fbpx Råder helsesykepleierne til å tenke annerledes om gutter Hopp til hovedinnhold

Råder helsesykepleierne til å tenke annerledes om gutter

BLIR BORTE: Jo eldre gutter blir, jo færre av dem oppsøker helsestasjonen. Foto: S. Stevenson / Mostphotos

Å sette seg på venteværelset utenfor helsesykepleiers kontor kan føles temmelig uaktuelt for unge gutter, selv om det de trenger, er noen å snakke med.

– Jeg forsøkte å starte en gruppe for unge menn med angst og kalte den «Angstgruppe for menn». Ingen kom.

Dette forteller en av informantene i en ny rapport, «Hvordan hjelper vi gutta?», laget av Silje Berggrav i samarbeid med Mental Helse. Forfatterne har intervjuet fagfolk, forskere og ansatte i skolehelsetjenesten og helsestasjoner for ungdom som særlig har jobbet for å nå gutter.

Rapporten er ment som en fagressurs for helsesykepleiere og gir en rekke råd om hvordan nå frem til gutter med psykiske utfordringer.

– Angstgruppa for menn ble omdøpt til «Hvordan utvikle en verktøykasse til suksess?» Da kom gutta, og det ble til og med ventelister, forteller informanten.

Dette viser hvor viktig det er med en positiv tilnærming, noe som er konkret og peker på løsninger. Guttevennlig språk og tilnærming er et av rådene i rapporten.

Gutter trenger også hjelp

Ifølge rapporten opplever helsesykepleiere og andre fagfolk som jobber med psykisk helse, at unge gutter vegrer seg for å oppsøke hjelp for å snakke om psykiske problemer. De bruker skolehelsetjenesten i mindre grad enn jentene. Tendensen er tydeligere jo eldre ungdommene blir. I 8. klasse er det omtrent like mange gutter som jenter som oppsøker skolehelsetjenesten. Så øker forskjellene år for år.

Flere forhold kan tyde på at gutta ikke har mindre behov for hjelp enn jentene:

  • Selvmordsraten er dobbelt så høy for gutter som for jenter.
  • Gutter faller i større grad ut av skolesystemet.
  • Gutter rammes oftere enn jenter av atferds- og konsentrasjonsproblemer.
  • Flere gutter enn jenter får alkohol- og stoffavhengighet.
  • Gutter er i stor grad disponert for sosiale utfordringer, kroppspress, seksuelle krenkelser og andre faktorer som kan påvirke psykisk helse.

– Ikke gå rett på sak

«Hvordan hjelper vi gutta?» ble presentert på et webinar i mai arrangert av Likestillings- og diskrimineringsombudet, der fagfolk også delte erfaringer med arbeidet spesielt rettet mot gutter.

Om det at gutter ikke har så lett for å ta opp psykiske problemer, sa psykiatrisk sykepleier Per Vidar Nielsen i Herrkules:

– Ikke gå rett på sak, snakk heller litt om den motorsykkelen de kommer kjørende med hvis du ser de kommer inn med en hjelm under armen. Man må gå litt rundt grøten. Gutta vil først teste deg ut. «Er han en jeg kan stole på?». Det er en idé å utnytte møtepunkter med guttene, som for eksempel hvis en klamydiatest skal følges opp. Det kan gi rom for en samtale om andre ting, sa han på webinaret.

– Tilnærmingen til gutta er helt annerledes enn til jentene, konstaterer han.

– Vi som helsepersonell må ha kunnskap og kompetanse om dette, hvis ikke tror jeg vi mister guttene.

Herrkules er et ukentlig helsetilbud på helsestasjonen for ungdom i Sarpsborg til gutter mellom 13 og 20 år. Tilbudet har eksistert fra 2001.

– Jeg er helt overbevist om at den jobben vi har gjort ute på skolene, den universelle forebyggingen, har bidratt til at guttene bruker tilbudet, sier Nielsen til Sykepleien.

Viktig å starte mens gutta er små

Leder for helsesykepleierne, Ann Karin Swang, spilte inn at det er viktig å jobbe med gutter fra de er små.

– Hvis vi skal nå gutta, må vi starte mye tidligere. Vi må lære gutta å snakke om problemer og å oppsøke hjelp, sa hun.

– Hvordan kan det gjøres, spør Sykepleien om etter webinaret?

