fbpx – Hjemmesykepleien er et utrolig spennende sted å jobbe Hopp til hovedinnhold

– Hjemmesykepleien er et utrolig spennende sted å jobbe

Lill Hølvold er sykepleier i Sør-Varanger. Her er hun på et hjemmebesøk.
LYTTER: Sykepleier Lill Hølvold lar Gerhard snakke ut om hva han kan trenge hjelp til når hun er hjemme hos ham. Hun utdannet seg til sykepleier i voksen alder og vet hva hun trenger for å trives i jobben.  Foto: Ann-Kristin B. Helmers

Sykepleier Lill Hølvold har ingen planer om å forlate hjemmesykepleien. Stipend til utdanningen og det gode arbeidsmiljøet er to av suksessfaktorene som får henne til å bli.

Bjørnevatn, Sør-Varanger kommune:

– Jeg føler at kommunen har satset på meg. Arbeidsgiver har både lagt til rette for at jeg skal kunne bli sykepleier, og også kunne bli værende. Nå har jeg fått den jobben jeg ønsket meg, og jeg har ikke vurdert å slutte her.

Det forteller Lill Hølvold, sykepleier i hjemmesykepleien i base Bjørnevatn i Sør-Varanger kommune.

Bjørnevatn 8

Det er en av de virkelig varme sommerdagene i Bjørnevatn, det lille tettstedet i Sør-Varanger kommune i Øst-Finnmark.

Lill Hølvold sitter inne på medisinrommet, fyller den ene dosetten etter den andre. Sykepleierne er en uke på forskudd med å legge opp medisiner.

De hun nå legger opp, skal derfor ikke brukes med en gang, de legges i kø i en egen hylle.

– Det gir mindre stress å være litt i forkant, forteller hun.

Inne på det lille rommet er det skviset inn to stoler, og hyllene på den ene veggen er stablet nesten opp til taket med kurver fylt av tablettesker, øyedråper og diverse remedier. Hver kurv er merket med brukernes navn. På andre siden ligger de ferdige dosettene.

– Det er altfor trangt. Vi har vokst ut av lokalene, sier hun og ser opp mot de tettpakkede hyllene.

Lill Hølvold
TRANGT: Størrelsen på rommet er ikke noe trekkplaster, men muligheten til å være i forkant med dosettene er et pluss, mener Lill Hølvold. Foto: Ann-Kristin B. Helmers

Som mange andre kommuner sliter Sør-Varanger med å fylle ledige stillinger. I februar i år var de hele 25 sykepleiere i minus. I september har de elleve og en halv ledige stillinger. Men det snur fort i kommunen som må konkurrere med sykehuset om sykepleierne.

Under pandemien har kommunen vært en av de få som har måttet ty til nasjonal hjelp fra Helsedirektoratet for å få sykepleiere nok til å fylle alle funksjoner.

Beliggenheten mot Russland og Finland har krevd ekstra sykepleierressurser på grenseoverganger og ved teststasjoner. Det knaket i sammenføyningene da testing på grensen ble obligatorisk i februar i år. Men sykepleiermangelen kom ikke natt til 12. mars 2020. Den var der før pandemien.

Lokker med nærhet til Pasvik, Finland, Russland, Tromsø og Oslo

Ettersom det hele tiden er mangel på sykepleiere, har kommunen valgt å ha en åpen utlysning som ligger ute fast. Her lokkes det:

«Å bo i Sør-Varanger gir deg mange muligheter. Du kan velge mellom kort eller lang avstand til jobb, du kan bo med eller uten naboer, skigåing, kulturmuligheter eller jakt. Du kan gå på kafé eller sove i hengekøye i Pasvik når du har frihelg, eller begge deler så klart! Du bor med nærhet til både Finland og Russland, to timer til Oslo og en time til Tromsø. Når du har bodd her i ett år, blir studielånet ditt redusert med 10 prosent hvert år (maks 25 000 per år) i tillegg til gode skatte- og pensjonsfordeler. Lønn får du også – godt over tariff – og du får flyttegodtgjøring for å komme deg på plass hit.»

