fbpx Om BUP-rapport: – Det er for dårlig Hopp til hovedinnhold

Om BUP-rapport: – Det er for dårlig

Ann Karin Swang
GAMMELT NYTT: Leder i Landsgruppen for helsesykepleiere i Norsk Sykepleierforbund, Ann Karin Swang, mener mange barn og unge kan få hjelp i primærhelsetjenesten om det hadde blitt bevilget øremerkede midler, noe helsesykepleierne har kjempet for i mange år. Foto: Kristin Henriksen / NSF

Barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker har lang ventetid, er ikke er tilpasset barna og gir ikke alltid den rette hjelpen, ifølge en ny rapport fra Barneombudet. – Veldig gjenkjennelig, konstaterer helsesykepleierleder Ann Karin Swang.

Det er behov for en bred gjennomgang av tilbudet til unge som trenger psykisk helsehjelp, var den klare meldingen til helsemyndighetene fra barneombud Inga Bejer Engh da hun presenterte rapporten om barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker (BUP) 13. oktober.

Rapporten fra Barneombudet, «Jeg skulle hatt BUP i koffert», har sett på hjelpen barn og unge får i barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker (BUP) ved å snakke med 26 ungdommer, 20 foreldre, samt en rekke ledere og behandlere.

– Ungdommene vi har snakket med, ber om at hjelpen skal komme raskt og at den skal følge dem der de er, forteller Engh om hva om kom frem i samtalene.

Vanskelig ventetid

Men ventetiden til BUP er for lang, og den varierer mellom 34 dager i Helse Vest til 52 dager i Helse Midt-Norge.

– Ungdommene forteller at ventetiden ofte er det alle vanskeligste, og at problemene ofte forverrer seg mens de venter. Usikkerheten rundt det som skal skje oppleves da som særlig belastende, og de opplever at livet blir satt på vent, sa Engh.

Rapporten viser at noen BUP-er avslår mange henvisninger på grunn av mangelfulle opplysninger, henvisninger som i mange tilfeller kommer først når barn har fått alvorlige problemer.

– Vi er helt avhengig av å ha en god og forsvarlig saksbehandling for at barnet skal sikres god helsehjelp etter loven. BUP må sørge for å innhente all relevant informasjon som eventuelt mangler i henvisningene, før de tar en avgjørelse, sa Engh.

– Noen BUP-er har gode rutiner, mens andre avslår henvisning uten forklaring. I verste fall fører dette til at barn som trenger det, blir stående uten hjelp.

Engh påpeker at psykologspesialister skal være med på å vurdere henvisninger, men det skjer ikke alle steder. Da blir ikke vurderingen god nok.

Barna kommer ikke inn på BUP

For Ann Karin Swang er dette gammelt nytt.

– Bare det å komme inn på BUP er jo en hel jordomseiling. Jeg har sittet med foreldre som har grått fordi barnet deres ikke kommer inn, selv om det åpenbart trenger hjelp. Det er for dårlig!

Swang er leder for Landsgruppen av helsesykepleiere i Norsk Sykepleierforbund, men jobbet inntil for et år siden som helsesykepleier i skolehelsetjenesten.

Hennes erfaring er at henvisningene fra fastlegene blir avvist hvis ikke helsesykepleierne skriver en medhenvisning.

– Uten det, kommer ikke barna inn, sier hun.

Før det kan sendes en henvisning til BUP, skal det være prøvd ut tiltak i kommunen, og det må beskrives i henvisningen. Problemet er at fastlegene ofte ikke tar del i tiltak som for eksempel samarbeidsmøter, og dermed ikke har god nok kjennskap til hva som er blitt gjort i forkant av henvisningen.

– De møter ikke opp, enten fordi de ikke prioriterer det, ikke har tid eller får betalt for denne typen arbeid, sier Swang.

Swang mener dette viser en svakhet i hele systemet rundt fastlegeordningen og mulighetene i primærhelsetjenesten til å hjelpe barn og unge som sliter psykisk.

Hjelpen er ikke tilpasset barn og unge

I rapporten fra Barneombudet kommer det også frem at hvis barnet kommer inn og får behandling hos BUP, er ikke hjelpen godt nok tilpasset barnets individuelle behov. Den tar ikke hensyn til at barn er i utvikling og trenger et mer fleksibelt behandlingsopplegg enn voksne pasienter, påpeker Inga Bejer Engh.

– Barn er hele tiden i utvikling og har behov for å følge med på skolen og andre arenaer som er viktig for deres utvikling, i motsetning til voksne som kan være sykmeldt en periode uten at det betyr like mye, sa hun.

Et annet problem er at barn trenger mer tid enn voksne til å bli kjent med behandler, for å føle seg trygg nok til å kunne fortelle om sin situasjon.

– Samtaleformen å sitte på et kontor, ansikt til ansikt med en fremmed person, er ikke optimal for et barn, og ikke egnet til å komme i posisjon til å hjelpe. Man bør finne andre arenaer der barn lettere kan åpne opp for følelser, sa Engh.

Ungdom som er intervjuet i rapporten, beskriver at avtaletidspunktene ofte ikke passer så godt med skolen og livet ungdommen lever. Det er for sjeldne timer, og ungdom kan for eksempel miste skoletid på samme tidspunkt hver uke, noe som oppleves som uheldig. For ungdom som bor i distriktene, kunne det for eksempel vært bedre med lengre tid til hver behandlingstime, så man kunne redusere reisekostnader og reisetid og bli bedre kjent i oppstarten av behandlingen.

– Vi er dessverre ikke i mål med utformingen av helsehjelp til barn og unges beste slik det fungerer i dag, konkluderer Engh.

Skifter ofte behandlere

Rapporten peker også på problemet med stor gjennomtrekk av ansatte, så barna ofte får nye behandlere å forholde seg til.

Dette er også velkjent for helsesykepleierleder Ann Karin Swang.

– De må jo gjøre noe med BUP! Når det er så stor gjennomtrekk av ansatte, skjønner man jo at de ikke får gitt et godt nok tilbud, sier hun.

– Hva mener dere helsesykepleiere at er gode metoder for å hjelpe barn som trenger psykisk helsehjelp?

– Små barn prater lettere med å gjøre en aktivitet mens man prater, for eksempel spille spill, eller sitte på gulvet og leke med dem. Det finnes flere gode spill som helsesykepleiere bruker i samtaler med barn. Man kan også tegne. Om barnet er større, kan man ta samtalen ute og for eksempel gå en tur. Selv har jeg god erfaring i å samtale med ungdom som hadde deler av skolegangen på en gård. Da deltok jeg i gårdsaktiviteter med dem og fikk god kontakt. Man må gi noe av seg selv, lage det trygt og ta det i barnets tempo, sier Swang.

Eksemplene illustrerer hvor viktig det er å komme i posisjon til å ha samtaler med barn.

– De åpner seg når de føler seg sett og hørt, forklarer Swang.

– Vi har mange metoder for å oppdage barn som trenger hjelp. Problemet er ikke å oppdage disse barna, men mange kommuner har ikke gode nok tiltak å sette inn før problemene blir for store.

Ønsker bred gjennomgang av tilbudet 

For å bøte på problemene anbefaler Barneombudet at regjeringen setter ned et utvalg som gjennomgår organiseringen av psykiske helsetjenester for barn og unge, at man prøver å samordne og skaffe oversikt over praksis i hele landet, og at man prøver å gjøre tilbudet mer fleksibelt og tilpasset hvert enkelt barn.

Det er ifølge Barneombudet også for utydelig ansvarsfordeling mellom kommunene og BUP og uklart hva lavterskeltilbud i kommunene skal inneholde.

Mener svaret er øremerkede midler 

For Ann Karin Swang ligger svaret oppi dagen.

– Hvorfor skal vi hele tiden finne opp kruttet på nytt? Vi har en tjeneste som i mange tilfeller kan forebygge at barn og unge blir så syke at de trenger BUP: Helsestasjonen og skolehelsetjenesten. Regjeringen har bevilget penger for å styrke tjenesten, men når midlene ikke er øremerket, bruker mange kommuner midlene til andre ting. Mange steder kan tjenesten ikke engang gjennomføre de lovpålagte oppgavene, sier hun.

– Det er billigere å forebygge enn å reparere.

Swang mener noen helsesykepleiere slutter i jobben på grunn av den psykiske belastningen ved å hele tiden avdekke hjelpebehov uten å ha ressurser til å hjelpe.

– Man blir syk av å avdekke hvor vondt barn har det. Igjen og igjen. Det oppleves som en uetisk situasjon, sier hun.

Høie: – En alvorlig rapport

Helseminister Bent Høie var til stede da Barneombudet presenterte rapporten om BUP.

– Dette er en veldig god og en veldig alvorlig rapport, var hans første reaksjon.

De samme tilbakemeldingene har kommet fra barn og unge tidligere, ifølge Høie. Svaret har vært å innføre pakkeforløp for å blant annet redusere ventetiden for hjelp, men også for å avdekke hva som er manglene i behandlingen. Problemene som har blitt avdekket, er blant annet at det ikke er nok spesialister til å vurdere barnas behov for helsehjelp. 

