fbpx Nye oppgaver for ambulansepersonellet Hopp til hovedinnhold

Nye oppgaver for ambulansepersonellet

Bildet viser Per Ivar Lundli
UNIKT PROSJEKT: Sykepleier- og paramedic-utdannede Per Ivar Lundli er en av fire som bemanner helsevaktbilen på Røros. I tillegg til AMK-oppdrag utfører de også oppdrag for kommunehelsetjenesten. (Foto: Eivor Hofstad)

På Røros hjelper ambulansepersonellet til hos legevakt, hjemmesykepleien og sykehjem og følger opp ulike pasienter som bor hjemme. Det har de gjort i snart fire år uten at det koster mer.

En ringelyd skjærer gjennom stillheten på et undersøkelsesrom på legevakta på Røros. Klokka er ti over ti en mandags formiddag i slutten av september.

Sykepleier og ambulansearbeider Per Ivar Lundli har akkurat startet dagens tolvtimersøkt på det de kaller helsevakta. Han er kledd i grønn uniform og har en walkie-talkie-aktig sak montert nedenfor venstre skulder. Det er det norske nødnettet som er koplet opp mot AMK.

Men det er ikke den som ringer. Lundli tar opp en liten taste-mobil og legger mot øret.

– Helsevakta, Per Ivar? Hei, Johanna!

bildet viser en tastetelefon
BEDRE BATTERI: Den gammeldagse tjenestetelefonen har bedre batterikapasitet enn de nyere smarttelefonene. (Foto: Eivor Hofstad)

Johanna jobber i hjemmesykepleien og er urolig for en pasient som bor hjemme alene. Han er ikke i form. Så svimmel at han ikke orker stå opp av senga. For ikke lenge siden falt han og havnet på legevakta, så Lundli kjenner ham fra før.

Lundli blir enig med hjemmesykepleieren om å stikke innom og ta en sjekk og en blodprøve. Han går gjennom det medisinske utstyret i en skulderbag og tar med både den, blodtrykksmåler og EKG-apparat inn i den fullastede SUV-en, en signalgul Mercedes de kaller helsevaktbilen.

bildet viser Lundli som prater i telefonen
BESTILLINGER: Noen oppdrag ligger klart på dataen og venter når Per Ivar Lundli kommer på jobb. Resten ringes inn gjennom dagen. I dag er det mest blodprøver som bestilles fra både hjemmetjenesten, sykehjem og legevakt. (Foto: Eivor Hofstad)

Økte ikke personal- eller driftskostnadene

Det startet i 2018. Røros hadde to ambulanser med båre, men aktiv tid på oppdrag for dem som bemannet ambulansen lå på bare 15 prosent av arbeidstiden.

Dermed ble det tenkt nytt. St. Olavs hospital og kommunen utvekslet ideer og behov. De døpte prosjektet «Mobil integrert helsetjeneste», og en av rammebetingelsene var at det ikke skulle innebære økte personal- eller driftskostnader. Det har de klart.

Den ene ambulansen ble byttet ut med en helsevaktbil. Den har det samme utstyret som før, unntatt båre. Bilen bemannes med en person fra klokken ti om formiddagen til ti om kvelden, og denne har også egen kontorplass på et av undersøkelsesrommene på legevakten.

Får sove bedre

De er fire som veksler på vaktene, to av dem er sykepleiere med 60-poengs paramedic-utdanning.

– Ute i distriktene går det ikke i ett mens man venter på alarmen. Før gikk ventetiden med til reinhold, kontroll av utstyr og sjekklister og HRL-trening. Nå er det oppgaver mer jevnt og trutt hele dagen, sier Lundli.

– Mer stress?

– Nei, og jeg blir ikke mer sliten. Jeg får også sove bedre nå enn før.

Før 2018 gikk de 24-timers døgnvakter, men nå har Lundli døgnvakter kun når han jobber på den ordinære ambulansen hver åttende helg.

bildet viser Lundli som sjekker utstyret
SJEKKER: Før Lundli drar ut på oppdrag må han alltid sjekke at alt utstyret han skal ha med er i bagen. Foto: Eivor Hofstad

Fine målinger

Per Ivar Lundli setter seg bak rattet og kjører til mannen som er svimmel.