Svanvik

UTSIKT: I hengekøye mens man skuer over til Russland, kanskje …?

Inne på medisinrommet forteller Lill Hølvold at hun øyner et håp om nye lokaler om ikke altfor lenge. Det blir bra.

Men det var verken størrelsen på medisinrommet eller muligheten til å sove i hengekøye i Pasvik som avgjorde at hun havnet akkurat her.

Og det er heller ikke det som gjør at hun planlegger å bli værende i jobben i hjemmesykepleien i Bjørnevatn.

Halvferdig i flere år

For å ta det fra begynnelsen: Det var ikke gitt at hun skulle bli sykepleier.

Første gang hun startet på sykepleierutdanningen måtte hun nemlig avbryte studiet:

– Jeg hadde rett og slett ikke råd til å fortsette, fordi jeg som etablert med hus og barn måtte jobbe ved siden av, forteller hun.

Dermed fortsatte hun å jobbe som helsefagarbeider med en halvferdig sykepleierutdanning.

For fire år siden kunne hun ta det avgjørende skrittet videre: Kommunen utlyste stipend for å ta sykepleierutdanning.

– Jeg søkte to ganger og fikk 50 000 kroner hver gang, og det holdt fint til å kunne fullføre studiet. Det hadde ikke gått uten stipendet, sier hun.

Suksessfaktor nummer én for henne: Stipend for å ta sykepleierutdanning i voksen alder, i en livsfase hvor hun ikke hadde mulighet til å gå ned i inntekt.

Kort vei er bra, men ikke viktigst

Før hun ble ferdig utdannet jobbet hun flere steder i kommunen. Blant annet var hun ringevikar på Bjørnevatn base. Her trivdes hun.

Da det ble en ledig 100-prosentstilling, visste hun at denne jobben ville hun ha. Og: Hun fikk den!

Ettersom hun bor i bygda, har hun kort vei til jobb.

– Men det er ikke reiseveien som er avgjørende. Det er arbeidsmiljøet.

Opplever gjensidig respekt

– Arbeidsmiljøet er veldig viktig. Jeg merket raskt at det var en kultur for å avlaste hverandre her. Helsefagarbeiderne avlaster sykepleierne, og assistentene avlaster helsefagarbeiderne. Samtidig opplever jeg at vi har gjensidig respekt for at noen av arbeidsoppgavene våre er forskjellige, og at det tar den tiden den tar, sier hun.

Hun opplever at de andre anerkjenner at hun som sykepleier har noen oppgaver som gjør at hun ikke kan delta like mye i pleien.

– Når en som går som helsefagarbeider eller assistent er ferdige med sitt, hender det ofte at de ringer og spør om de skal hjelpe meg med noe. På den måten får jeg mulighet til å delta så mye jeg kan i pleien, men jeg låses ikke til det dersom det er sykepleiefaglige oppgaver som jeg følge opp, forklarer hun.

Suksessfaktor to for Lill Hølvold er: Godt arbeidsmiljø på jobben.

Og nummer tre: Oppgavedelingen. Hølvold opplever at det er respekt for hverandres roller og profesjoner, samtidig som det deles nok på oppgavene til at hun føler de er et team.

Tid til Gerhard

Telefonen ringer, hun må avbryte medisindoseringen. En bruker har smerter. Vanskelig å si sikkert hvorfor per telefon.

De er to sykepleiere på jobb i dag, slik det står i vaktplanen. Det betyr at hun rekker dette besøket, dosettene er hun uansett i forkant med. Der kommer grunn nummer fire:

De er nå – stort sett – bemannet etter planen, forteller hun.

– Alt kan ikke planlegges. Faktisk er det ganske mye som ikke kan planlegges i denne jobben, og selv om det kan bli hektisk og mye å rekke over alt, opplever jeg at det stort sett går. Det er mange oppgaver, men det går også an å delegere, er hennes opplevelse av arbeidssituasjonen.

