fbpx Psykisk helsevern og rusbehandling i 2040: Flere får digital behandling Hopp til hovedinnhold

Psykisk helsevern og rusbehandling i 2040: Flere får digital behandling

VARIASJON: – De geografiske variasjonene i behandlingstilbudet innen psykisk helsevern og ruslidelser er for store, og de er ikke alltid faglig begrunnet, sa avtroppende helseminister Bent Høie under torsdagens frokostmøte fremtidens behandlingsbehov. Foto: Ann-Kristin B. Helmers

– Jeg håper rapporten blir brukt, sier avtroppende helseminister Bent Høie (H).

– Nybrottsarbeid, kaller avtroppende helseminister Bent Høie (H) den nye beregningsmodellen. 

Torsdag presenterte Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) en fremskrivningsmodell av behovene innen psykisk helsevern og rusbehandling under et frokostmøte i Marmorhallen i Oslo.

Det er helseministeren som har bestilt behovsanalysen, som et ledd i Nasjonal helse- og sykehusplan.

– Kunnskapsgrunnlaget vi hadde, var for svakt til å si noe om fremtidige behov for tjenester til disse gruppene. Jeg er ekstra glad for at dette arbeidet er gjort først innen psykisk helse og rus, før somatikk, sier Høie.

– I debatten de siste årene har det vært stor oppmerksomhet om døgnplasser. Rapporten konkluderer med at vi ikke har behov en økning av antall døgnplasser for voksne, men det er et behov for å øke døgnplasser for barn og unge i årene fremover. Det er også fortsatt behov for å styrke ambulante- og polikliniske tilbud, sier han.

For store forskjeller

Han sier til Sykepleien at han håper den nye regjeringen vil ta analysen i bruk i arbeidet med psykisk helse og ruslidelser:

– Jeg håper de vil basere politikken på fag, ikke bare på synsing, er hans hilsen til Hurdalssjøen.

Han mener modellen tar tak i en stor utfordring: De store geografiske forskjellene i behandlingen som gis. 

– Disse variasjonene er så store at de ikke kan være faglig begrunnet eller begrunnet i pasientens behov, sier han. 

Se videointervju med helseministeren her:

 

Mer digital behandling

Jon Tomas Finnsson, leder i seksjon for psykisk helsevern og rusbehandling i Helse Nord, har ledet arbeidsgruppa som har kommet frem til modellen.

De store trekkene i fremskrivningen er slik:

  • Dreiningen fra døgnbehandling til poliklinikk
  • En større del av de polikliniske konsultasjonene skal skje digitalt (se grafikk under)
  • Mer bruk av oppsøkende helsetjenester, for eksempel FACT-team, ACT-team og brukerstyrte poliklinikker
  • Uønsket faglig variasjon i behandlingstilbudet skal ned

Effekten av digitale helsetjenester er lagt inn i modellen på følgende måte:

  •  20 prosent av pasientene i døgnbehandling med bipolar lidelse, gjennomgripende utviklingsforstyrrelse, personlighetsforstyrrelse, psykose, rusrelaterte lidelser, rusutløst psykose, spiseforstyrrelser, belastningslidelser og alkoholrelaterte lidelser får tilbud om brukerstyrt poliklinikk med digital oppfølgning.
  •  Det forutsettes at det reduserer liggetiden med 5 prosent for disse pasientgruppene.
  •  Det legges til 0,5 polikliniske konsultasjoner for hvert liggedøgn som reduseres.

Sykehusseng til de sykeste

– Det er ulike pasientpopulasjoner med ulike lidelser, og vi har gjort ulike vurderinger. På døgnkapasiteten i spesialisthelsetjenesten er den klare anbefalingen fra arbeidsgruppa at dette skal være primærtilbud til de alvorligst psykisk syke og alvorlige ruslidelser, og de som har store funksjonstap, sa Finnson under presentasjonen av modellen.

Pasienter med psykose, rusutløst psykose, bipolar lidelse og spiseforstyrrelser vil ha et særskilt økt behov for døgnbehandling, ifølge fremskrivningen.

Innen poliklinisk behandling nevnes det økt behov eldre, barn og unge, spiseforstyrrelser, alkoholrelaterte lidelser og tilpasningsforstyrrelser og andre nevrotiske lidelser som PTSD.

Mener alkohol er den største trusselen

Guri Spilhaug er seksjonsleder ved Nasjonal kompetansetjeneste TSB ved Oslo universitetssykehus. 

Som lege og spesialist i rus- og avhengighetsmedisin mener hun at alkohol er det rusmiddelet som er den største trusselen mot folkehelsen både i dag og i fremtiden.

– Det er positivt at framskrivningsmodellen understreker behovet for å understøtte behandling av alkoholbrukslidelser blant annet ved en betydelig økning i poliklinikk, sier Spilhaug.

– Det er godt dokumenterte sammenhenger mellom alkoholbruk og en rekke somatiske og psykiske helseproblemer, og i Norge anslår Helsedirektoratet at inntil hver tredje pasient i somatiske avdeling er innlagt på grunn av rusrelaterte problemer, sier Spilhaug.

Viktigere å være der pasienten bor

Spilhaug sier også at det er viktig at modellen tar hensyn til utviklingen av kommunale tilbud til ruspasienter og at spesialisthelsetjenestens tilbud må være innrettet mot et nært samarbeid med kommunene.

– Da må tilbud til ikke-inneliggende pasienter utvikles mer, understreker hun.

– I tillegg til poliklinikk bør ambulante tjenester og FACT utvikles. Lokalbaserte tilbud der pasientene bor, er viktigere enn satsing på langtids døgnplasser langt fra pasientens hjemkommune, noe som også gjenfinnes i modellen, påpeker hun.

– Sykepleiernes rolle er underkommunisert

Fremskrivningsmodellen skal etterfølges av et arbeid ledet av Helse Vest.

Neste skritt er å beskrive fremtidig behov for kompetanse og utdanning innen psykisk helsevern og TSB. Spilhaug skal delta i dette arbeidet. 

– Tverrfaglig spesialisert rusbehandling er, som betegnelsen sier, tverrfaglig og basert på en bio-psyko-sosial forståelsesmodell. Lege, psykolog og sosialfaglig personell skal sikre dette, sier hun og legger til: 

– Jeg mener at sykepleiernes rolle er underkommunisert. Sykepleiere arbeider i mange roller på begge nivåer i helsetjenesten og kan ha en sentral rolle i behandling av personer med ruslidelser. Den nye masteren i psykisk helse og rus vil være veldig relevant i arbeidet fremover. Det vil bli et stort behov for personell med kompetanse i behandling av rus- og avhengighetslidelser, sier hun.

I endringen i omsorgsnivå fra døgn til poliklinikk er dette forutsetningene:

  • Tradisjonell behandling og oppfølgning erstattes delvis med tidsintensive behandlingsopplegg, forsterket oppsøkende poliklinisk innsats, internettassisterte behandlingstilbud og brukerstyrte poliklinikker med digital monitorering.
  • Basert på variasjon i innleggelsesmønster, nasjonale og internasjonale veiledere for behandling, antas at en større andel kan følges opp poliklinisk.
  • 10 prosent av de nasjonale døgnoppholdene omgjøres til poliklinikk for angst, mild/moderat depresjon, øvrig depresjon, tilpasningsforstyrrelser, personlighetsforstyrrelse, LAR, alkoholrelaterte lidelser og øvrige psykiske lidelser.
  • Det legges til 0,5 polikliniske konsultasjoner for hvert liggedøgn som reduseres.
FAKTA: Ny beregningsmodell

Jon Tomas Finnsson, leder i seksjon for psykisk helsevern og rusbehandling i Helse Nord, har ledet arbeidsgruppa som har kommet frem til modellen.

En faggruppe har vurdert endringsbehov i dagens tjenestetilbud og forventet effekt av endringer i pasientbehandling, nye oppgaver og ny teknologi. Deltakerne i arbeidsgruppen kommer fra: 

  • Helseforetak/RHF
  • KS/kommuner
  • Sykehusbygg
  • Brukerrepresentanter
  • Tillitsvalgte
  • Helsedirektoratet (som observatør)

Forslaget er at modellen revideres hvert fjerde år, i forbindelse med ny Nasjonal helse- og sykehusplan. 

Endret tittelen fra: Ny rapport: Fra døgn til poliklinikk i psykisk helsevern og rusbehandling til: Psykisk helsevern og rusbehandling i 2040: Færre døgnplasser – flere får digital behandling

Endret: "Færre døgnplasser –" ble fjernet fra tittelen

Vondt når pasienten sier nei takk til behandling

Ida Stensby
VANSKELIG: – Våre pasienter tar valg som kan være direkte skadelige for dem selv. Likevel kan vi ikke gjøre noe med det. Vi må akseptere og respektere valgene de gjør, sier psykiatrisk sykepleier, Ida Stensby. Foto: Privat

– Å se på at pasienten kan ta valg som vi vet kan være skadelige for dem, og at noen i verste fall «går til grunne» fordi de ikke vil ha hjelp, er vondt, sier psykiatrisk sykepleier Ida Stensby.

«En mann med psykisk sykdom går noe uregelmessig til poliklinisk oppfølging ved lokal DPS. Pårørende mener mannens somatiske helse fallerer og forsøker å få ham til å oppsøke sin fastlege uten å lykkes. DPS kontaktes, som også forsøker å oppmuntre til undersøkelse uten hell. Han er vurdert til å være samtykkekompetent. En fallulykke med behov for øyeblikkelig hjelp avdekker langt fremskreden kreft som ikke lenger kan helbredes.»

Pasienten bestemmer selv

Eksempelet over er hentet fra Pasient- og brukerombudets årsrapport. Fortvilede pårørende kontakter pasientombudene fordi noen de er glad i, ikke ønsker å motta hjelp eller behandling. 

Selv om pasienten har en alvorlig psykisk lidelse, men blir vurdert til å ha samtykkekompetanse, skal helsetjenesten akseptere pasientens mening om ikke å la seg behandle.

«I noen tilfeller har dette medført at pasienter med alvorlig somatisk sykdom ikke har blitt behandlet, noe som i verste fall har medført fremskyndet død», skriver pasientombudet.

Vondt å se folk gå til grunne

Ida Stensby jobber som psykiatrisk sykepleier i Fleksibelt oppsøkende behandlingsteam, såkalt FACT-team, på Gjøvik. Jobben hennes er å følge opp behandling av mennesker med alvorlig psykisk lidelse, alvorlig ruslidelse eller som har en kombinasjon av begge deler.

– Vi har flere situasjoner hvor våre pasienter ikke ønsker å ta imot anbefalt behandling, sier hun.

Som behandler opplever hun at det er krevende å akseptere at pasienten tar andre valg enn hun og kollegaene anbefaler.

– Å se på at pasienten kan ta valg som vi vet kan være skadelige for dem, og at noen i verste fall «går til grunne» fordi de ikke vil ha hjelp, er vondt. Når pasienten er vurdert til å være samtykkekompetent, er det, på tross av at vi har andre meninger og anbefalinger, noe vi må respektere, sier hun.

Noe av årsaken er at kommunene stadig får flere dårlig fungerende pasienter som de skal følge opp, siden tilgjengeligheten av senger på institusjon i psykisk helsevern stadig blir færre.

Å vurdere samtykkekompetanse

Stensby sier samtykkekompetanse vurderes basert på kriteriene forstå, anerkjenne, reflektere og velge.

– Det må gjennomføres individuelle vurderinger av pasienten. Det vil, slik jeg ser det, alltid forekomme situasjoner der vi skulle benyttet mer tvang og der vi skulle benyttet mindre. Disse vurderingene er intet unntak, de sikrer at vi i særdeles stor grad har selvbestemmelse i eget liv, men samtidig vil denne sterke rettigheten gjøre at enkelte kan velge bort behandling som er absolutt nødvendig, sier hun.

– Kan det forklare at psykisk syke har kortere forventet levealder enn resten av befolkningen?

– Det skyldes, slik jeg opplever det, konsekvenser av lidelsene mer enn at kriteriene for å vurdere et menneske til å mangle samtykkekompetanse er for strenge, sier hun.

Stensby sier at på gruppenivå har mennesker med alvorlig avhengighetssyndrom, etterfulgt av anorexia og schizofreni, kortest forventet levetid sammenliknet med normalbefolkningen.

– Dette forklares i stor grad med at pasienter med alvorlige psykiske lidelser er dårligere ernært, de er i mindre fysisk aktivitet, de bruker medikamenter og får bivirkninger av disse. Forklaringen kan neppe tillegges én faktor, men er et resultat av komplekse sykdomsbilder, sier hun.

Les også: Alvorlige psykiske lidelser rammer hele kroppen

Møter ikke opp

Pasientene Ida Stensby og resten av FACT-teamet følger opp, er mennesker som ikke bruker ordinære tjenester, og som det kan være vanskelig å få til å møte opp til timeavtaler og behandling.

– Å få dem til fysisk å møte opp til utredning på sykehus eller samtaler på et legekontor er utfordrende. Men vi kan treffe dem på gata eller dra hjem til dem. Vi har mulighet til å møte pasientene der de er, istedenfor at de må oppsøke oss. Det er en stor fordel når det gjelder å ivareta også den somatiske helsen til denne pasientgruppen, sier hun.

Stensby tror oppsøkende team er veien å gå for å kunne nå denne gruppen.

– Men det finnes ingen quick fix, sier hun.