En tynn og blek kropp ligger under dyna på et varmt soverom. På nattbordet ved siden av står restene etter en halvspist frokost.

– Er du kvalm når du er svimmel, spør Lundli.

– Vanskelig å si, svarer mannen kvikt.

– Du hoster ikke?

– Nei.

Lundli småsnakker med mannen og tar blodtrykket først, sammen med andre vitale målinger. De er fine.

Han finner ut at han også vil ta et EKG og kopler på elektrodene på mannens overkropp. En lang lapp skrives ut av maskinen.

– Jeg skal ta med dette til doktoren igjen, så får vi se, sier han og pakker sammen alle ledningene.

– Jeg skulle hatt en blodprøve av deg også.

Han tar den mens pasienten ligger i senga.

bildet viser Lundli som tar EKG på pasient som ligger hjemme
HJEMME BEST: – Vi har fått mye skryt fra pasientene som har vanskelig for å komme seg på legevakta. De setter pris på at vi kommer hjem til dem og tar de nødvendige prøvene og at vi kommer tilbake seinere samme dag med behandling, sier Per Ivar Lundli. (Foto: Eivor Hofstad)

Tommelomsk

Til slutt spør Lundli om mannen kan prøve å reise seg.

– Jada, svarer han og kommer seg opp og ut av senga.

– Hvordan kjennes det?

– Litt tommelomsk.

Lundli ber ham prøve å gå litt. Mannen går nokså stødig ut av soverommet, gjennom gangen og inn i stua og tilbake i relativt normalt tempo. Han har bare en bleie på den spinkle kroppen. Tilbake på soverommet får han spørsmål om han vil ligge litt eller stå opp.

– Jeg vil ligge litt så jeg får kontroll på systemet, svarer mannen.

Lundli takker for seg og kjører tilbake til legekontoret med alle prøvene som skal sjekkes og tolkes av lege.

– Avverga en ambulansetur

– Da har jeg avverga en ambulansetur. Før ville vi sendt en ambulanse for å hente pasienter som er svimle og tidligere har hatt fall, sier han.

Tilbake på kontoret leverer Lundli blodprøven på laboratoriet. Den vil vise blodprosenten og kunne avdekke en eventuell infeksjon. Så setter han seg foran skjermen og taster ned det viktigste fra besøket i journalsystemet som kan leses av lege og hjemmesykepleiere.

– Jeg forteller hva jeg gjorde og hvordan jeg opplevde pasienten. Og så tar jeg med vitale parametere som respirasjonsfrekvens og hudkvalitet. Vi prøver å unngå å si at «pasienten er litt skral». Turnuslegene synes det er litt tynt.

Røros kommune har som mange andre små kommuner problemer med å skaffe nok leger. Akkurat nå går det rundt i kommunen takket være to unge turnusleger.

Også sykepleiere er vanskelig å få tak i, så senere denne uka skal Per Ivar Lundli vikariere på legekontoret som vanlig sykepleier, når han egentlig har fri fra sin 100-prosentstilling ved helsevakta/ambulansen.

Bildet viser at Lundli dokumenterer
UNNGÅR «SKRAL»: Per Ivar Lundli holder seg til vitale parametere og annen nyttig informasjon om pasientene når han skal dokumentere. Her legger han inn data fra EKG-testen han nettopp har tatt. (Foto: Eivor Hofstad)

Fire nye oppgaveområder

Hittil har helsevakta hjulpet til innenfor fire områder:

1 Beredskap og øyeblikkelig hjelp der de samarbeider med den interkommunale legevakttjenesten for Røros, Os og Holtålen. Alle involverte mener helsetilbudet til befolkningen er blitt bedre med dette samarbeidet, ifølge en kvalitativ evaluering som ble gjort av NTNU samfunnsforskning i 2020.

2 Samarbeid med hjemmebasert omsorg og sykehjemmene på Røros. En rekke gevinster har kommet ut av dette. Blant annet har det vært en ekstra ressurs for hjemmesykepleien og forhindret unødige innleggelser.

