fbpx De tok imot ungdommer fra Utøya Hopp til hovedinnhold

Ti år etter terroren: De tok imot ungdommer fra Utøya

Bildet viser Turid Sparby, Hege Toft Bjørgen og Eva Marie Vestby.
BLE KALT INN PÅ JOBB: 22. juli 2011 stod Turid Sparby (til venstre) klar i akuttmottaket, Hege Toft Bjørgen på intensiv og Eva Marie Vestby på sengepost. Totalt ble nesten 200 ansatte kalt inn på jobb den ettermiddagen. Foto: Erik M. Sundt

De hadde øvd på katastrofe. Plutselig var den der.

Turid Sparby sto og laget middag da telefonen ringte.

«Vi er gått i katastrofealarm. Det er skyting på Utøya.»

«Skyting», husker hun at hun tenkte.

«Kan du komme?»

«Ja, det kan jeg.»

Stille kaos

På ettermiddagen 22. juli 2011 slås det katastrofealarm på Ringerike sykehus. Det ventes et ukjent antall skadde fra Utøya. Forberedelsene starter umiddelbart. Personell kalles inn. En av dem er sykepleier Turid Sparby.

«Stille kaos» er ordene hun bruker for å beskrive stemningen som møtte henne i akuttmottaket.

– Men det mener jeg egentlig ikke kaos, forklarer hun.

– Det var orden, og vi fulgte sykehusets katastrofeplan.

Men overalt var det helsepersonell, og senger og bårer sto klare. Hele sykehuset holdt pusten.

Det var langt fra hverdag.

Fant frem utstyr

Hennes oppgave var å gå inn i traumeteamet på 114, akuttmottakets traumestue. Her tok hun i bruk tiltakskort, der det sto beskrevet hvilke spesifikke oppgaver sykepleiere på dette rommet skulle ha. Sykepleiere på andre rom hadde egne kort.

Så var det bare å vente.

I etasjen over, på intensivavdelingen, forsøkte intensivsykepleier Hege Toft Bjørgen å se for seg hva hun skulle stå i.

På tv ble det rapportert om ungdommer som svømte i panikk, mens de ble beskutt.

– Vi satte opp traller med bandasjemateriell, forteller hun.

– Fant frem tepper og varmeflasker, varmet opp intravenøse væsker.

Sammen med en kollega gikk hun rundt i sykehuset og hentet pumper og annet utstyr som var på utlån.

Et annet sted i sykehuset ble et tun som var feriestengt, åpnet og gjort klar for Utøya-pasienter som kunne ligge på sengepost. Her ventet sykepleier Eva Marie Vestby, som egentlig var midt i ferie.

Hun hadde stått i butikken da telefonen ringte.

Bildet viser Eva Marie Vestby.
GLAD FOR AT SYKEHUSET HADDE EN GOD PLAN: Eva Marie Vestby har snart jobbet på Ringerike sykehus i 30 år. Hvert år må hun lese katastrofeplanene. Foto: Erik M. Sundt

Oppførte seg likt

I henhold til katastrofeplanen ble alle pasientene triagert og registrert i et nyopprettet katastrofemottak. De lettere skadde ble tatt videre til henvisnings-poliklinikken eller røntgen. Alvorlige skadde ble sendt til akuttmottaket eller direkte til operasjon.

Turid Sparby var med på å ta imot tre jenter med skuddskader.

Hun forteller at de oppførte seg helt likt.

– De var helt stille, gråt ikke og ga lite uttrykk for smerter, beskriver hun.

Når hun stilte dem et spørsmål, svarte de med å hviske. Så lavt at hun måtte holde ansiktet helt inntil for å oppfatte hva de svarte. «Nå er du på Ringerike sykehus», husker Sparby at hun sa.

Øynene til jentene var nærmest apatiske og uttrykksløse.

Jobbet hos pasientene

På intensiv jobbet to og to intensivsykepleiere sammen. Hege Toft Bjørgen var med på å ta imot den første som kom opp hit. Det var en pasient med skuddskader, og som var nedkjølt, men våken og stabil. Behovet for omsorg og samtale var stort.

– Den sterkeste opplevelsen var å stå bedside og høre dem fortelle, sier hun.

– Å skjønne hva dette dreide seg om, var voldsomt.

Hun husker stemningen i avdelingen som rolig, men sjokkartet.

Luftambulansen sto klar utenfor, det var mange som snakket i telefon. I korridorene ble det diskutert hvilke pasienter som skulle flyttes når, og hvem som var dårligst.

– Vi sykepleiere jobbet inne hos pasientene, forteller hun.

– Observerte og monitorerte, smertelindret, skiftet bandasjer og ga væsker.

Flere hadde store indre skader. 

– Det viste seg jo at de var skutt med ammunisjon som fragmenterte inne i kroppen. Vi kunne tro at skadene ikke var så store, men så snudde vi pasienten og så store utgangshull, sier Hege Toft Bjørgen.