Lill Hølvold drar ut til brukeren, det er en hun kjenner litt til fra før.

Gerhard, heter han. Både han og Margrete, som han bor sammen med, setter pris på at det er mulig å få hjelp på kort varsel.

– Dere har spart oss for mange skritt, sier Margrete til sykepleier Lill Hølvold, mens Gerhard forklarer mer om hvorfor han trenger litt hjelp akkurat i dag.

Bjørnevatn

Når Hølvold etter en halvtimes tid kan dra videre, har hun flere forslag til små justeringer som vil kunne forenkle ting for Gerhard.

– Hjemmesykepleien er et utrolig spennende sted å jobbe, sier hun.

Suksessfaktor nummer fem: Hun opplever at hun har faglig utfordrende oppgaver og får gjort jobben sin som sykepleier.

I gode og dårlige dager

Inne på et kontor rett ved inngangen til basen sitter leder og sykepleier Ann-Veronica Sotkajærvi med åpen dør. Det skal være lett å gå inn her, sier hun.

Hun deler gjerne noen tanker om ledelse og hva hun tror skal til for å få folk til å bli – og ikke minst trives – med å jobbe i hjemmesykepleien.

Selv om det er mangel på både sykepleiere og helsefagarbeidere mange andre steder i kommunen, sliter ikke Bjørnevatn base med å få tak i sykepleiere.

– Ikke nå, i alle fall. Vi har jo hatt for få, vi også, men nå har vi dem vi trenger. Både av sykepleiere, helsefagarbeidere og assistenter. Jeg opplever at det er stabilt her, sier Sotkajærvi.

– Hva tror du skal til for å få folk til å bli?

– Lønn er viktig, men jeg tror ikke det er det viktigste. Jeg tror det viktigste er trivsel og tid til å utføre jobben. Hvis du ikke kan tilby den høyeste lønna, må du som leder jobbe mye for et godt arbeidsmiljø.

– Som leder prøver jeg å formidle at det er rom for at man kan ha gode og dårlige dager. Vi har klart å få til en fin kultur med å avlaste hverandre. Jeg tror det er mange som kjenner at de har kollegastøtte her. Da er det lettere å komme gjennom hvis det er tøffe tak. Man kan stå alene ute, men vi har et fellesskap.

Når hun planlegger turnus, spør hun seg selv om hun selv ville likt å gå i den samme turnusen. Er svaret nei, prøver hun å stable om.

– Man skal ikke gå hjem med dårlig samvittighet

– Men det viktigste, sier hun:

– Sykepleierne må ha mulighet til å gjøre jobben sin. Og det må helsefagarbeiderne også. Og assistentene. Man skal ikke gå hjem med dårlig samvittighet og følelsen av at man ikke har mulighet til å gjøre den jobben man har. Dette skal vi ikke tulle med. Jeg tror faktisk det er det aller viktigste for de ansatte, å oppleve at det er mulig å gjøre en god jobb innenfor de rammene man har.

– I en hektisk hverdag, hvordan foregår det i praksis?

– Vi har prioritert det slik at fire av helsefagarbeiderne som har lyst og er motivert for det, har fått opplæring i å oppdatere arbeidslistene i «Mobil omsorg», som er vårt arbeidsverktøy. De gjør også saksutredning som går til vedtak. Dette har i utgangspunktet vært sykepleieoppgaver, sier hun.

Satkajærvi mener dette er en oppgave som gjør at helsefagarbeiderne strekker seg faglig, og det frigjør tid som sykepleierne kan bruke ute hos pasientene.

– Helsefagarbeiderne har blitt veldig nøye på å få registrert alt, slik at tidsbruken på brukerne blir riktig, sier hun.

Selv har Ann Veronica Sotkajærvi bakgrunn som assistent, helsefagarbeider, sykepleier og nå leder – alle funksjoner ved denne basen. Hun vet hvordan det er å være i de forskjellige rollene.