3 Samarbeid med psykiatritjenesten og kreftkoordinatoren på Røros. Dette har ført til større trygghet hos kreftpasientene som kan få oppfølging utenom kreftkoordinatorens arbeidstid. Ved hjemmebesøk hos rus- og psykiatripasienter brukes helsevakta i tilfeller der man frykter utagering. I tillegg bistår de med observasjon og prøvetaking utenfor ordinær arbeidstid.

4 Forebyggende hjemmebesøk hos alle over 75 år som bor hjemme, der de avlaster ergoterapeut og fysioterapeut på Røros.

Startproblemer

 De tre første oppgavene har fått gode skussmål i evalueringsrapporten fra NTNU. Men den fjerde oppgaven med forebyggende hjemmebesøk blir ikke videreført.

– Vi gjorde det med tre årskull, men har valgt å takke nei til en videreføring fordi dette ligger et stykke unna fra det vi er utdanna til. Vi er ikke så vant til å jobbe forebyggende og snakke med folk om kosthold og så videre, sier Lundli.

– Evalueringen nevner at prosjektet hadde litt startproblemer. Hva gikk det ut på?

– Det var litt tungt og vanskelig å få på plass samarbeidsformer til å begynne med. Dette var noe nytt, og vi opplevde litt skepsis. Kanskje var hjemmesykepleien redd for at de ikke ville få mer ressurser og kanskje var kommunen redd for økte kostnader.

Lundli legger til:

– Det er fort gjort å trampe noen på tærne når en beveger seg inn på andres arena. Kanskje noen har følt det også. Vi har aldri ment å ta over andres jobb, men at prosjektet heller skal være et supplement i samarbeid med de kommunale funksjonene.

Han synes ting har gått seg til og at de har funnet samarbeidsformer som fungerer.

– Nå har alle parter sagt at vi går for dette.

Bildet viser Lundli som kjører helevaktbilen
SJÅFØR: Det blir mye tid i førersetet på helsevaktbilen i løpet av en tolvtimers vakt for Per Ivar Lundli. Men mer tid bak rattet for ham blir mindre tid på båre for folk på Røros. (Foto: Eivor Hofstad)

Daglig koronatesting

Mens Lundli dokumenterer fra besøket, ringer telefonen på nytt. Det er fra sykehjemmet. Tre pasienter har rekvisisjoner for blodprøver. Kan Per Ivar ta dem?

Det haster ikke, men Lundli avtaler å gjøre det etter halv to en gang, etter at han er ferdig med å spise lunsj og hjelpe til på legekontoret med å ta de daglige covid-19-testene. Teste-tjenesten er åpen mellom kl. 13 og 14.

– Rørosingene har vært flinke til å teste seg under pandemien. Vi tar bare rundt 20 tester om dagen nå, eller rundt 500 i måneden. Ved utbrudd tar vi mellom 1200 og 1300 i måneden. I juli i år var siste utbrudd.

På ettermiddagen sørger Lundli for å sende prøvene med rutebussen som går til Trondheim. Sjåførene der gjør den tjenesten gratis og leverer prøvene til en portør fra St Olavs hospital som står klar når bussen kommer til byen.

Helsevakta har også hjulpet til ved vaksinering.

– Vi har ikke vaksinert, men har sittet vakt i tilfelle noen får alvorlige reaksjoner på vaksinen.

Bildet viser Lundli som tar koronatest
20 OM DAGEN: Per Ivar Lundli tester Steinar Skogheim for covid-19. Skogheim ville teste seg fordi han hadde symptomer på forkjølelse. I rolige tider blir det cirka 20 tester om dagen. (Foto: Eivor Hofstad)

«Frequent flyers»

Etter koronatestingen dukker det opp andre oppdrag som Lundli vurderer til å haste mer enn blodprøvene på sykehjemmet. Han skal innom to private hjem og en omsorgsbolig for å ta blodprøver. To av dem faller inn i kategorien «frequent flyers», pasienter som bruker ambulansens tjenester oftere enn andre.

I Midt-Norge har de regnet ut at 0,1 prosent av befolkningen står for 8 prosent av hendelsene i AMK og 2,5 prosent av ambulansevirksomheten i årene fra 2014 til 2016. Hos denne pasientgruppen har helsevakta en spesielt viktig rolle i å holde ambulanseutgiftene nede.

Hos den første pasienten kommer han raskt ut til bilen igjen for å hente EKG-maskinen også. De har tatt noen EKG-er av personen før også.

– I de fleste tilfellene finner vi ikke noe alvorlig, men vedkommende klagde over vondt i brystet. Det må vi ta på alvor, sier han.

Tilbake bak rattet igjen fortsetter han:

Det er viktig at alle pasienter føler seg godt ivaretatt, uansett hvor medisinsk alvorlig situasjonen er. En undersøkelse med bekreftelse på at det ikke er noe galt og en god prat, er kanskje det som skal til for at personen føler seg tatt på alvor og blir trygget. Det er fint å kunne gjøre dette hjemme hos pasienten.

Bildet viser Lundli som bærer tungt utstyr
MYE UTSTYR: Per Ivar Lundli bærer flere kilo med utstyr når han går i rørosgatene fra helsevaktbilen på vei til hjemmebesøk. (Foto: Eivor Hofstad)

Åretrøbbel

Dagen nærmer seg stengning for legevakta og klokka tre skal vakthavende lege ta over. Senere møtes vedkommende og Lundli for å legge en slagplan for kvelden.

Foreløpig vet Lundli at han skal hjem til en kreftpasient og henge opp en Kabiven, en pose med intravenøs ernæring som settes via cvk, noe hjemmesykepleien har bedt om bistand til.

Men før det skal skje, rekker han et hjemmebesøk hos Ingrid Hamland. Hun har vanskelig for å komme fra hjemme for å ta blodprøve på legevakta, så da kommer helsevaktbilen til henne.

Det siste kollegene på laboratoriet sa til Lundli før han dro, var at Hamland har årer som kan være vanskelige å treffe. Når han slipper inn i stua hennes, bekrefter hun det selv:

– Jeg bruker å se ut som en tesil når de er ferdige med meg!

Bildet viser at Lundli sjekker årene til Ingrid Hamland
FØRSTE FORSØK: Per Ivar Lundli sonderer åre-terrenget til Ingrid Hamland. (Foto: Eivor Hofstad)

Lundli prøver seg frem forsiktig. Klemmer med pekefingeren på begge armene for å se hvor han kan finne den beste kandidaten. Så stikker han i den venstre armen. Det blir bom.

Hamland sier han bare må rote rundt litt for å finne åra. Han forsøker en stund med nålen inni armen, men gir opp og hun får bomullsdott med tape over stikket.

Lundli forsøker et nytt sted på samme arm uten suksess og vurderer årene nærmere håndleddet i stedet. Men de glir liksom unna, så han tar ikke sjansen.

Han gjør et siste forsøk på den venstre armen. Niks. Ikke en dråpe blod kommer i glasset.

De blir enige om at Hamland skal komme til laboratoriet en dag hun har lettere for å komme fra.

bildet viser Per Ivar Lundli og Ingrid Hamland
BOMTUR: Etter tre forsøk må Per Ivar Lundli gi opp håpet om å få en blodprøve fra Ingrid Hamland. Foto: Eivor Hofstad

Vi har fått god opplæring i forskjellige prosedyrer, men noen ganger må vi be om bistand fra ekspertene. Det er tross alt de på labben som kan dette best. Så blir vi andre bedre etter hvert, sier Lundli.

En times overtid

Tilbake på legevakta har det blitt tid for Lundlis andre spisepause. Den tar han sammen med legevaktlegen som i dag har med en legestudent. Sykepleien forlater ham der og får en oppdatering på e-post om hva som skjedde resten av vakta:

«Det ble litt travelt mot slutten. Ble faktisk en time overtid. En del laboratoriearbeid, bytting av urinkateter og bistand under suturering av kutt i hodet var det som fylte resten av vakta. Ingen utrykning.»

Vellykket og unikt

Prosjektet med helsevakta på Røros er altså bedømt av NTNU-rapporten til å være stort sett vellykket.

I tillegg er det unikt i form og innhold:

– Jeg vet ikke om andre steder i Norge som har testet ut akkurat denne modellen for mobil integrert helsetjeneste. Interessen og nysgjerrigheten fra andre steder i landet er stor, sier prosjektleder Jostein Dale på telefon fra St Olavs hospital.

Sykepleien har ikke klart å få vite om Røros-prosjektet skal over i ordinær drift.

Dale opplyser at Røros kommune og St Olavs hospital vil invitere til en erfaringskonferanse på Røros den 7. januar. Der vil de endelige resultatene fra prosjektet bli presentert og man får svaret på om dette blir en permanent ordning. Den nye helseministeren vil bli invitert.

– Pasienten vinner

Men Per Ivar Lundli har trua:

– Det er ikke noen prosjektmidler som tar slutt her. Vi oppdaga det etter hvert at vi ikke har det travelt. Driftskostnadene er jo som før, så jeg opplever at dette er i ordinær drift nå, sier han.

bildet viser Per Ivar Lundli
MER FORNØYD: – Jeg er mer fornøyd i jobben min nå enn før. Det samme er brukerne vi er i kontakt med. De blir overraska over at det går an at vi kommer hjem til dem når de har vondt for å komme seg til legevakta, sier Per Ivar Lundli. (Foto: Eivor Hofstad)

Og så legger han til:

– I små distriktskommuner som Røros er det viktig å utnytte de ressursene vi har på tvers av forvaltningsnivåer. Kanskje vi heller ikke skal være så opptatt av profesjoner. Jeg mener Rørosprosjektet har vist at dette går an.

– Den som vinner på dette, er pasienten. Bonusen er at vi helsepersonell lærer noe nytt av hverandre. Det er aldri gærent.

Les også:

– Ambulansepersonell var helsevesenets leilendinger

bildet viser ambulansesjef Erlend Sundland
EN BRYTNINGSTID: Erlend Sundland tok over som ambulansesjef i 1998 og har vært med på en brytningstid for ambulansetjenesten. Jobben hans har gått fra å være en slags regnskapsfører til å lede et eget medisinsk fag. (Foto: Lena Knutli)

Anestesisykepleier og ambulansesjef Erlend Sundland har sett ambulansetjenesten utvikle seg fra privat drevet transportfirma til offentlig spesialisert helsetjeneste. Han har sekken full av yrkeshistorie når han nå blir pensjonist.

– Jeg har stått som ambulansearbeider i veikanten i Irak med hardt skadede pasienter og kjent hvor alene og fryktelig naken du føler deg da. Det er ikke som på sykehus, hvor du har 20 kolleger i ryggen, sier Erlend Sundland (66).

Han er anestesisykepleier og har jobbet som avdelingssjef for ambulansetjenesten ved St. Olavs Hospital i over 23 år, siden januar 1998, da det het Regionsykehuset i Trondheim (RiT).

Første april går Sundland av med AFP, så Sykepleien benytter sjansen til å få noen ord med mannen før han gir seg pensjonisttilværelsen og barnebarna i vold.

Alene om ansvaret

Anestesisykepleieren mener opplevelsene fra FN-tjenesten i Irak i 1991 har vært gode å ha med seg i ryggmargen, selv om jobben som avdelingssjef stort sett handler om å delta på møter og atter møter.

– Det ansvaret du har alene som ambulansearbeider, er noe jeg tror NSF ikke har tenkt godt nok på når de mener det er så kort vei fra sykepleier til ambulansearbeider. Som ambulansearbeider må du være handlekraftig og kan ikke spekulere så lenge før du gjør noe, sier han.

– Kvaliteter som kanskje står i kontrast til de mange refleksjonsoppgavene ved sykepleierutdanningen?

– Ja, da jeg ble ferdig med sykepleierutdanningen i 1979, hadde vi hatt 60–70 prosent praksis. Nå er det 50 prosent. Jeg tror man blir dyktigere med mye praksis.

20 prosent gutter i klassen

Selv fikk han vekket til live sykepleiergenet etter å ha jobbet som ufaglært på Reitgjerdet psykiatriske sykehus fra 1973.

– Jeg trivdes godt med turnusarbeid og søkte sykepleien i 1976.

– Det var kanskje ikke så vanlig for menn å bli sykepleier da?

– Tja, det var jo de radikale 70-åra, så vi var flere gutter i klassen. 12 av 60, altså 20 prosent, sier han.

– Visste du allerede da at det var anestesi og ambulansefaget du ville til?

– Jeg hadde ikke peil!