Bildet viser Hege Toft Bjørgen.
TRODDE DE SKULLE AVLASTE SYKEHUSENE I OSLO: Hege Toft Bjørgen hadde jobbet 15 år som sykepleier og ett år som intensivsykepleier 22. juli 2011. Da alarmen gikk, tenkte hun det var ofre fra regjeringskvartalet som ble sendt til sykehusene rundt. Så gikk det opp for henne hva som skjedde på Utøya. Foto: Erik M. Sundt

Måtte trekke for gardinene

En viktig oppgave for sykepleierne på sengetunet ble å sitte hos pasientene som kom dit.

– Vi var mange på jobb, og kunne være en til en på kvelden, forteller Eva Marie Vestby.

– Vi hadde tid til å snakke, eller holde rundt dem.

Mange var tydelige skremte.

«Du må trekke for gardinene», sa en da det begynte å mørkne. «De kan se meg og skyte.»

Da hadde Vestby også hørt rykter om at det lusket noen rundt utenfor sykehuset.

Hun tenkte: «Kommer det noen hit også?»

– Det var litt ubehagelig, sier hun.

Direkte redd vil hun ikke si hun var.

– Jeg visste vi hadde vakter ved inngangene.

La seg i sengen

En erfaring hun har tatt meg seg fra 22. juli og natten etterpå, er hvor viktig det var å være til stede.

– Å bruke ørene mer enn munnen, sier hun.

– Det kom tydelig frem i møte med ungdommene. Vi måtte tørre å være intuitive, å være nære. 

En kollega la seg i sengen, sammen med en av dem.

Da begynte pasienten, som var apatisk og reaksjonsløs, å gråte. Stille.

– Så begynte vedkommende å snakke, forteller hun.

Glad for å få bidra

Da hun gikk av vakt på morgenen 23. juli, gikk Eva Marie Vestby en lang tur med hunden sin. Så la hun seg til å sove. Mandagen etter fikk alle tilbud om debrifing.

– Det fungerte bra, mener hun.

Det er Hege Toft Bjørgen enig i.

Hun er glad for at hun fikk bidra på jobb 22. juli.

– De som var på ferie, og ikke fikk en telefon, syntes det var leit, sier hun.

– Alle hadde et veldig behov for å hjelpe til.

I dagene etterpå var hun rastløs og urolig, men sier hun ikke har slitt i ettertid.

– Jeg gjorde en jobb jeg er vant til å gjøre, i trygge omgivelser, påpeker hun.

– Men jeg har tenkt mye på dem som var i båt og plukket opp skutte ungdommer fra sjøen.

– Jeg forstår at de kan slite med det etterpå. 

Tre numre i lommen

Turid Sparby tenker på dem som sto på Sollihøgda, der veien til Utøya ble sperret, og de som var på Sundvolden.

– De møtte pårørendefortvilelsen. Det tror jeg var tøft å stå i. 

Derfor har hun i ettertid tenkt mye på en ting:

– Fra hver av de tre jentene jeg tok imot i akuttmottaket, ba jeg om telefonnummer til én pårørende, forteller hun.

Numrene registrerte hun på katastrofearket, som fulgte hver pasient. Dette var i henhold til katastrofeplanen.

– Men jeg angrer på at jeg ikke ringte numrene med det samme, sier hun.

– Jeg skjønte ikke omfanget.

Der og da skulle hun ønske at hun hadde ringt og fortalt det hun visste:

– At døtrene i tre familier var på Ringerike sykehus. I live.

Glad for å ha øvd

Eva Marie Vestby sier hun føler på en takknemlighet for at helsevesenet er så godt organisert.

Selv om ingen hadde sett for seg hendelsene 22. juli, hadde sykehuset katastrofeplaner. De hadde øvd på å håndtere store ulykker.

– Jeg er opptatt av simulering og det å trene på situasjoner, sier hun.

– Poenget med stadig trening er at alle vet akkurat hva de skal gjøre. Man slipper å tenke på noe annet enn det man kan.

Bildet viser Turid Sparby i glassgangen på Ringerike sykehus, ved siden av hjertene som symboliserer ungdommene som kom til Ringerike sykehus 22. juli 2011.
ALLE OVERLEVDE: De 35 ungdommene som kom til Ringerike fra Utøya, overlevde. Hver enkelt av dem har et hjerte igjen på sykehuset. Turid Sparby tenker på det som hendte når hun passerer dem. Foto: Erik M. Sundt

35 hjerter i glass

Turid Sparby tenker på 22. juli når hun går gjennom glassgangen på sykehuset. Der henger det 35 hjerter. Ett for hver av ungdommene som fikk behandling på Ringerike.

– Jeg ser på dem, og tenker på at alle overlevde. Det er en bra ting, sier hun.

– Men de har mange traumer, og det som skjedde, har fått store ringvirkninger for mange mennesker.

Om opplevelsen har endret noe for henne, vet hun ikke.

– Jeg prøver å gjøre jobben min, sier hun. 

