Min jobb som traumekoordinator Kan ikke feile

Bildet viser Knut Magne Kolstadbråten på en traumestue.
KOORDINERER: Knut Magne Kolstadbråten ser til at logistikken fungerer i traumebehandlingen.

Hver gang traumealarmen går, slipper 15 mennesker det de har i hendene og stiller i mottak. Det er hans ansvar at de vet akkurat hva de skal gjøre. 

Jeg er leder for traumekoordinatorene på Ullevål. Jeg lærer opp alle i traumeteamet, underviser, observerer og veileder. 

Hvert år kommer 2 000 traumer hit. Det betyr at alarmen går flere ganger hver dag. Døgnet rundt er leger, sykepleiere, radiografer og bioingeniører organisert i traumeteam. Kommer det ett traume, tilkalles ett team. Kommer et traume til, tilkalles et nytt. Hvert team følger sin pasient til han eller hun er på intensiv, til operasjon eller i verste fall dør i mottak. I alt 400 personer er involvert.

Traumebehandling handler mye om logistikk. Hver enkelt har egne, spesialiserte oppgaver. Det er som Pit stop i Formel 1. Når noe er galt med en Formel 1-bil, har én ansvar for å bytte hjul, én for å sjekke olje.

Når tid betyr liv og død, er det ikke tid til å diskutere. Derfor er alt lagt opp trinnvis. For eksempel hvis anestesisykepleier ikke får lagt venekanyle, trinn 1, er det på forhånd bestemt hva som er trinn 2, trinn 3 og trinn 4, slik at vi alltid vil nå frem.

Første gang jeg var i traumeteamet, kjente jeg på at jeg måtte prestere. Det er ikke rom for å feile. Konsekvensene for pasientene er så store. Samtidig opplevde jeg mestring. Man jobber superkonsentrert og målrettet. Og når vi lykkes, er det en så god følelse. 

Hver morgen har vi traumevisitt. Da går vi gjennom nye traumer og de som ligger inne på ulike poster. Vi følger med på komplikasjoner, slik at vi kan vurdere om vi bør gjøre ting annerledes. Vi har ulike forskningsprosjekter for stadig å forbedre jobben vi gjør.

Ullevål er gode på traumer. Da innsatsen etter 22. juli ble evaluert, var konklusjonen at vi reddet flere enn man kunne forvente. Folk stilte opp. Det kjennetegner Ullevål litt. Alle kjenner hverandre, og vi er stolte over jobben vi gjør.

Det hender dessverre at pasienter dør. Der og da er det tøft. Samtidig vet jeg at de kunne ikke fått bedre behandling enn her hos oss. Det gjør at man takler at noen dør.

Artikkelen sto på trykk i Sykepleien nr. 7/2016.

Les også: