– Vi prøver å skjule for beboere og pårørende at vi har for få sykepleiere

Nord-Odal kommune er en kommune i Innlandet med litt over 5000 innbyggere. Ifølge NSFs hovedtillitsvalgte Tone Bekken Solhaug rammer sykepleiermangelen kommunen hardt.

– I over ett år nå har vi virkelig prøvd å få fylt opp ledige sykepleierstillinger, men vi får ikke søkere. Markedet er støvsugd, sier hun.

Norge mangler i dag over 6000 sykepleiere. I årene som kommer, anslås det at mangelen vil øke til 28 000. Det er dystre fremtidsutsikter.

– Det skurer og går

Sykehjemmet hvor Solhaug jobber, har 40 plasser.

– I tillegg har vi et eget sykehjem for pasienter med demens like i nærheten, med 17 plasser – og hjemmesykepleien så klart, sier hun.

Det er tett samarbeid med hjemmetjenesten, spesielt på natt, da dekker sykepleieren hull i turnus på institusjonene.

– Det betyr at de har ansvaret for alle i hele kommunen som trenger helsetjenester alene, uten at det blir leid inn ekstra personell, legger hun til.

På avdelingen Solhaug jobber, skulle de vært fire sykepleiere.

– Vi er to. Slik har situasjonen vært i ett år nå. Vi strekker oss langt. Vi prøver å skjule for beboere og pårørende at vi har for få sykepleiere, sier hun.

– Men er det mulig å fortsette slik?

– Vel, det skurer og går. Men det er klart det blir slitsomt i lengden. Mye overtid og forskyving av vakter, samt hjemmevakter på fritiden for å fylle hullene i turnusen. I tillegg mangler vi også helsefagarbeidere, sier hun.

– Mener du dere driver forsvarlig?

Solhaug tenker litt på det …

– Vi har heldigvis ikke opplevd at det har gått galt. Men frykten ligger der hele tiden. Noen ganger er det flaks at det ikke går galt, sier hun og utdyper:

– Jeg har videreutdanning i palliasjon og er derfor opptatt av rett oppfølging av disse pasientene. Det kan bli utfordrende som eneste sykepleier på vakt for 57 pasienter. Det er lite tilfredsstillende når jeg for eksempel må gi morfin, men ikke har tid til å gjøre observasjoner. Det må jeg overlate til andre. Det er ikke god sykeleie. Hvis det fortsetter som nå, så forsvinner pleien og omsorgen. Vi kommer til å ende opp som et oppbevaringssted, rett og slett.

Solhaugs stemme skjelver litt.

– Det er utrolig vanskelig som fagperson å ha ansvar for alvorlig syke og døende personer som jeg ikke har tid til å vise ordentlig omsorg for. Det er dette jeg faglig er virkelig god på, men jeg har rett og slett ikke tid til å gjøre det slik jeg skulle ønske jeg kunne.

Frykten for å gjøre feil

– Hva tenker du når du går fra jobben?

– Så lenge jeg er på jobb, går det greit. Det er når jeg kommer hjem, at maska faller. Datteren min spurte meg nylig: «Mamma, kan ikke du finne deg en jobb så du ikke griner når du kommer hjem?» Hun skal ikke bli sykepleier, for å si det slik, sier Solhaug.

– Har du vurdert å slutte?

– Det er det som er dilemmaet. Jeg har verdens beste yrke. Kollegaene mine er supre, vi jobber kjempegodt sammen og har et godt arbeidsmiljø. Men jeg har noen ganger tenkt hvor lenge det kan fortsette før jeg selv blir syk, sier Solhaug.

– Tror du politikerne skjønner hvordan det faktisk føles å ha det slik på jobb?

– De føler det ikke på kroppen, så de skjønner det vel på samme måte som jeg skjønner at det kan være stressende å være politiker … det å ikke rekke å gjøre jobben sin som sykepleier, går utover en annen persons liv og helse. Men jeg ønsker ikke å spekulere på hva konsekvensen ved å ikke rekke jobben sin er for andre, sier hun.

Frykten for å gjøre feil ligger i bakhodet hele tiden.

– Jeg kan våkne midt på natten og tenke: «Åh, husket jeg det? gjorde jeg feil?», eller når jeg står i dusjen kan det plutselig komme over meg at jeg har glemt noe … det er ofte først da jeg har tid til å reflektere over arbeidsdagen, sier hun.

– Det høres ikke sunt ut?

– Nei, det er nok ikke det. Samtidig vet jeg at dersom jeg skifter jobb, eller blir sykemeldt, så blir situasjonen enda verre for dem som er igjen. Det er liksom ikke et alternativ, sier hun.

– Nord-Odal kan ikke løse dette alene

Solhaug har gjort hva hun har kunnet for å finne løsninger. Hun har varslet sine ledere om at situasjonen er kritisk, og politikere, rådmann og ordfører har fått beskjed.

– Det er ingen som er uenig i virkelighetsbeskrivelsen, sier hun.

– Så hvordan kan dette løses?