Innom nyfødt intensiv og kardiologisk avdeling

Tilfeldigvis havnet den unge Erlend Sundland på RiT, på de to barneavdelingene for barn mellom 0 til 1 år, hvorav den ene fanget interessen mer enn den andre: Den avdelingen de kalte kuvøsen, det vil si nyfødt intensiv.

– Vi fikk unger nede i 400 gram. Det var smått. De fikk bare intravenøs ernæring, altså parenteral ernæring. Det medførte at disse barna fikk gallestase, gallen ble seig og gikk i blodet. Jeg husker de små barna som lå der, helt olivengrønne i huden. Men så prøvde vi å gi morsmelk i sonde via nesen og ned i magen. Det hjalp.

Etter et og et halvt år på kuvøsen, ble det tre–fire år på kardiologisk avdeling med hjerteovervåkning.

– Den første pasienten som ble hjertetransplantert på Riket, kom fra oss.

I 1987 ble Sundland ferdig med to års videreutdanning i anestesi. Da begynte han ved anestesiavdelingen.

Irak

I 1991 fikk han permisjon for å gjøre FN-tjeneste i Irak. Der møtte han etiske problemstillinger som ikke liknet noe her hjemme.

– Vi behandlet for eksempel hardt skadede kriminelle, blant annet folk som smuglet alkohol til Kuwait. De var helt ville og prøvde å komme seg ut av ambulansen når vi skulle kjøre dem tilbake etter behandling. De visste at de ville bli skutt som straff.

Spesielt er det ei jente som festet seg i minnet hans.

– Området var tett minebelagt. Vi rykket ut med helikopter for å hente ei 15–16 år gammel jente med mineskade. Foten var revet av midt på leggen.

– Foreldrene ville ikke vi skulle ta i henne fordi de mente hun ble urein. Vi fikk sendt henne av gårde i helikopter. Jeg har mange ganger lurt på hvordan det gikk med henne. Ikke bare var hun blitt urein, men hun manglet en fot, også.

Bosnia

I 1995 var Sundland oversykepleier for FN-personell under krigen i Bosnia. Omtrent 200–300 flyktninger som overlevde massakren i Srebrenica, kom til feltsykehuset, og cirka 10 000 kom til den norske bataljonen på den lokale flyplassen. Sundland husker spesielt en mor som hadde mistet ungen sin på to–tre år under flukten og ble gjenforent med barnet på sykehuset.

– Det var ganske spesielt.

Han husker også en serbisk sykepleier som ødela alle overvåkningsmonitorene på en avdeling med 12 senger.

– Hun ville ødelegge for de muslimske sykepleierne, sier han.

– Helsevesenets leilendinger

Tilbake i Norge ble Sundland spurt om han kunne begynne som sjef på ambulansen. Han tok over i 1998 etter ei som var utdannet sekretær. Oppgaven var da å holde oversikt over utbetalinger i henhold til kontrakt.

– Jeg har vært med på en brytningstid for ambulansefaget. Jobben min har gått fra å være en slags regnskapsfører til å lede et eget medisinsk fag, sier han og forklarer:

– Før var det ikke uvanlig at firma som drev ambulansetjenesten, gikk i arv fra far til sønn. Fylkeskommunen inngikk kontrakter med fem års varighet. Det var sett på som en rein transporttjeneste. Turnus besto mest av hjemmevakt og de måtte ha over 100 timer i uka for å kunne ha en normal lønn. De var helsevesenets leilendinger, hevder Sundland.

– Mye hestehandel

– Når ble ambulansepersonellet helsepersonell?

– Ikke før i 1999. Da fikk de offentlig godkjenning. Tidligere på 90-tallet kom en utredning om hvor utdanningen skulle høre til. Høringen om ambulansetjenesten gikk faktisk til Samferdselsdepartementet.

– Når begynte forandringen for ambulansepersonellet på RiT?

– Den begynte så smått i 1994/95. Ambulansepersonell fikk gi morfin, og noen av bilene fikk hjertestarter. Siden sykehusene ble drevet av fylkeskommunene, ble det mye hestehandel mellom de ulike politiske partiene. Det ambulansen kunne tilby, var derfor avhengig av hvor mye penger som ble forhandlet frem mellom partiene.

Dårlige arbeidsforhold før driften ble offentlig

– Det var ikke før en god stund etter at helseforetaksmodellen ble innført i 2002, at sykehusene begynte å skjønne at det kunne være lurt at ambulansetjenesten skulle være fagstyrt, hevder Sundland.

Han så ingen i helsevesenet med så dårlige arbeidsforhold som ambulansepersonellet.

– Jeg husker de hadde noen fluktstoler å sitte på i garasjen på dagtid. Det var elendig.

Da St. Olavs hospital gikk over til å hente inn ambulansetjenesten via anbudsrunder, ble det en bedring for hver anbudsrunde.

– Men den store endringen kom da vi tok over selv, og det ble offentlig drift i 2013. Da ble både arbeids- og lønnsforholdene bedre, og ambulansepersonellet kom inn i KLP.

bildet viser Erlend Sundland
ØNSKER HENVISNINGSRETT: Ambulansepersonellet i Storbritannia har henvisningsrett og kan bestille hjemmesykepleier hvis de er hjemme hos en pasient som ikke er syk nok til å bli lagt inn på sykehus. En god idé for Norge også, synes Erlend Sundland. (Foto: Lena Knutli)

– Litt preget av nessekonger

Da Erlend Sundland tok over som ambulansesjef ved RiT, hadde de ingen egen håndbok om tiltak og prosedyrer for de prehospitale tjenestene.

– Vi måtte begynne helt fra scratch og måtte også spesifisere hva en ambulansetjeneste innebærer.

Mangelen på nasjonale retningslinjer i dette arbeidet har gitt store lokale forskjeller, alt etter hva den enkelte ambulanseoverlege ved de ulike sykehusene bestemte.

– De hadde ikke mye samarbeid. Det hele ble litt preget av nessekonger, så det har blitt tilfeldig hva folk har fått gjøre rundt omkring.

Et eksempel er prehospital smertelindring, som praktiseres ulikt mellom helseregionene. Dette har Sykepleien skrevet om før, da de to tv-seriene 113 og Ambulansen viste at ambulansepersonellet i Bergen og Tromsø smertelindret ulikt.

– Hos oss får de gi både ketamin og fentanyl. Vi er nøye med sertifiseringen. Helse Midt-Norge er det eneste regionale helseforetaket som krever at ambulansepersonellet skal bestå samme farmakologieksamen fra høyskole som sykepleiere, sier Sundland.

Samarbeidet med svenskene

Da Erlend Sundland startet prosedyrearbeidet i år 2000, var det allerede laget én prosedyrebok i Norge: «Medisinske og Operative Prosedyrer fra Akershus». Men de ville ha betaling for at ambulansen i Sør-Trøndelag skulle få bruke boka.

– Vi kunne få abonnere. Det var ikke kjempedyrt, men jeg likte ikke prinsippet, så jeg tok kontakt med svenskene i stedet.

De var lettere å be. I Sundsvall hadde de laget en god bok med prosedyrer som Sundland fikk lov å oversette til norsk.

Og fra Östersund fikk han ideen til fast-track på hoftebrudd.

– Vi var de første i Norge som begynte med det rundt 2010.

– Hva innebærer det?

– Ambulansepersonellet stiller diagnosen hjemme hos pasienten og kjører pasienten rett til røntgen, og slipper veien innom akuttmottaket. Forvirringen hos hoftebruddspasientene gikk ned. Nå er praksisen også tatt opp mange steder i Norge.

Fast-track på geriatri er også prøvd ut i området rundt Karlstad og Örebro.

– Ambulansepersonellet skal kunne legge inn to geriatriske pasienter per døgn. Det er en god idé, men de har ikke fått det helt til fordi sykehusene har vært fulle.

Ønsker henvisningsrett

Trønderne var også de første som begynte med RETTS (rapid emergency triage and treatment system), det vil si at ambulansepersonellet klassifiserer vitale parametre som blodtrykk, puls, respirasjon og så videre.

– Vi innførte det vel en dag eller to før Vestfold, hehe.

Erlend Sundland har stor sans for måten ambulansetjenesten drives i Storbritannia, og har deltatt på flere ambulansekongresser der.