Høie innrømmer at det har vært vanskelig å få helseforetakene til å prioritere psykisk helse og rus.

– Det er ekstremt mange av drivkreftene i helsetjenesten som prioriterer somatisk helse. Det styrer veldig mye, sa Høie.

Les også:

– Omdisponering av helsesykepleiere til reint smittearbeid vil gå utover barn og unge

Bildet viser en gruppe med skolebarn.
SKOLEBARN: – Når de som bestemmer har en større forståelse og kunnskap om vårt arbeid vil det muligens være en høyere terskel for å omdisponere oss og forstå at det går utover en sårbar gruppe, skriver forfatteren av dette innlegget. Foto: Mostphotos

– Det ligger også et ansvar hos helsesykepleierne å tydeliggjøre overfor politikerne og bevisstgjøre dem om den jobben vi allerede gjør, skriver innleggsforfatteren.

I den siste tiden har flere ytret bekymring for at helsesykepleiere blir satt til å arbeide med smitteoppsporing og informasjonsarbeid i forbindelse med koronapandemien.

Helsesykepleiere blir omdisponert

I en spørreundersøkelse utført av Sykepleien i mai, svarer 6 av 10 helsesykepleiere at de var blitt satt til andre arbeidsoppgaver. Hvorfor skjer dette? Svaret er sammensatt og har flere sider. Jeg mener en av grunnene til at helsesykepleiere blir omdisponert for å arbeide rettet mot pandemien er fordi mange ikke vet hva en helsesykepleier egentlig jobber med. For hva gjør egentlig en helsesykepleier utenom å vaksinere?

«En som setter sprøyter»

De gangene jeg har spurt elever på skolen om hva en helsesykepleier jobber med svarer de fleste: «Det er en som setter sprøyter». Når en 2.-klassing tror dette er hovedoppgaven kan jeg heller ikke forvente at for eksempel en eldre mann i 50 åra skal ha større innsikt. 2.-klassingen har mest sannsynlig sett en helsesykepleiere oftere i arbeid de siste årene enn en 50 år gammel politiker med pengesekken og myndigheten godt plassert på kontorpulten.

Dårlig oversikt over en helsesykepleiers oppgaver

Når de som bestemmer og delegerer ikke har god oversikt over det arbeidet en helsesykepleier utfører er det også lettere å sette helsesykepleieren til andre oppgaver. Det kan virke som at helsestasjons- og skolehelsetjenesten har hatt vansker med å beskrive sitt arbeid i klar tale. Forebyggende arbeid er også til tider vanskelig å beskrive og måle.

Politikerne må bevisstgjøres

Derfor er jeg heller ikke helt enig med det Kristin Ørmen Johnsen skriver i Drammens Tidende 23. september. Der mener hun at når helsesykepleiere i skolehelsetjenesten blir omdisponert sendes det ut signaler om at barn og unge ikke er viktige. Jeg mener at dette er noe av virkeligheten, men det ligger også et ansvar hos helsesykepleierne å tydeliggjøre overfor politikerne og bevisstgjøre dem om den jobben vi allerede gjør. Når de som bestemmer har en større forståelse og kunnskap om vårt arbeid vil det muligens være en høyere terskel for å omdisponere oss og forstå at det går utover en sårbar gruppe.

Jobben som helsesykepleier består også av å fremme yrket, fortelle om de oppgavene vi utfører og synliggjøre hvem vi er som yrkesgruppe.

 

Vi må vise frem yrket vårt

Vi må snakke om yrket vårt i klartekst og vise det frem for allmennheten. En politiker i slutten av 50 åra har kanskje ikke vært på en helsestasjon med sin 2 åring på over 30 år. Skolehelsetjenesten besto også nesten bare av vaksinering den gang han/hun var i skolepliktig alder. Da er det ikke rart det oppleves naturlig at helsesykepleierne bør drive med smittearbeid og delta i en eventuell massevaksinering. Helsesykepleiere har tidligere hatt vaksinering og smittevern som en av sine hovedoppgaver. Da er det lett å tro at dette fremdeles er vår hovedoppgave.

Lett å føle seg misforstått

Det er lett å ta for gitt at alle andre vet hva vi holder på med og derfor føle oss misforstått eller feilaktig omdisponert i arbeidet rundt koronapandemien. Mange vet ikke om alle de oppgavene som faller inn under vårt arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

Helsesykepleiere er samfunnsaktører

Jobben som helsesykepleier består også av å fremme yrket, fortelle om de oppgavene vi utfører og synliggjøre hvem vi er som yrkesgruppe. Altså være en samfunnsaktør. Først da kan politikere lettere forstå at å omdisponere helsesykepleiere til reint smittearbeid vil gå utover barn og unge.