Bjørnevatn3

Spisse sykepleieroppgavene? 

På vei tilbake fra brukeren med smerter forteller Lill Hølvold at det er etablert et fagforum for sykepleierne. Der kan de diskutere faglige spørsmål og utfordringer de møter i jobben. Forumet er et pluss, her kan hun få luftet en del ting, mener hun.

Det diskuteres nå å la sykepleiere gå «på topp» for å samle og spisse sykepleieroppgavene i hjemmesykepleien i kommunen.

Lill Hølvold ser både pluss og minus med en slik ordning:

– Jeg ser jo for meg at det kunne blitt veldig bra å utveksle erfaringer og jobbe i team. I stedet for at jeg skal dra hjem til Olga og ta på støttestrømper, så kan jeg heller gjøre sykepleieroppgaver på en annen base som de ikke får gjort, sier hun.

– Men samtidig, hvis vi er for få, så kan det bli sånn at vi må springe hele dagen, og det kan bli slitsomt på lang sikt. Det kan bli vanskeligere å holde oversikt. I hele kommunen er det jo ganske mange brukere

Bare i Bjørnevatn er det litt over hundre brukere, og bare det kan være litt vanskelig å holde oversikt over og følge opp, mener hun.

– Hvis jeg hadde blitt sittende mye på medisinrommet og gjort «inne»-oppgaver, hadde det blitt for ensformig for meg. Jeg elsker folk og vil være rundt og bli kjent med brukerne. I stell-situasjoner kan sykepleier observere mye, det er en viktig del av jobben.

Fint å dele erfaringer

Men det å kunne ha flere sykepleierkolleger å jobbe i team og snakke om fag med, det er hun positiv til.

– Spesielt for meg som er nyutdannet sykepleier. Når man jobber alene, så utvikler man seg bare i sitt eget tempo, det blir ikke så mye input, og jeg har et behov for at noen skal dele sine erfaringer med meg, sier hun.

Google vet jo alt, men det er noe annet å dra nytte av kollegers konkrete erfaringer, erkjenner hun.

– Jeg hadde egentlig en forventning om at jeg skulle ut og lære masse nye ting når jeg var ferdigutdannet. Det sa lærerne på skolen også: «Det er nå dere skal ut og lære».

Men så ble det ikke helt sånn.

– Da jeg startet i denne jobben, var det sykepleiermangel også her. Så jeg fikk aldri noen opplæringsperiode der jeg kunne gå sammen med noen og lære. Jeg ble kastet rett inn i det. Rett inn i en arbeidshelg med sykepleieransvar, sier hun. Med avdelingsleder som bakvakt.

– Det er veldig mye i sykepleien hvor man kommer langt med erfaring, sier hun.

For eksempel stomi: Hadde hun hatt en erfaren kollega, kunne hun spurt om sår hud og ting som ikke ville sitte fast. Som nyutdannet sykepleier måtte hun derfor spørre bandasjist om råd.

– En erfaren kollega hadde nok visst det.

Hun understreker samtidig at hun har brukt leder Ann Veronica Sotkajærvi mye, og at den døren har stått åpen når hun har lurt på noe.

– Så det har gått bra.

Konklusjonen fra hennes side er at hun er åpen for å prøve en ordning med sykepleiere i team, men er samtidig oppmerksom på at det kan være noen fallgruver.

Samhold på basen og sykepleiere i team

Lederen, Ann Veronica Sotkajærvi, er i utgangspunktet ikke så positiv til sykepleiere i team eller at de ikke skal gå ut på lister, som en løsning for dem.

– Jeg mener det er en viktig del av jobben som sykepleier å kunne delta i pleie og stell. Det er en god anledning til å observere og se på funksjon og endringer. Her hos oss har vi dyktige helsefagarbeidere og assistenter, og vi kommuniserer godt. Samarbeid og samhandling er viktig. Men jeg tror vi mister mer enn vi vinner om sykepleierne kun skal jobbe med medisinutdeling, tekniske prosedyrer og gå «oppå». Det kan ende med at sykepleierne må løpe fra den ene til den andre uten å ha tid til å se hvordan pasienten egentlig fungerer og har det.

