– For meg er det viktig å være åpen om at jeg har diabetes

– For meg gir det en trygghet, forteller 21 år gamle Jenny Christine Austerslått.

– Da vet de jeg omgås med, at jeg har det og hva de skal gjøre dersom jeg får lavt blodsukker.

På skolen har hun alltid sørget for at lærerne har hatt tilgang på kjeks og saft, eller «følingsmat», og i russetiden lå det alltid en mappe i hanskerommet på russebussen med instruksjoner.

– Det er ikke for å få sympati eller at folk skal tenke «stakkars deg», men de skal vite for å kunne hjelpe. For meg er det viktig å være åpen.

En halv time om spisser

21 år gamle Jenny Christine Austerslått var tre år da hun fikk diagnosen. Siden har diabetes vært en stor del av henne og noe hun har lært seg å håndtere.

– Selv om det er kjedelig å måtte holde blodsukkeret stabilt, og å bli slapp og sliten hvis det blir for lavt.

Hun er fra Sortland og Bjerkvik i Nordland og hadde ingen andre med diabetes tett på seg i hverdagen. Men 15 år gammel ble hun med i Ungdiabetes, ungdomsorganisasjonen til Diabetesforbundet.

Det ble et vendepunkt.

– Der traff jeg andre med en helt spesiell forståelse, forteller hun.

– Vi kunne for eksempel snakke i en halv time om sprøytespisser.

Hun erfarte at hun ikke var den eneste som kunne kjenne på motløshet.

– Jeg tenkte jeg var en dårlig diabetiker. Men så skjønte jeg at andre også strevde med motivasjon og blodsukker. 

Kan ikke bli alt

Moren hennes har alltid vært opptatt av at datteren ikke er syk, selv om hun har diabetes. Selv tenker Jenny Christine Austerslått at diagnosen ikke er til hinder for henne. Likevel er hun klar over at hun ikke kan bli akkurat hva hun vil.

– Jeg ville bli ambulansearbeider da jeg begynte på videregående, men det går ikke, sier hun.

For å bli ambulansearbeider kreves det, ifølge Diabetesforbundet, at man kan ta førerkort klasse D (buss og minibuss). De med insulinavhengig diabetes kan ikke ha yrker med passasjertransport.

I stedet begynner hun på sykepleierutdanning til høsten. Nå jobber hun i hjemmesykepleien.

– For meg handler diabetes om å planlegge. For eksempel om at jeg tar med saft når jeg skal trene. Jeg lar ikke diabetes stoppe meg i å gjøre ting.

Verken i å være aktiv eller å drive med musikk, som hun har holdt mye på med. Fiolin er hovedinstrumentet.

– Selv om jeg ble kjempenervøs av å holde solokonsert. Og det påvirket blodsukkeret. Det ble skyhøyt.