– Blant annet gjennom de universelle tilbudene, det vil si møtene med hele klasser eller grupper der både gutter og jenter er med. Da tar vi opp temaer som vold og overgrep, vennskap, kosthold, pubertet og psykisk helse, tilpasset den aldersgruppen vi møter. Der ser guttene at det er greit å stille spørsmål og snakke om vanskelige temaer. Og de blir kjent med oss. Da er det lettere å ta kontakt senere.

Disse tilbudene er noe som ifølge Swang lett kan bli nedprioritert på grunn av alle oppgavene helsesykepleierne har.

– Resultatet blir at det heller blir flere en-til-en-samtaler, og da er det i hovedsak jentene som oppsøker oss, sier hun.

– Drømmen er å ha flere av disse tiltakene i form av for eksempel temakvelder på helsestasjon for ungdom (HFU), og også egne arrangementer for bare gutter. Og de må starte helt fra 1. trinn for at gutter skal lære at man ikke må være syk for å oppsøke skolehelsetjenesten eller HFU.

Få kommuner har egne gutte-tilbud

Egne tilbud for gutter ser ut til å være en mangelvare. Sex og samfunn har nå laget en kartlegging av helsestasjoner for ungdom i kommunene. Av nesten 300 kommuner oppgir bare 17 at de har egne tilbud til LHBT-ungdom, unge med etnisk minoritetsbakgrunn eller egne tilbud for gutter.

Kartleggingen ble presentert 10. juni 2021.

Les om kartleggingen her: 1 av 5 kommuner har ingen egen helsestasjon for ungdom

Hvordan nå guttene?

Her er rådene til hvordan skolehelsetjenesten og helsestasjoner for ungdom lettere skal få kontakt med gutter som sliter:

1: Finn ut hva gutta trenger

Hvis det kommer få gutter til helsestasjonen, spør dem hvorfor, og om hvilke tilbud de ønsker seg.

I Kongsberg viste en kartlegging i 9.-klasse og 2. videregående, etter flere selvmord og selvmordsforsøk i kommunen, at gutta aller helst ville snakke om selvbilde og stress (45 prosent), fysisk helse og kropp (45 prosent), sex (40 prosent) og ensomhet og vennskap (39 prosent).

Tiltakene var å ansette en mannlig helsesykepleier som skulle bruke Helsestasjon for ungdom sin snapchatkonto mer aktivt og ha samtaler og undervisning for å nå ut til flere gutter.

Kartlegging kan følges opp med brukergrupper der gutta får komme med innspill til hvilke tilbud som kan passe for dem.

På Ringerike var tilbakemeldingen å bruke mat som lokkemiddel. Dermed ble det gutta-kvelder med pizza for å få gutter til å fortelle hva som var viktig for dem.

2: Bruk gutters språk

Nyere studier, som det refereres til i rapporten, antyder at tidligere undersøkelser av ungdoms psykiske helse ikke fanger opp gutters utfordringer. Spørsmålene retter seg mer mot typiske «jenteproblemer». Eller det er stilt de samme spørsmålene til gutter og jenter, til tross for at gutter og jenters utfordringer har forskjellige uttrykk.

Det kan for eksempel være spørsmål om tristhet, ensomhet og det å gråte, der jenter skårer høyt i svarene, mens spørsmål om aggresjon, irritabilitet og humørsvingninger ikke stilles.

I undersøkelser om spiseforstyrrelser har det blitt spurt om ønsket om å bli tynnere, som er mest typisk for jentene, men ikke om ønsket om å få store muskler, som er en mer typisk årsak til gutters spiseforstyrrelser.

Fagfolk er tydelige på at man må bruke et annet språk for å nå frem til gutter med informasjon og andre ord for å markedsføre tilbud.

De anbefaler å utvikle egen informasjonsmateriell for gutter der det:

  • gis råd om problemstillinger som særlig angår gutter, som tilbud om gratis kondomer og lett tilgjengelig klamydiatest
  • brukes farger og bilder som appellerer til gutter
  • fortelles om enkle måter å ta kontakt på, via sms og e-post, men særlig via kanaler ungdom bruker som Instagram og snapchat. Noen foreslår også pop-up-annonser i spill.

I stedet for å vinkle på problemer, anbefales det å fokusere positivt og løsningsorientert. Ta heller tak i noe man mestrer, enn alt man eventuelt ikke klarer. Som eksempel nevnes guttegrupper om vennskap, verktøykasse for bedre selvtillit eller pizzatreff om porno.