Men hun ser også fordeler og er åpen for ideen om team og villig til å prøve den ut.

– Pasientene blir stadig dårligere, og de bor lenger hjemme. De skrives tidligere ut fra sykehus nå enn før. Sykepleierne står mye alene i kompliserte situasjoner. Sånn sett hadde det vært bra om sykepleierne hadde fungert mer som én gruppe, på tvers av arbeidssted.

Samtidig opplever hun at den måten de jobber på nå, fungerer bra og skaper et godt og trygt arbeidsmiljø.

– Her er vi på samme lag. Vil vi klare å holde på det hvis sykepleierne blir spredt på flere steder? Samholdet her er mye verdt, sier hun.

Bjørnevatn 7

Den vonde samvittigheten  ikke enkel å unngå

Inne på kontoret peker Ann Veronica Sotkajærvi opp mot veggen. Der er det masse rosa og gule lapper med korte beskjeder.

– Disse hang på døra mi da jeg kom en dag. Det var i en periode med mye belastning. Jeg kom inn på kontoret, så alle de lappene, som jeg trodde var beskjeder. Det var nesten så man fikk lyst til å snu.

Hun pustet dypt. Det var bare å sette i gang å lese gjennom.

«Du er barsk», sto det på den ene lappen.

«Du er rå», sto det på neste. Og så: «Glæde mæ til en ny uke la'me en god kollega!».

– For en gjeng! De ville gi meg et lite klapp på skuldra fordi de visste det var en tøff periode.

Nå henger lappene i glass og ramme og gir en liten godfølelse hver gang hun kikker opp på den.

Hun tror imidlertid at tid er et nøkkelord for å få til både et godt arbeidsmiljø og en arbeidsplass hvor de ansatte vil bli:

– Det er tøft å jobbe så tett på andre mennesker. Sykepleierne står alene i mye ute i kommunene, og de må ha tid til å gjøre det de mener er riktig for den enkelte bruker. Som leder må jeg jobbe for å legge til rette for at ansatte ikke går hjem med vond samvittighet fordi de ikke har hatt tid eller riktig kompetanse til å gjøre jobben sin.

– Det lar seg dessverre ikke alltid gjøre, erkjenner hun.

– Jeg tror faktisk det viktigste for å beholde sykepleierne er å la dem få rom til å gjøre jobben sin skikkelig.

Bjørnevatn 1

 

Kommunalsjef i Sør-Varanger: – Sykepleierne forsvinner fra kommunen til sykehuset


– Det er virkelig en kamp om sykepleierne, sier Jorunn Sandhell, kommunalsjef for helse, omsorg og velferd i Sør-Varanger kommune.

I februar i år var de 25 sykepleiere i minus i Sør-Varanger kommune. Nå er det 11,5 ledige. Men det kan raskt snu.

– Så snart sykehuset utlyser, kan det forsvinne folk, sier hun.

Kollegastøtte er viktigst

– Hvis du må trekke frem én ting – hva tror du er det aller viktigste for å få sykepleierne til å ville bli i jobbene i Sør-Varanger kommune?

– Kollegastøtte, er svaret.

Hun forteller at det jobbes på flere fronter, men at det er en utfordring at mange sykepleiere forsvinner fra kommunen til sykehuset.

Hun forteller at det også ved et par ­tilfeller har skjedd at spesialisthelse­tjenesten har kjøpt sykepleiere ut av ­avtaler om bindingstid med kommunen.

– Men dette er veldig lenge siden, ­legger hun til.

Les også:
100 kommuner mener det er «meget utfordrende» å få tak i sykepleiere Forrige artikkel – Hvordan rekruttere, beholde og bruke sykepleiere riktig? Neste artikkel