av det vi har vært og står i, men jeg liker dårlig all kritikk til de som har hatt overordnet ansvar for pandemihåndteringen i landet vårt. Hvem er de som tror de hadde gjort alt så mye bedre? Hvilke lager av smittevernutstyr var for eksempel tilgjengelig under tidligere regjeringer? Kan vi ikke heller være ekstremt takknemlige for at landet vårt har kommet svært, svært godt ut av denne krisen i forhold til de fleste land i verden?
  • Den største utfordringen i denne pandemien er at det har vært preget av stor usikkerhet. Det forekom endringer hver time, om ikke oftere, den første tiden.
  • Har en frykt for at de skal prøve å legge press på oss til å ta vaksinen. Dersom det skjer, slutter jeg.
Les også:

– Forbered deg på det usannsynlige

Bildet viser en skadet kvinne med et pledd rundt seg. Det er røykskyer rundt henne.
ØVELSE: – Beredskap handler om å være forberedt på å håndtere uventede, kritiske situasjoner og redusere skadevirkninger, skriver Maria Strandås. Her er en sykepleierstudent avbildet under en øvelse utenfor Nord universitet i Bodø. Illustrasjonsfoto: Øvelse Nord / Jan Erik Andreassen

– Det er hevet over enhver tvil at det er viktig å trene på små og store kriser. Dessverre mangler Norge tusenvis av sykepleiere, og beredskap er ikke en del av sykepleiepensumet, skriver Maria Strandås.

I barndommen hadde vi jevnlige brannøvelser hjemme. Vi øvde på å åpne vinduet, kaste branntauet ut og klatre ned. Engstelig og skjelvende klamret jeg meg – som seksåring – fast i tauet, fant fotfeste og heiste meg egenhendig ned på trygg grunn. Vi øvde selv om vi ikke forventet en brann. Nesten tretti år senere sitter det fremdeles i meg som en ryggmargsrefleks.

Vi har alle vært igjennom brannøvelser, men de færreste av oss vet hva vi skal gjøre dersom en større krise oppstår. Vi øver ikke på det fordi det – tross alt – er svært usannsynlig at en krise rammer oss. Sannsynligheten for at du utsettes for skyting på sommerleir, at et leirskred tar huset ditt eller at en pandemi lammer en hel verden, er mikroskopisk. Likevel skjer det.

Vi bør være forberedt

Det er sannsynlig at noe usannsynlig snart vil skje. Når det skjer, bør vi være forberedt. Viktigst av alt er at menneskene som driver redningsarbeidet, de som behandler skader og systemet rundt, er beredt og vet hva de skal gjøre – at de har øvd på det sannsynlige som skjer hver dag og på det usannsynlige som forhåpentligvis aldri skjer.

Beredskap handler om å være forberedt på å håndtere uventede, kritiske situasjoner og redusere skadevirkninger. Øver man på krisehåndtering, kan man også forebygge at kriser skjer fordi feil og mangler avdekkes.

Beredskap har lenge vært et av de viktigste områdene ved Nord universitet. I over 25 år har universitetet trent sine studenter og samarbeidende etater og instanser på krisehåndtering. Siden 1996 har kriseøvelser vært en årlig foreteelse ved Nord universitet i Bodø.

Enn så lenge finnes det ingen statlig støtte til øvelsen.

Øvelsen har vokst fra å være en liten, studentbasert kriseøvelse for studenter innen politi, sykepleie og journalistikk til å bli landets største sivile og militære krise- og beredskapsøvelse. Konseptet «Øvelse Nord» vokste frem og kombinerer kriseøvelser med faglig påfyll. Øvelse Nord er en arena hvor både lokale, regionale og nasjonale beredskapsaktører samles og trener på håndtering av store hendelser og kriser slik at samhandling og håndteringsevne forbedres.

Øvelsen er i årevis drevet på dugnadsånd og i regi av et universitet som ser på det som en viktig del av sitt samfunnsansvar. Enn så lenge finnes det ingen statlig støtte til øvelsen; noe som begrenser kapasiteten til å øve og forske på særlig komplekse scenarioer.