3: Egne guttedager

Mange av helsestasjonene som har lyktes i å nå flere gutter, har erfart at egne guttedager er et vellykket tiltak. Det kan være at en fast dag i uka er forbeholdt gutter.

Det er en overvekt av jenter som oppsøker helsestasjonen. Å være alene gutt og sette seg på et venterom som kanskje er fullt av skravlende jenter, kan være en litt for høy terskel for gutta.

Gutter kan også oppleve det som vanskelig at andre ser at de går inn på helsestasjonen, og det anbefales å legge helsestasjonen i et område på skolen der ikke «alle» ser hvem som går inn.

Et vellykket forsøk i Bergen gikk ut på å opprette en egen VIP-knapp for gutter. Det ga kortere ventetid for guttene, og flere kom.

4: Ta opp temaer som interesserer gutter

Kartlegginger viser at gutter vil snakke om kroppspress, prestasjonsangst, stress, sex, selvbilde, gaming, rus og psykisk helse. Temakvelder om dette har vært populært, men muligheten for samtaler om psykisk helse kan også åpne seg i helt andre situasjoner.

Dette sier en informant i rapporten:

– Vi som jobber her, er glade i klamydiatesten. Det er mye psykisk helse i en klamydiatest. Da må vi ha tak i dem igjen for å gi resultatet, dermed får vi et treffpunkt til. Spranget fra klamydia til å snakke om angst er stort, men vi kan lage et mellomtrinn. Kanskje vil de delta på en temakveld?

5: Vær tydelig om taushetsplikten

Usikkerhet om hvem som får vite at man har psykiske problemer, stopper gutter fra å oppsøke hjelp. Det er derfor viktig at tjenesten er tydelig på hva taushetsplikten innebærer.

Ligger helsestasjonen på et sted der ikke alle ser hvem som går inn, blir det også lettere for guttene å ta kontakt.

6: Guttevennlige samtaler

Det første som må til, er å oppnå tillit. Bruk tid på å bli kjent før de intime spørsmålene kommer.

Å dvele ved spørsmål om følelser kan være vanskelig for gutter. Gi heller rom for å gjenfortelle historier og fakta. Og fokuser på løsninger som kan være innen rekkevidde.

Vær konkret. Har gutten lav selvtillit, så hør hva han vil bli bedre på. Kanskje er det en praktisk ting som kan ordnes?

Aktiviteter kan føre til gode samtaler. Det er ikke like naturlig for alle å sitte på et rom og ha en-til-en-samtaler. Å for eksempel spille dataspill sammen kan åpne «slusene».

En informant sier det slik om gutter som kommer til helsestasjonen:

– Når de først kommer, er det ingen som er mer åpne enn dem. Gutter kan være vel så åpne som jenter.

7: Mann til mann

Noen gutter vil ha lettere for å snakke med mannlige helsearbeidere, men det er ulike meninger blant fagfolk om hvor viktig akkurat dette er.

Mannlige ressurspersoner kan eventuelt inviteres til å delta i guttegrupper hvis de kan snakke åpent om mental helse på en positiv måte.

8. Samtale i 8. klasse

Det er sterkt anbefalt i de faglige retningslinjene å ha en obligatorisk helsesamtale med elever på 8. trinn. Det vil gjøre ungdom kjent med tilbudet og skape muligheter for å snakke om utfordringer.

Her kan du laste ned hele fagressursen, som i tillegg til rådene inneholder konkrete råd om arbeid med guttegrupper. 

Les også:

Om BUP-rapport: – Det er for dårlig

Ann Karin Swang
GAMMELT NYTT: Leder i Landsgruppen for helsesykepleiere i Norsk Sykepleierforbund, Ann Karin Swang, mener mange barn og unge kan få hjelp i primærhelsetjenesten om det hadde blitt bevilget øremerkede midler, noe helsesykepleierne har kjempet for i mange år. Foto: Kristin Henriksen / NSF

Barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker har lang ventetid, er ikke er tilpasset barna og gir ikke alltid den rette hjelpen, ifølge en ny rapport fra Barneombudet. – Veldig gjenkjennelig, konstaterer helsesykepleierleder Ann Karin Swang.