– Tid er kanskje det viktigste verktøyet vi har. Det tar tid å bygge opp tillit. Mange av våre pasienter er skeptiske til hjelpeapparatet. De kan ha dårlige erfaringer, eller de har angst. Det å oppsøke hjelp føles som en ekstra belastning.

Prøver å finne ut hva pasienten er opptatt av

Klarer helsepersonell å skape en allianse sammen med pasienten, kan det gjøre jobben enklere.

– Et godt verktøy kan være å finne ut hva pasienten selv er opptatt av når det gjelder helse, og bruke det som en vei inn for å skape en allianse.

Stensby trekker frem et eksempel:

– En pasient uttrykte bekymring for sine forhøyede leververdier og stilte seg skeptisk til å ta imot medikamentell behandling. Siden hun hadde et alkoholproblem, prøvde vi da å fokusere på det – at alkoholen hun drakk, var langt mer skadelig for leveren enn medisinene hun ikke ville ta. På denne måten fant vi en motiveringsfaktor som bidro til at pasienten så viktigheten og behovet for å ta imot behandling for sin ruslidelse.

Pårørende skal også ivaretas

At pårørende blir frustrerte, har Stensby lett for å forstå.

– Tenk deg at du over år sitter og ser på at noen du er glad i, går til grunne. Vi har pårørende som har familiemedlemmer som er alvorlig syke, har samtykkekompetanse, men ikke vil ha hjelp. De føler seg maktesløse og blir sinte fordi de opplever at ingen gjør noe. Å ivareta de pårørende er også en viktig del av jobben. De har det kjempetøft.

Men det er også tøft for helsepersonellet.

– Vår oppgave er å hjelpe og ikke skade. Det kan være ekstra krevende å møte pårørende sin frustrasjon over at man ikke hjelper pasienten, når det er akkurat det man gjør så godt man kan.

– Er regelverket rundt samtykkekompetanse for strengt?

– Det er vanskelig å svare på. Hvert enkelt tilfelle er unikt. Du kan ha en alvorlig psykisk lidelse, men fremdeles forstå konsekvensene av valgene dine, sier hun.

Stensby mener det er viktig å huske på at friske mennesker også frasier seg behandling og undersøkelser som helsevesenet anbefaler eller oppfordrer til å gjennomføre.

– Men å være uenig med behandlingsapparatet er ikke ensbetydende med at man mangler samtykkekompetanse. Heldigvis og dessverre er kriteriene og kravene for å kunne vurdere et menneske til å være uten samtykke strenge. 

Slik hun ser det, vil det alltid være situasjoner der man opplever at kriteriene er for strenge.

– Disse vurderingene er komplekse, og det er et stadig dilemma hvor grensen skal gå. Dette er kjempevanskelige vurderinger, sier Stensby.

Soma over psyke

– Jeg tenker at den viktigste jobben vi som helsepersonell kan gjøre, er å opparbeide og holde oss oppdatert på kunnskap og ha oppmerksomhet på somatisk helse og holde dette oppe i møte med pasienten, sier hun.

I tillegg må nødvendige undersøkelser og behandling gjøres lett tilgjengelige, og helsepersonell må hjelpe pasienten til å ta gode veloverveide valg ved å snakke om alternativer og følgene de ulike valgene får.

– Det viktigste er kanskje igjen å bruke tid på å snakke med pasienten og gjenta informasjonen – gå noen runder og prøve å forsikre seg om at pasienten har gjort refleksjoner rundt sine valg, sier hun.

– Er det sånn at den somatiske helsen til psykisk syke blir litt oversett på grunn av den psykiske lidelsen?

– Det var nok vanligere for 10–20 år siden. Det er blitt mye mer oppmerksomhet på dette, så det har skjedd positive ting. Men helsevesenet er bygd opp etter diagnoser, så det blir det samme i somatikken – er du innlagt på grunn av et benbrudd, er det benbruddet som behandles. Helsepersonellet tenker ikke nødvendigvis på at pasientens psyke også skal ivaretas, sier hun og legger til:

– Det er selvfølgelig fortsatt stort forbedringspotensial, men jeg opplever at helsevesenet i dag har økt oppmerksomhet på tverrfaglighet og helhetlig behandling.

Dette er FACT

Fleksibel aktiv oppsøkende behandling (FACT) er tverrfaglige team for personer som har behov for langvarige og koordinerte tjenester.

Behandlingen flyttes ut av kontor og institusjon til der brukeren bor eller oppholder seg. Teamene retter seg mot personer med alvorlige psykiske lidelser og/eller rusproblematikk.

Kommunene og spesialisthelsetjenesten samarbeider tett i teamene, som noen steder heter ACT-team.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.