– Men 22. juli er noe jeg har vært med på, og det er noe jeg aldri glemmer.

Les også: En sykepleier på Sundvollen

Terrorangrepene 22. juli 2011
  • 22. juli 2011 detonerte Anders Behring Breivik først en bombe i regjeringskvartalet i Oslo, så reiste han til Utøya i Tyrifjorden og massakrerte barn og ungdom på AUFs sommerleir.
  • Totalt mistet 77 mennesker livet, 8 i bombeangrepet og 69 i massakren på Utøya.
  • Mange mennesker ble skadet.
  • På Utøya skadet han 65, hvorav 33 med skuddskader.
  • 35 av de skadde ble fraktet til Ringerike sykehus, et lokalsykehus i Viken fylke.
  • Alle 35 overlevde.
  • Evalueringer i ettertid karakteriserer innsatsen til helsepersonellet på Ringerike som enestående.
  • Gode katastrofeforberedelser ble fremhevet som en viktig årsak til at sykehuset håndterte situasjonen så bra.

Kilde: British Medical Journal Quality and Safety

Les også:

Min jobb som traumekoordinator Kan ikke feile

Bildet viser Knut Magne Kolstadbråten på en traumestue.
KOORDINERER: Knut Magne Kolstadbråten ser til at logistikken fungerer i traumebehandlingen. Foto: Erik M. Sundt

Hver gang traumealarmen går, slipper 15 mennesker det de har i hendene og stiller i mottak. Det er hans ansvar at de vet akkurat hva de skal gjøre. 

Knut Magne Kolstadbråten, traumekoordinator

Arbeidsplass: Leder for traumekoordinatorene på Ullevål, Oslo universitetssykehus

CV:
2001 Nyutdannet sykepleier
2007: Videreutdanning i anestesisykepleie
2015: Master i sykepleievitenskap
2016 -: Leder for traumekoordinatorene på Ullevål, Oslo universitetssykehus

Jeg er leder for traumekoordinatorene på Ullevål. Jeg lærer opp alle i traumeteamet, underviser, observerer og veileder. 

Hvert år kommer 2 000 traumer hit. Det betyr at alarmen går flere ganger hver dag. Døgnet rundt er leger, sykepleiere, radiografer og bioingeniører organisert i traumeteam. Kommer det ett traume, tilkalles ett team. Kommer et traume til, tilkalles et nytt. Hvert team følger sin pasient til han eller hun er på intensiv, til operasjon eller i verste fall dør i mottak. I alt 400 personer er involvert.

Traumebehandling handler mye om logistikk. Hver enkelt har egne, spesialiserte oppgaver. Det er som Pit stop i Formel 1. Når noe er galt med en Formel 1-bil, har én ansvar for å bytte hjul, én for å sjekke olje.

Når tid betyr liv og død, er det ikke tid til å diskutere. Derfor er alt lagt opp trinnvis. For eksempel hvis anestesisykepleier ikke får lagt venekanyle, trinn 1, er det på forhånd bestemt hva som er trinn 2, trinn 3 og trinn 4, slik at vi alltid vil nå frem.

Første gang jeg var i traumeteamet, kjente jeg på at jeg måtte prestere. Det er ikke rom for å feile. Konsekvensene for pasientene er så store. Samtidig opplevde jeg mestring. Man jobber superkonsentrert og målrettet. Og når vi lykkes, er det en så god følelse. 

Hver morgen har vi traumevisitt. Da går vi gjennom nye traumer og de som ligger inne på ulike poster. Vi følger med på komplikasjoner, slik at vi kan vurdere om vi bør gjøre ting annerledes. Vi har ulike forskningsprosjekter for stadig å forbedre jobben vi gjør.

Ullevål er gode på traumer. Da innsatsen etter 22. juli ble evaluert, var konklusjonen at vi reddet flere enn man kunne forvente. Folk stilte opp. Det kjennetegner Ullevål litt. Alle kjenner hverandre, og vi er stolte over jobben vi gjør.

Det hender dessverre at pasienter dør. Der og da er det tøft. Samtidig vet jeg at de kunne ikke fått bedre behandling enn her hos oss. Det gjør at man takler at noen dør.

Artikkelen sto på trykk i Sykepleien nr. 7/2016.

HER KAN DU BLI ANESTESISYKEPLEIER:

NTNU, Gjøvik, Ålesund og Trondheim.
Høgskulen på Vestlandet, har master i klinisk sykepleie med bl. a. anestesisykepleie. 
Lovisenberg diakonale høgskole.
Høgskolen i Oslo og Akershus (OsloMet), master og videreutdanning.
Høgskolen i Innlandet, Elverum, videreutdanning.

Se også utdanning.no

(Oversikten over utdanninger kan ha mangler. Ikke alle tilbudene har oppstart hvert år. Ta kontakt med skolene eller faggruppen.)

Ullevål er gode på traumer.

Knut Magne Kolstadbråten
OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.