Det er behov for en bred gjennomgang av tilbudet til unge som trenger psykisk helsehjelp, var den klare meldingen til helsemyndighetene fra barneombud Inga Bejer Engh da hun presenterte rapporten om barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker (BUP) 13. oktober.

Rapporten fra Barneombudet, «Jeg skulle hatt BUP i koffert», har sett på hjelpen barn og unge får i barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker (BUP) ved å snakke med 26 ungdommer, 20 foreldre, samt en rekke ledere og behandlere.

– Ungdommene vi har snakket med, ber om at hjelpen skal komme raskt og at den skal følge dem der de er, forteller Engh om hva om kom frem i samtalene.

Vanskelig ventetid

Men ventetiden til BUP er for lang, og den varierer mellom 34 dager i Helse Vest til 52 dager i Helse Midt-Norge.

– Ungdommene forteller at ventetiden ofte er det alle vanskeligste, og at problemene ofte forverrer seg mens de venter. Usikkerheten rundt det som skal skje oppleves da som særlig belastende, og de opplever at livet blir satt på vent, sa Engh.

Rapporten viser at noen BUP-er avslår mange henvisninger på grunn av mangelfulle opplysninger, henvisninger som i mange tilfeller kommer først når barn har fått alvorlige problemer.

– Vi er helt avhengig av å ha en god og forsvarlig saksbehandling for at barnet skal sikres god helsehjelp etter loven. BUP må sørge for å innhente all relevant informasjon som eventuelt mangler i henvisningene, før de tar en avgjørelse, sa Engh.

– Noen BUP-er har gode rutiner, mens andre avslår henvisning uten forklaring. I verste fall fører dette til at barn som trenger det, blir stående uten hjelp.

Engh påpeker at psykologspesialister skal være med på å vurdere henvisninger, men det skjer ikke alle steder. Da blir ikke vurderingen god nok.

Barna kommer ikke inn på BUP

For Ann Karin Swang er dette gammelt nytt.

– Bare det å komme inn på BUP er jo en hel jordomseiling. Jeg har sittet med foreldre som har grått fordi barnet deres ikke kommer inn, selv om det åpenbart trenger hjelp. Det er for dårlig!

Swang er leder for Landsgruppen av helsesykepleiere i Norsk Sykepleierforbund, men jobbet inntil for et år siden som helsesykepleier i skolehelsetjenesten.

Hennes erfaring er at henvisningene fra fastlegene blir avvist hvis ikke helsesykepleierne skriver en medhenvisning.

– Uten det, kommer ikke barna inn, sier hun.

Før det kan sendes en henvisning til BUP, skal det være prøvd ut tiltak i kommunen, og det må beskrives i henvisningen. Problemet er at fastlegene ofte ikke tar del i tiltak som for eksempel samarbeidsmøter, og dermed ikke har god nok kjennskap til hva som er blitt gjort i forkant av henvisningen.

– De møter ikke opp, enten fordi de ikke prioriterer det, ikke har tid eller får betalt for denne typen arbeid, sier Swang.

Swang mener dette viser en svakhet i hele systemet rundt fastlegeordningen og mulighetene i primærhelsetjenesten til å hjelpe barn og unge som sliter psykisk.

Hjelpen er ikke tilpasset barn og unge

I rapporten fra Barneombudet kommer det også frem at hvis barnet kommer inn og får behandling hos BUP, er ikke hjelpen godt nok tilpasset barnets individuelle behov. Den tar ikke hensyn til at barn er i utvikling og trenger et mer fleksibelt behandlingsopplegg enn voksne pasienter, påpeker Inga Bejer Engh.

– Barn er hele tiden i utvikling og har behov for å følge med på skolen og andre arenaer som er viktig for deres utvikling, i motsetning til voksne som kan være sykmeldt en periode uten at det betyr like mye, sa hun.

Et annet problem er at barn trenger mer tid enn voksne til å bli kjent med behandler, for å føle seg trygg nok til å kunne fortelle om sin situasjon.

– Samtaleformen å sitte på et kontor, ansikt til ansikt med en fremmed person, er ikke optimal for et barn, og ikke egnet til å komme i posisjon til å hjelpe. Man bør finne andre arenaer der barn lettere kan åpne opp for følelser, sa Engh.