– Problemet er at Nord-Odal er en liten kommune med dårlig økonomi. Det er alltid snakk om å kutte i budsjetter, ikke øke dem. Økt lønn kunne kanskje fått noen til å søke de ledige stillingene vi har, men vi konkurrerer med Kongsvinger sykehus, så det er ikke lett. En ting er helt sikkert: Nord-Odal kan ikke løse sykepleiermangelen alene, sier hun.

Solhaug føler seg hørt av både ledere og politikere, men hun tror det er politikerne på nasjonalt nivå som er nødt til å finne løsninger.

– Området vårt er støvsugd for sykepleiere. I tillegg mister vi sykepleiere til sykehuset. Vi hadde to som sa opp, vi har lyst ut stillingene tre ganger, men har ikke fått kvalifiserte søkere. Heldigvis har vi et par sykepleiere som kommer tilbake fra svangerskapspermisjon til høsten.

Solhaug håper det kan avlaste noe på situasjonen.

– Men i sommer halveres den allerede lave bemanningen, for å kunne få avviklet sommerferie. Hele helsetjenesten i kommunen er påvirket av mangelen, også hjemmetjenesten, sier hun.

Kriseløsninger

Solhaug forteller at hun sendte varsel til kommuneledelsen i fjor, men situasjonen har ikke blitt noe bedre.

– Sykemeldinger og ubesatte stillinger på Nord Odal sykehjem og Solheim sykehjem gjør at vi drifter med halvparten av sykepleierne det er planlagt for.

På kvelder og helger har de ofte bare én sykepleier på de til sammen tre avdelingene.

– Sykepleierne på Solheim sykehjem, som er et sykehjem for personer med demens, må rykke ut til andre avdelingene etter behov ved behov. Vi har helger hvor vi ikke har sykepleier fast på avdelingen i løpet av hele helga, forteller hun.

Sykepleieren som er på vakt, rykker kun ut etter forespørsel på andre avdelinger.

– Det krever at det er tett observasjon og en viss kompetanse hos de andre som er på jobb, for å vite når de skal tilkalle sykepleieren for vurdering. Dette har ført til at helsefagarbeidere, hjelpepleiere og ansatte uten formell kompetanse, har følt på et ekstra stort ansvar, og de har følt seg utrygge, sier Solhaug.

Skrives ut fredag ettermiddag 

Samhandlingsreformen har også lagt sten til byrden.

– Det er ikke uvanlig at vi får inn alvorlig multisyke pasienter på kort varsel fra sykehuset, gjerne på en fredag ettermiddag. Dette er pasienter som trenger tett oppfølging. Sykehuset vil ha sine pasienter ut før helgen, mens vi som er enda dårligere bemannet, skal ta oss av svært syke mennesker uten sykepleiere på avdelingen. Den sykepleieren som da går bakvakt, vet at de sannsynligvis blir tilkalt, sier hun.

Solhaug er heller ikke imponert over sykehusenes evne til å gi opplæring før de overfører pasienter med behandlingsbehov som er krevende.

– Vi kan få pasienter på kort varsel, som krever omfattende prosedyrer og oppfølging, som man med fordel kunne fått opplæring i, før man står der alene på helgevakt, med kun prosedyren å forholde seg til. Denne raske måten å skrive ut pasienter på, kommer av samhandlingsreformen, når sykehuset mener pasienten er ferdig behandlet, må kommunene ta imot raskt, ellers blir det bøter.

På en sykehusavdeling er det spesialisert. Personalet jobber ofte kun med en spesifikk gruppe pasienter.

– Her har vi 40 pasienter som kan ha mange forskjellige diagnoser i ulike kombinasjoner, sier hun.

Studenter i praksis

Når Sykepleien er på besøk, har sykepleierstudentene Karoline Kolstad og Victoria Korslund sine siste praksisdager på avdelingen.

– Dere har vært her ti uker. Hvordan har det vært?

– Det har vært lærerikt, sier Korslund mens Kolstad nikker samtykkende.

De innrømmer at de merker at det er få sykepleiere tilgjengelig.

– Men hele avdelingen er gode på å jobbe som et team. Sykepleierne er flinke til å ta oss med på ting når det er prosedyrer eller oppgaver vi kan delta på. Ellers stepper helsefagarbeiderne inn og hjelper når sykepleierne ikke kan, sier Kolstad.

– Dette er vår første praksis, så det er mye basiskunnskap vi skal gjennom som helsefagarbeiderne er gode på, legger Korslund til.

– Kunne dere tenke dere å jobbe på sykehjem etter at dere er ferdig utdannet?

Kolstad rister på hodet.

– Hvorfor ikke?

– Jeg vil på sykehus. Jeg ønsker å spesialisere meg og vil ha mer varierte oppgaver, sier hun.

Korslund er ikke like avvisende.

– Dette er den første praksisen. Jeg tror det er mye sykepleierne gjør, som vi ikke ser. Jeg har ikke bestemt meg for hvor jeg ønsker å jobbe, men jeg tror sykehjem kan være interessant, sier hun.