Beredskapen er for dårlig

Akkurat nå står vi midt i den største krisen verden har sett på lang tid. Koronakrisen har vist hvor dyrt det er å ikke øve. Koronakommisjonens rapport om håndteringen av pandemien viser at regjeringen ikke var godt nok forberedt. Til tross for at en pandemi i gjentatte trusselvurderinger var fremhevet som den mest sannsynlige nasjonale krisen, var ikke regjeringen forberedt på å bruke omfattende smitteverntiltak. De hadde ikke vurdert hva en pandemi ville bety for samfunnet, og de manglet smittevernutstyr.

Om kommisjonens rapport sa statsministeren følgende: «Vi må lære av krisen, så vi er bedre forberedt neste gang». Det er riktig og viktig. Men vi kan ikke bare lære av krisene. Vi må trene på potensielle kriser. Vi må være forberedt. For å kunne ta riktige avgjørelser i en krisesituasjon, enten man er i førstelinjen omgitt av syke eller skadde mennesker, eller om man fatter beslutninger for en hel nasjon, så må man jevnlig øve på hva som må gjøres når det usannsynlige skjer.

Sykepleiere får ikke øvd på krisehåndtering.

Sykepleierutdanningen ved Nord universitet er blant Norges største og er en viktig del av Øvelse Nord. Koronakrisen har nok en gang understreket sykepleieres betydning for å sikre forsvarlige helsetjenester og norsk beredskap. Men faktum er at beredskapen er for dårlig. Ikke bare mangler Norge tusenvis av sykepleiere, men beredskap er ikke en del av pensum innen sykepleie og andre helsefagutdanninger i Norge, og sykepleiere får ikke øvd på krisehåndtering.

Verdifulle erfaringer

Sykepleiere står stadig i utfordrende hendelser som må håndteres akutt, og de blir dyktige i å håndtere de. Store kriser som genererer mange titalls skadde, får de derimot ikke øvd på. I en krise står man overfor andre utfordringer enn normalt. Man må gjøre andre vurderinger og ta beslutninger uten å ha tilgang på informasjon. Helsetjenestenes kapasitet overbelastes, og kvaliteten på behandlingen må reduseres for å redde flest mulig.

Naturlig nok vil sykepleiere på ambulanser, akuttmottak og intensivavdelinger ha viktige roller ved en masseskade, men også sykepleiere i mange andre deler av helsevesenet kan bli hentet inn dersom antall skadde er stort nok. Da er det viktig at også disse sykepleierne har øvd.

Jeg var med på Øvelse Nord for første gang som sykepleierstudent. Jeg husker synet av alle skadde vi skulle ivareta, og jeg kjente på stresset og adrenalinet. Jeg følte på uroen da jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre, og roen som senket seg da jeg omsider forsto. Omgivelsene var trygge, og jeg hadde tid til å tenke. Jeg hadde andre jeg kunne lære av og tenke sammen med.

Vi satt igjen med verdifulle erfaringer som vi forhåpentligvis aldri vil få nytte av. Fortsatt er studenter helt sentrale i Øvelse Nord, og det viktigste for studentene er at de får øve seg på sin sin rolle ved en eventuell krise. For sykepleierstudenter er det avgjørende å trene på akutte situasjoner, også i stor skala.

Digital trening

Normalt er tusenvis av mennesker i sving under Øvelse Nord, men for andre år på rad får vi ikke trent skikkelig på krisehåndtering – ironisk nok på grunn av en global krise. Pandemien tvinger oss til å tenke nytt. Nedstengninger, sosial distansering og smitteverntiltak gjør store øvelser umulig. Årets sykepleierstudenter får ikke kjenne adrenalinet suse i blodet. De får ikke ta i de skadde, måle vitale tegn, vurdere hvem de bør prioriteres og hvilke tiltak de skal iverksette.

Digital øvelse gir også verdifull læring.

Når Øvelse Nord går av stabelen 28. april, er det i en ny digital forkledning. Etatene trener digitalt på samvirke. Studentene trener digitalt på masseskadehåndtering. Digital øvelse gir også verdifull læring, men ikke på langt nær på samme måte som fullskala øvelser.

Det er hevet over enhver tvil at det er viktig å trene på små og store kriser. Forhåpentligvis kan vi gå tilbake til normal øvingsdrift i 2022. Forhåpentligvis øker satsingen på øvelser slik at det omsider kommer penger på bordet i kommende års statsbudsjett. Først da får Øvelse Nord anledning til å planlegge langsiktig og bygge opp et forskningsfaglig beredskapsmiljø.

Kanskje flere universiteter vil følge etter og øve sine studenter?

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.