fbpx Sykepleier Rakel trosset nazistene og dro til sjøs i stjålet fiskeskøyte Hopp til hovedinnhold
Englandsfarere i hvitt:

Sykepleier Rakel trosset nazistene og dro til sjøs i stjålet fiskeskøyte

Kong Haakon og norsk helsepersonell ved Craiglockhart i Skottland

Dagen etter at nazistene innførte dødsstraff for fluktforsøk, gikk sykepleier Rakel Wansvik om bord i en stjålet fiskeskøyte fra Vigra utenfor Ålesund. Det var bruk for slike som henne på andre siden av havet.

I Hamar Arbeiderblad kunne man tirsdag 28. august 2001 lese et lite minneord: «Det tynnes ut blant krigens helter», sto det. «Nå er Rakel Finstad død – 90 år gammel.»

Hvem var hun, og hvordan ble hun en krigens helt?

Vel, hun het opprinnelig Rakel Wansvik og var en sykepleier fra Ålesund. Når det gjelder hennes innsats under krigen, kunne den fort ha endt tragisk allerede før den fikk begynt.

Farlig og forbudt

Wansvik trivdes godt i hjembyen og i sin jobb som operasjonssykepleier. Etter utbruddet av andre verdenskrig var det derimot oppstått behov for slike som henne ved norskdrevne sykehus i England og Skottland.

Tre ganger hadde folk fra motstandsbevegelsen bedt henne dra. Tre ganger hadde hun takket nei.

Det hun ble bedt om å gjøre var både livsfarlig og strengt forbudt av den tyske okkupasjonsmakten.

Til slutt lot hun seg likevel overtale.

– En fæl overfart

Høststormene hadde for alvor satt inn da den stjålne fiskeskøyta M/B Olav la ut fra øya Vigra utenfor Ålesund 27. september 1941. Totalt med mannskap var det 19 sjeler om bord.

Fiskere, gårdbrukere, kontorister og studenter var blant dem som hadde fått plass i båten. Møbelsnekker Peder Nupen, som en del år senere skulle bli far til kunstneren Kjell Nupen, var også med.

Wansvik var sjøsyk under det meste av turen.

– Det var en fæl overfart, mimret hun mange år senere i et intervju med Hamar Arbeiderblad.

Uværet skal til tider ha vært så kraftig at de nærmest håpet å gå under.

De ble også angrepet av tyske skip. Både skøyta foran og bak dem ble senket av tyskerne.

Hvorfor ble nettopp M/B Olav spart?

Noen dager senere skulle Wansvik få et slags svar. 

(Artikkelen fortsetter under bildet.)


Rakel Wansvik

FENRIK WANSVIK: Under krigen fikk operasjonssykepleier Rakel Wansvik militær rang som fenrik i Forsvarets sanitet. (Foto: Privat)

Risikerte dødsstraff

Dagen før avreisen, 26. september 1941, hadde rikskommissær for det okkuperte Norge, Josef Terboven, innført dødsstraff for «den som uten tillatelse forlater de besatte norske områder i den hensikt å begi seg til en fiendestat eller til områder som er besatt av fiendestater, eller treffer forberedelser hertil».

Forordningen var en reaksjon på den såkalte Nordsjøfarten som brakte tusenvis av nordmenn over havet i løpet av krigen.

Gestapo hadde gitt Ålesund tilnavnet «Kleines London» – «Lille London» – på grunn av alle som tok sjøveien derfra til England. Flere motstandsgrupper i jugendbyen organiserte slike illegale seilaser, deriblant Walle-gruppa som arrangerte turen Wansvik var med på.

Rundt 300 fartøyer, de fleste fiskeskøyter, men også mindre, åpne båter og sågar robåter, deltok i den svært risikable virksomheten.

En del forliste i uvær. Andre ble senket. 51 nordmenn ble dømt til døden og henrettet for å ha flyktet eller forberedt slik flukt.

Nordsjøfarere under andre verdenskrig

(Artikkelen fortsetter nedenfor tidslinjen.)

Tidslinje: Nina E.H. Hauge (design), Ann-Kristin Bloch Helmers & Bjørn Arild Østby (tekst)


Vennen som var nazist

Wansvik hadde fått streng beskjed om å holde fluktplanene hemmelig, men klarte ikke helt å holde seg. Hun fortalte det til en av sine to søstre, samt til en nær venn.

Etter tre stormfulle dager til sjøs, nådde M/B Olav land helt på nordspissen av Shetland. Deretter ble Wansvik sendt videre til Skottland og så ned til London for debrifing og klarering som sykepleier. Det var da hun fikk vite at vennen hun hadde betrodd seg til, en politimann, var nazist.

Han hadde angitt skøyta før og etter, men ikke den hun var om bord i, til Gestapo.