– Mye å holde styr på

Ann-Kristin Sandmo jobber på Solheim sykehjem, som har 17 plasser for pasienter med demens. På grunn av sykepleiermangelen er hun en av sykepleierne som er godt vant til å trå til ekstra når det trengs.

– I helger og på natt er det vanlig at den sykepleieren som er på vakt, har base på Nord-Odal sykehjem. Det er her de alvorligst syke pasientene er. På demenssykehjemmet er det mer stabilt, sier hun.

Dersom noe skjer på en avdeling eller på Solheim, ringer de til sykepleieren som er på vakt, og som da må rykke ut. Selv om Sandmo sier det stort sett går greit, har det blitt mye overtid og ekstra kveld- og helgearbeid.

– For meg som har jobbet med demenssyke, er det mye som er nytt, når jeg er her. Men jeg kan alltid ringe til en kollega om det er noe jeg lurer på. Erfarne helsefagarbeidere er også gode å ha i ryggen, sier hun.

Selv om Sandmo mener det stort sett har gått greit til nå, kan det ikke fortsette slik.

– Folk er slitne. De fleste av oss har et liv utenfor jobben og egen familie vi må ta oss av, sier hun.

Også hun kjenner på frykten for å gjøre feil.

– Det tærer på. Mannen min er forståelsesfull, men jeg kjenner at jeg er helt «tom» når jeg går fra jobben. Hva som kan gjøres for å løse dette, vet jeg ikke. Vi søker etter sykepleiere, men det er ingen søkere.

Sandmo skulle så gjerne hatt flere sykepleierkolleger.

– Hadde vi hatt flere, ville det løst mye.

– Jeg skulle gjerne hatt flere å støtte meg på

Sykepleierne Lise Lotte Sønju og Malin Hagen Vangen, gjør seg klar til kveldsvakt, men har tid til en liten prat.

Også de liker jobben sin, men innrømmer at de gjerne skulle hatt flere sykepleierkollegaer.

– Det er ensomt og et stort ansvar å være alene på vakt. Du vet aldri hva som skjer i løpet av en vakt. Frykten for å gjøre feil ligger og gnager, sier Sønju.

Vangen er enig.

– Jeg skulle gjerne hatt flere å støtte meg på. Når vi i tillegg har ansvaret for 60–70 pasienter på kveld og natt fordi vi også er i beredskap for Solheim, ja da er det umulig å vite alt om alle pasientene du har ansvaret for, legger hun til.

– Har dere vurdert å skifte yrke?

Begge ler litt.

– Noen ganger savner jeg å ha en jobb hvor jeg ikke har ansvar for andre menneskers liv og helse. Det kan virke lokkende å slippe turnus, og redselen for at mennesker kan dø, om du ikke gjør jobben din riktig. Å kunne ha fri å ha fri på søndager og helligdager er også noe jeg kjenner på. … men, det er en viktig jobb jeg har, og jeg er her jo ennå, sier Sønju.

– Det er krise

Ordfører i Nord-Odal Lise Selnes er fullstendig klar over situasjonen.

– Det er en krise. Men det er ikke en krise Nord-Odal står i alene. Det er en krise for mange kommuner i hele Norge, sier hun.

Hun sier de lyser ut hele stillinger, lokker med gode turnuser og lønn.

– Men vi får ingen søkere. Vi kan jo ikke tvinge sykepleiere til å jobbe her. Problemet er ikke dårlig kommuneøkonomi eller manglende forståelse. Vi har stillingshjemlene, men det finnes rett og slett ikke sykepleiere å oppdrive, sier hun.

Selnes har tett dialog med de tillitsvalgte og NSF.

– Det er ingen konflikter, vi har samme virkelighetsforståelse og opplever samme frustrasjon for hvordan vi skal få bukt med sykepleiermangelen på lang sikt.

Ordføreren mener derfor de gjør det de kan.

– Vi jobber strategisk for å få sykepleiere i praksis til å bli værende. Vi lager blant annet planer for hvordan sykepleiernes støttepersonell kan ta over oppgaver, slik at sykepleierne kan konsentrere seg om rene sykepleieroppgaver. Vi ønsker også å legge til rette slik at helsefagarbeidere kan videreutdanne seg. Men … hovedproblemet er at det ikke utdannes nok sykepleiere.

Hun mener det er flere grunner til at akkurat Nord-Odal er i den situasjonen de er i akkurat nå.

– Sykehuset har oppgradert og ansatt mange nye sykepleiere. Det er jo bra. Vi ønsker gode sykehus, men vi skal jo også drive gode tjenester, sier hun.

– Er du redd dere ikke driver forsvarlig?

 – Vi skal drive innenfor gjeldende lovverk. Når det ikke skjer, må vi dokumentere det og skrive avvik. Problemet er likevel det samme. Hvordan skal vi løse dette? Vi klarer det ikke alene. Sykepleiermangelen er en nasjonal krise, sier hun.