Ungdom som er intervjuet i rapporten, beskriver at avtaletidspunktene ofte ikke passer så godt med skolen og livet ungdommen lever. Det er for sjeldne timer, og ungdom kan for eksempel miste skoletid på samme tidspunkt hver uke, noe som oppleves som uheldig. For ungdom som bor i distriktene, kunne det for eksempel vært bedre med lengre tid til hver behandlingstime, så man kunne redusere reisekostnader og reisetid og bli bedre kjent i oppstarten av behandlingen.

– Vi er dessverre ikke i mål med utformingen av helsehjelp til barn og unges beste slik det fungerer i dag, konkluderer Engh.

Skifter ofte behandlere

Rapporten peker også på problemet med stor gjennomtrekk av ansatte, så barna ofte får nye behandlere å forholde seg til.

Dette er også velkjent for helsesykepleierleder Ann Karin Swang.

– De må jo gjøre noe med BUP! Når det er så stor gjennomtrekk av ansatte, skjønner man jo at de ikke får gitt et godt nok tilbud, sier hun.

– Hva mener dere helsesykepleiere at er gode metoder for å hjelpe barn som trenger psykisk helsehjelp?

– Små barn prater lettere med å gjøre en aktivitet mens man prater, for eksempel spille spill, eller sitte på gulvet og leke med dem. Det finnes flere gode spill som helsesykepleiere bruker i samtaler med barn. Man kan også tegne. Om barnet er større, kan man ta samtalen ute og for eksempel gå en tur. Selv har jeg god erfaring i å samtale med ungdom som hadde deler av skolegangen på en gård. Da deltok jeg i gårdsaktiviteter med dem og fikk god kontakt. Man må gi noe av seg selv, lage det trygt og ta det i barnets tempo, sier Swang.

Eksemplene illustrerer hvor viktig det er å komme i posisjon til å ha samtaler med barn.

– De åpner seg når de føler seg sett og hørt, forklarer Swang.

– Vi har mange metoder for å oppdage barn som trenger hjelp. Problemet er ikke å oppdage disse barna, men mange kommuner har ikke gode nok tiltak å sette inn før problemene blir for store.

Ønsker bred gjennomgang av tilbudet 

For å bøte på problemene anbefaler Barneombudet at regjeringen setter ned et utvalg som gjennomgår organiseringen av psykiske helsetjenester for barn og unge, at man prøver å samordne og skaffe oversikt over praksis i hele landet, og at man prøver å gjøre tilbudet mer fleksibelt og tilpasset hvert enkelt barn.

Det er ifølge Barneombudet også for utydelig ansvarsfordeling mellom kommunene og BUP og uklart hva lavterskeltilbud i kommunene skal inneholde.

Mener svaret er øremerkede midler 

For Ann Karin Swang ligger svaret oppi dagen.

– Hvorfor skal vi hele tiden finne opp kruttet på nytt? Vi har en tjeneste som i mange tilfeller kan forebygge at barn og unge blir så syke at de trenger BUP: Helsestasjonen og skolehelsetjenesten. Regjeringen har bevilget penger for å styrke tjenesten, men når midlene ikke er øremerket, bruker mange kommuner midlene til andre ting. Mange steder kan tjenesten ikke engang gjennomføre de lovpålagte oppgavene, sier hun.

– Det er billigere å forebygge enn å reparere.

Swang mener noen helsesykepleiere slutter i jobben på grunn av den psykiske belastningen ved å hele tiden avdekke hjelpebehov uten å ha ressurser til å hjelpe.

– Man blir syk av å avdekke hvor vondt barn har det. Igjen og igjen. Det oppleves som en uetisk situasjon, sier hun.

Høie: – En alvorlig rapport

Helseminister Bent Høie var til stede da Barneombudet presenterte rapporten om BUP.

– Dette er en veldig god og en veldig alvorlig rapport, var hans første reaksjon.

De samme tilbakemeldingene har kommet fra barn og unge tidligere, ifølge Høie. Svaret har vært å innføre pakkeforløp for å blant annet redusere ventetiden for hjelp, men også for å avdekke hva som er manglene i behandlingen. Problemene som har blitt avdekket, er blant annet at det ikke er nok spesialister til å vurdere barnas behov for helsehjelp. 

Høie innrømmer at det har vært vanskelig å få helseforetakene til å prioritere psykisk helse og rus.

– Det er ekstremt mange av drivkreftene i helsetjenesten som prioriterer somatisk helse. Det styrer veldig mye, sa Høie.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.