Tuberkulose og fallskjermhopp

For Wansvik gikk turen etter hvert nordover igjen til Skottland og Edinburgh.

Her jobbet hun ved det norskdrevne sykehuset Craiglockhart, blant annet med helsedirektør Karl Evang som sjef.

Craiglockhart var ved krigens utbrudd drevet som sykehjem, men ble i 1939 ekspropriert til «Emergency Health Service». Teknisk og administrativ stab var skotsk, mens det helsefaglige personalet var norsk.

Sykehuset ble etter hvert utstyrt med 145 senger, og pasientene kom i stor grad fra den norske handelsflåten og militære styrker. Her fikk man stablet på beina både medisinsk, kirurgisk og øre-nese-hals avdeling samt røntgen, og sykehuset var i drift gjennom tre og et halvt krigsår.

Den kirurgiske avdelingen ble ledet av Milorg-mannen Johan Martin Holst, som her utførte pionerarbeid innen kirurgisk behandling av lungetuberkulose.

Sykehuset registrerte totalt 4300 innleggelser, hvorav 189 kvinner og 47 barn. Det var mye infeksjoner. Rundt en fjerdedel av alle innlagte var tuberkulosepasienter. Ellers ble det blant annet registrert 201 tilfeller av hjerte- og karsykdommer, 19 pasienter av malaria og 4 med difteri. Det ble utført 729 operative inngrep, hvorav 35 meniskektomier, alle som følge av fallskjermhopp.

Geitost fra kongen

Sykehuset hadde til tider knapt med forsyninger, og det pågikk en tautrekking mellom sivile og militære om tilgjengelige ressurser.

– Etter hvert ble vi tynnere og tynnere – både pasientene, vi sjukepleiere og legene, fortalte Rakel Wansvik til Hamar Arbeiderblad i 1990.

Kongen var like tynn som oss
Rakel Finstad (født Wansvik) til Hamar Arbeiderblad i 1990

Det var maten det gikk på. De skrev til kong Haakon VII i eksil i London og spurte om han ikke kunne skaffe dem noe norsk kost. Ikke lenge etter på kom det kassevis med geitost, men dette var det kun pasientene som fikk nyte godt av.

– Senere kom kong Haakon på besøk – og vi oppdaget jo at kongen var like tynn som oss.

Under krigen besøkte kongen det norske sykehuset hver jul, og kronprinsesse Märtha ga personalet gaver. Til sykepleierne vanket det gjerne silkestrømper.

Ikke alene

Mye er skrevet og ment om de såkalte frontsøstrene, det vil si norske sykepleiere som meldte seg til tjeneste for tyske Røde Kors og arbeidet ved Østfronten under andre verdenskrig.

Langt mindre er å finne om dem som dro den andre veien, altså mot vest. Wansvik var nemlig langt ifra den eneste av sin stand til å krysse Nordsjøen under krigen, og hadde blant annet selskap på både reisen og senere av den jevngamle Anna Sæbønes.

Det er anslått av rundt 60 norske sykepleiere gjorde tjeneste ved norskdrevne sykehus og sykestuer i Storbritannia mellom 1940 og 1945. Det var også norsk helsepersonell som jobbet fra Island og Canada under krigen.

En prins på avveie

Etter krigens slutt i 1945 kunne kong Haakon med familie omsider reise hjem, og avreisen gikk fra Edinburgh.

5. juni lå skipet HMS Norfolk klart, og Wansvik var blant dem som møtte opp på kaia for å vinke farvel.

Mens vi snakket med Märtha, passet vesle prins Harald på å stikke seg vekk
Rakel Finstad (født Wansvik) til Hamar Arbeiderblad i 1990

– Det var en fin stund, minnes hun overfor Hamar Arbeiderblad 45 år senere.

– Det jeg kanskje husker best, var at mens vi snakket med Märtha, passet vesle prins Harald på å stikke seg vekk. Det var en friskus, og plutselig var han borte.

Heldigvis kom åtteåringen, Norges kommende konge, raskt til rette igjen der på kaia.

Ut igjen

Kong Haakon med familie ble tatt imot av store folkemengder i Oslo 7. juni 1945. Selv måtte Wansvik vente til august i frigjøringsåret før hun fikk se Norge og Ålesund igjen.

For sin innsats under krigen ble hun belønnet med Haakon VIIs Frihetsmedalje. Hun var også æresmedlem av Nordsjøklubben, en forening for alle som krysset Nordsjøen under andre verdenskrig.

Det varte ikke altfor lenge før Wansvik reiste ut igjen.

Før året var omme, satte hun kurs mot Svalbard for å være med å bygge opp en helsetjeneste under polarhimmelen.

Men det er en helt annen historie.

Nasjonalmonumentet for englandsfarten
Fakta
Kilder

0 Kommentarer