– Det virker som om de har færre nivå der. Eller så har de laget et system som senker terskelen mellom nivåene. Ambulansepersonellet der har henvisningsrett og kan bestille hjemmesykepleier hvis de er hjemme hos en pasient som ikke er syk nok til å bli lagt inn på sykehus. Denne henvisningsretten har fått ned skottene mellom etatene. Det kunne vi innført i Norge også.

Sykepleier i ambulanse

Sykepleiere i ambulansetjenesten har flere ganger uttalt seg i Sykepleien om lønns- og pensjonsforhold. Noen mener det er urettferdig at de blir betraktet som ambulansepersonell når lønna skal utbetales (ambulansearbeidere tjener mindre enn sykepleiere), men som sykepleier når de skal gå av med pensjon (ambulansepersonell kan pensjonere seg fem år tidligere enn sykepleiere).

– Det er ingen stillingshjemler hos oss for sykepleiere, så de 40–50 fast ansatte sykepleierne som jobber av totalt 270 personer her, får lønn som ambulansearbeidere. Men det er ikke så stor lønnsforskjell mellom de to gruppene. De får ambulansetillegg på 20–30 000 kroner i året og har gode turnuser som kan passe folk i enkelte livsfaser.

På ambulansen har de døgnvakter, altså 24-timers vakter. Hvis de jobber åtte slike i måneden, har de fri resten. Sundland ser mange med små barn som foretrekker en slik turnus.

Ser til Sverige

– Burde det vært egne stillingshjemler for sykepleiere i ambulanse?

– Usikker, for nå kommer jo ambulansearbeidere med bachelor, de som kalles paramedic. De har ikke fått godkjent egen autorisasjon ennå, men dette er nok fremtiden. Likevel synes jeg NSF bør ta opp om det skal være sykepleier i ambulanse.

Også på dette området mener Sundland vi kan la oss inspirere av svenskene:

– Der tar sykepleierne en tilleggsutdanning i ambulansefag og får lønn som spesialsykepleier. Det er nemlig ikke noe som tilsier at du kan gå rett fra sykepleier til ambulansearbeider. En sykepleier mangler kunnskap i operative fag og akuttmedisin.

– Har du opplevd profesjonskamp i ambulansetjenesten?

– Nei. Det kan komme noen sleivspark, men de er oftest godlynte. Faktisk er det mer skryt å høre. Profesjonskampen tror jeg du finner mer på fagforeningsnivå.

bildet viser Erlend Sundland
GERIATRISK KLIENTELL: – Halvparten av pasientene våre er over 70 år. Det vil si at geriatrien er en vesentlig del av ambulansetjenesten, minner Erlend Sundland om. (Foto: Lena Knutli)

Mye geriatri

– Hva har du likt best ved jobben?

– At den faglige utviklingen har vært så sterk, og at jeg har fått samarbeide på tvers av avdelinger, etater og sektorer, både i kommunehelsetjenesten og politi.

– Og så har det vel vært litt action?

– Sikkert ikke så mye som folk tror. Det er bare 30 prosent av våre utrykninger som er akutte, det har blitt litt mer etter at portørene har overtatt mye av de reine transportoppdragene.

– Men halvparten av pasientene våre er over 70 år. Det vil si at geriatrien er en vesentlig del av ambulansetjenesten. Multifarmasi og multimorbiditet hos eldre vil derfor bli temaer vi må kikke mye på når vi skal drive faglig utvikling i ambulansetjenesten fremover.

Må drive voksenopplæring

Erlend Sundland mener denne voldsomme faglige utviklingen av ambulansetjenesten, der den har blitt en del av helseforetakene, er den største endringen han har vært med på som sykepleier.

– Det hadde vært vanskelig å få til uten offentlig overtakelse av tjenesten. Nå er det lettere å se hva vi får igjen for pengene også.

Fremdeles er det ikke alle sykepleiere eller leger som har fått med seg forandringen. Sundland sier han har brukt mye tid på voksenopplæring blant kolleger på andre avdelinger:

– De kan spørre meg om vi har oksygen i ambulansene. «Ja, vi har også 27 legemidler vi er delegert til å gi», svarer jeg da. Det er mer enn hva mange spesialsykepleiere har tilgang til.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.